Et håp om trans
Tue Bierings vakre, vonde og (uro)vekkende Zoom-forestilling Avatar Me gjør meg skamfull over i det hele tatt å ha kjent på brakkesjuke det siste året, skrev Hedda Fredly da hun så forestillinga i mai. Nå settes den opp igjen under Edinburgh Fringe Festival.
Publisert
Sist oppdatert
Avatar Me
Instruktør: Tue Biering
Produsent: Annette Max Hansen
Dramaturg og medinstruktør: Linn Haldrup Lorenzen
Medvirkende: Marcela Nistor, Robin Khor Yong Kuan, Bertwin Ravi D’souza, Lalisa Costa og Lillian Tshabalala
Fix&Foxy, co-produsent: Teater Nordkraft
RE:LOCATIONS-festivalen, 4. mai 2021
Forestillinger på Edinburgh Fringe Festival 12., 13., 25. og 26. August 2021
«Hi, I’m Lisa, and this is your hands», sier en mannsstemme når jeg åpner øynene inne i zoom-rommet som er rigget for oss. Jeg ser ikke meg selv eller avataren min, men ser gjennom hennes (kamera)øyne at «mine» velpleide hender strekkes opp mot taket på rommet «mitt».
Jeg skjønner raskt at jeg nå er Lisa, og gjennom en avslappet og rolig fortelling rulles livet mitt opp for meg.
Ivaretar teatrets kjerneverdier digitalt
Mange teatre har i løpet av det siste året hatt en ganske bratt læringskurve hva gjelder å utnytte digitale medier til å lage verk det virkelig svinger av. Og det er ikke overraskende at det er Tue Biering fra den alltid debattvekkende, kjærlige og tilsynelatende grenseløse danske teaterduoen Fix & Foxy som klarte å overbevise meg om at også den forhatte digitale plattformen Zoom kan brukes som medium for et kunstnerisk møte der man virkelig føler seg nær – egentlig nesten sammenviklet – med utøveren. På tross av at hun befinner seg på den andre siden av jordkloden.
I den digitale én-til-én-forestillinga Avatar Me får du i 45 minutter leve et annet virkelig menneskes liv et annet sted i verden. Det er mulig å innta fem forskjellige avatarer, men du får ikke selv velge hvilken. Du har også mulighet til å påvirke personens handlinger i løpet av denne stunden. Forestillinga klarer å ivareta scenekunstens kjerneverdi, livemøte med mulighet for interaksjon. Men den er så mye mer enn det.
«Man lærer mere om mennesker ved at møde dem», sa regissør Tue Biering i et portrettintervju med Politiken for noen år siden.1 Denne ambisjonen ivaretas i høyeste grad i lavmælte, men ambisiøse og urovekkende Avatar Me.
Jeg og meg
Tilbake på rommet forteller Lisa meg at jeg har tilbrakt mye tid her i senga i det siste. Temperaturen er på behagelige 25 grader celsius, som jo er nokså lavt her i Brasil. Jeg studerer tatoveringene på hendene mine, får vite at jeg har laget de fleste av dem selv, og blir spurt hvilken jeg liker best. Tonen er lett, tilforlatelig. Med enkle og effektive fortellergrep hensettes jeg til den på samme tid sceniske og virkelige tid og rom, og blir raskt fortrolig med den intime og upretensiøse formen for interaktivitet.
Men når jeg ser nedover de slanke, bare bena mine, glir fortellingen over i en beskrivelse av hvordan min kropps utvikling har vært hovedårsaken til traumene jeg sliter med – og jeg får et frampek om at Avatar Me ikke bare skal være et hyggelig møte mellom to forskjellige kulturer; at det ikke bare er en brillefin måte å reise til et eksotisk sted i en tid hvor slikt er fysisk umulig. Prosjektet er mer opprørende og har en mye større emosjonell dybde.
Lisa viser meg rundt på rommet mitt. Jeg får studere kunsten på veggene, jeg tenner røkelse, jeg blar gjennom en bunke bilder fra barndommen – og blir klar over at jeg har en kjærlighetsfylt og støttende familie. Jeg får vite om de hyggelige vennene jeg bor i kollektiv med, prøver forskjellige klær, får høre om hvor mye religionen min betyr for meg – og jeg ser nærme på glassene med de flytende hormonene jeg får tilsendt jevnlig, sannsynligvis ulovlig. De medisinene man får for kjønnskonfirmering i Brasil er ifølge Lisa av så dårlig kvalitet at hun heller velger å kjøpe hormoner på det frie, illegale markedet.
Vi er alle Lisa
Etter en stund går jeg ut i bakhagen. Denne er bare en smal tarm av en bakgård, omringet av nedslitte murvegger og overgrodd av ugress. Men her og der er det flekker med god jord jeg finner stor glede over å plante nyttevekster i. Det er altså ikke bare i Norge interessen for å dyrke har tatt av under koronapandemien.
Jeg blir bedt om å plante et frø i hagen som en gest til en spesielt god venn. Før jeg får tenkt ut hvem denne vennen er, skriver Lisa navnet mitt (altså navnet «Hedda») på et lite flagg og planter det, som en typisk kolonialist, sammen med frøet i et bedd der jeg ser det allerede står flere andre flagg med navn jeg gjetter er andre som har vært Lisa før meg. Her gir jeg helt opp å forsøke å holde orden på hvem som er hvem eller hva i dette universet. Det blir uvesentlig.
Jeg er Lisa, Lisa er min fortrolige venn, vi er alle henne, vi er alle dårlig og god jord, vi er alle fanget i denne trange bakhagen av et liv.
Brutalitet
Men så utvikler handlingen seg i en retning som gjør at selv om jeg føler meg sammenviklet med Lisa, skjønner jeg at det fortsatt er en stor avstand mellom hennes og mitt liv.
Jeg plukker opp nøklene mine og går ut i gaten hvor strømledninger henger lavt over hodet mitt. Straks hører jeg harde mannsstemmer rope mot meg og jeg skjønner hvorfor pusten min blir raskere. Jeg føler meg ikke trygg her ute.
Og det er ikke så rart. Jeg får vite at for et år siden ble min venninne, som også var transkjønnet, brutalt drept. Og jeg ble selv jaget av en sint mobb for bare få uker siden.
I 2020 var Brasil det landet i verden hvor flest transkjønnede ble myrdet – for 13. år på rad.2 Sannsynligvis skyldes den stadig økende brutaliteten mot transpersoner myndighetspersoners – ledet av den erklært homofobe president Bolsonaro – utilslørte hatprat. Under pandemien har Brasils transbefolkning om mulig blitt enda mer sårbar.
Dette visste jeg om før jeg fikk være Lisa, men det er først nå jeg er i nærheten av å få en anelse om hva det faktisk betyr for en som lever under disse forholdene.
Unødvendig analyse
«Jeg elsker egentlig å være ute blant folk. Jeg er egentlig en som aldri har tillatt meg å la frykten ta overhånd, det er nytt for meg å få panikk. Jeg hater det!» [min oversettelse] sier jeg/Lisa mens jeg går bortover gaten.
Jeg går en liten tur bort til et torg før jeg snur og haster tilbake. Og før mitt faktiske jeg får stilt psykoanalytiske spørsmål til «meg selv» om hva jeg tenker er grunnene til at panikkangsten har blitt verre den siste tiden, sier det seg egentlig selv: Forholdene er faktisk verre, folk er mer aggressive, det er ikke bare lenger opp til meg selv å bestemme meg for hva slags humør jeg skal være i, det hjelper ikke lenger å «fake it ‘til you make it», eller forklare det med at hormonene jeg tar gjør meg mer emosjonell.
Dette er reelle trusler jeg reagerer helt adekvat på – til det trengs ingen psykoanalyse.
Gudommelig lys
Begrepet «avatar» er oftest forstått som ens rollefigur i dataspill eller annen digital samhandling. Men opprinnelig er det et begrep fra hinduismen, noe som representerer gudenes frivillige nedstigning på jorden og antagelse av en legemlig skikkelse for å redde verden fra en tilstand av kaos eller ødeleggelse. En avatara kan også ganske enkelt være uttrykk for gudens ønske om å være tilgjengelig for menneskets tilbedelse og tro.3 Eller en guru om du vil.
Mitt møte med min avatar Lisa gjør denne religiøse betydningen av begrepet relevant. På tross av hennes ekstreme utsatthet er det som det er noe guddommelig over henne, et lys jeg lengter tilbake til.
Teater som gisselsituasjon
«Jeg forsøger at lave noget, hvor publikum på en måde selv bliver medvirkende. I virkeligheden ser jeg lidt teatret som en gidselsituation. Man er tvunget til at møde hinanden», sa Tue Biering i portrettintervjuet i Politiken. Når jeg nær bokstavelig talt har forsøkt å gå i Lisas sko blir det faktisk umulig å distansere seg fra livssituasjonen hennes. Fordi jeg har «vært» henne har jeg en, jeg vil kalle det, kroppslig erkjennelse om at hun må fortsette å gå ut på butikken og være livredd for at dette er dagen hun skal bli overfalt og dø. Jeg kommer nærmere hva det betyr å leve i en del av verden der du ikke bare er utsatt, men det beint ut er sannsynlig at du vil utsettes for brutal vold, når som helst.
Jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt har kunnet sutre over min brakkesjuke det siste året. Avatar Me fortsetter å gjøre vondt, lenge etter at jeg sa «Take care!» til min avatar og lukka Zoom-rommet.
En av de første sitatene fra Lisa, da jeg ble henne, var: «My life is now filled with a lot of waiting and transitory moments.» Jeg tenkte først at «transitory» var et frampek mot viten om hennes trans-tilværelse. Overganger og forandringer i livet er betegnet som å være ekstra sårbare. Jeg håper at Lisa og hennes likesinnedes skrekktilværelse kun er transitory – altså forbigående.
Men hva mer kan jeg gjøre ut over å håpe? Møtet med Lisa-som-meg har iallfall gitt meg et sterkt ønske om å finne ut av det.
Kilder:
2 https://www.brasildefato.com.br/2021/01/29/brazil-transgender-murders-increased-41-in-2020
Publisert 12.08.21
