Kjønnsidentitet som generasjonsmarkør

Det er mange irritasjonsmomenter å henge seg opp i når du blir plassert utendørs på en plaststol foran en lang butikkfasade, på et ujevnt

Mor og barn

Av Jon Fosse

Regi: Magnus Sparsaas

Scenografi: Tora Troe

Konseptuell lysdesign: Markus Tarasenko Fadum

Utøvende lysdesign: Eirik Lie Hegre

Lysteknikk: Aleksander Madsen

Lyddesign: Ole Hageli Lia

Dramaturgi: Sunniva Fliflet og Kai Johnsen

Produsent: Amanda Øiestad Nilsen

Kor: Heidrun Sangvik, Gaute Røyneland Hørsdal, Johanna Holt Kleive

Agder Nye Teater, Arendal

Forestillingen inngår i Den Internasjonale Fossefestivalen 2023 på Det Norske Teatret 2023. Spilles i Majorstua kyrkje (Capella Johannea), 2. og 4. september

gatelegeme i en nedoverbakke under åpen himmel. Denne kvelden var faren for regn overhengende; lyset fra lyskasterne ble reflektert i butikkvinduene; refleksen av stakittgjerdet på toppen av muren bak publikum lyste i vindusflaten; og rett som det var passerte mennesker på fortauet bak publikum. Før forestillingen startet ble publikum advart om hva vi måtte gjøre hvis det usannsynlige skulle skje, i form av en brann- eller ambulanseutrykking. Så fikk vi hodetelefoner på, og fremmedgjøringen var fullbrakt.

Religion og generasjonsdrama

Selv om gaten er avstengt med lette tekstiler som blafrer i vinden, er det ikke til å komme fra at omgivelsene gjør seg sterkt gjeldene. Å sitte under åpen himmel i en brosteinsbelagt, historisk gate med tårnet på Arendals ruvende Trefoldighetskirke i horisonten, minner deg på hvor du er: Midt i pietismens harde virkelighet.

Så har da også Agder Nye Teaters regissør Magnus Sparsaas, i samarbeid med dramaturg Sunniva Fliflet og Jon Fosses faste dramaturg og mest erfarne regissør, Kai Johnsen, valgt å tilpasse teksten slik at Arendal (og ikke farens bosted Bergen og morens fødested i en vestlandsk bygd) er rammen om moren og sønnens fortelling. Morens sterke opposisjon til sine foreldres gudfryktige livsførsel er blitt styrende for det forholdet hun har til sin sønn og resten av den lille familien, som er gått i oppløsning.

Handlingen foregår i hennes leilighet i Oslo, der hun har jobbet seg opp i byråkratiet. Det har hun greid etter at hun valgte bort ungen og overlot oppdragelsen til sine strengt kristne foreldre og senere til faren. Sønnen har vokst opp uten særlig kontakt med moren, og da han ble voksen rømte han utenlands for å studere litteratur i Tyskland og i Dublin. Når de møtes, har de ikke sett hverandre på mange år.

Genial scenografi

Å plassere dette møtet i en nedlagt, og i Arendal smått legendarisk, barnevognbutikk, er et genialt grep. Scenograf Tora Troe har fylt opp butikken med et utall historiske barnevogner og andre rekvisitter som spiller direkte opp mot det ødelagte forholdet mellom mor og sønn. Butikken er en aktiv medspiller i det undertrykte dramaet, som utspiller seg i et tidvis dunkelt lys inne i butikken. Skuespillerne befinner seg på innsiden, og publikum hører dialogen i hodetelefonene. Etter hvert utvides scenerommet, og sønnen beveger seg utenfor vinduene og opp på taket. Hodetelefonene beholdes på under hele stykket. Det understreker fremmedgjøringen og åpner et rom for refleksjon rundt det vi ser og hører.

Første reaksjon er at skuespillerne er merkverdig jevngamle til å være mor og sønn. Men Ingrid Giæver og Sebastian Kjærs gode skuespillerkunst gjør at jeg glemmer både denne og andre innvendinger ganske raskt. De spiller med en følsomhet som får det anstrengte forholdet mellom mor og sønn til å vibrere av undertrykt lengsel og fremmedgjort hat. Etter mange års separasjon kjenner de ikke hverandre, og det første møtet på lang, lang tid preges av tapte muligheter, meningstunge gjentagelser og dårlig kommunikasjon.

Etter hvert kommer det frem at sønnen har fått vite at han var uønsket: Barnet stod i veien for morens behov for å realisere seg selv. Hun ønsket å ta abort, og han har skjønt at han egentlig ikke skulle vært til. Det er ikke rart at de snakker forbi hverandre.

Fosses aktualitet

Jon Fosses minimalistiske tekster synes evig aktuelle.Mor og barn» ble skrevet allerede i 1996/97, før han var 40 år gammel. Det ble utgitt i 1997 som en frittstående del av trilogien Barnet, Mor og barn og Sonen. Alle hadde premiere på Nationaltheatret samme år som de ble skrevet. De ble utgitt året etter publiseringen av hans antagelig mest kjente stykke, Nokon kjem til å komme. Dette stykket er den første teaterteksten Fosse skrev, men uroppføringen på Det Norske Teatret i 1996 var den tredje dramatiske teksten han fikk oppført. De tre teatertekstene i Mor og barn-trilogien fulgte like etter.

Man glemmer lett at Mor og barn har 25 år på ryggen. Det er flere elementer som gjør teksten aktuell også i vår samtid. Etter mange års stillhet har abortspørsmålet blitt en sentral del av det politiske ordskiftet. Det var oppe til debatt da Kristelig Folkeparti kom inn i regjeringen, og det vil bli en del av valgkampen etter SVs utspill der de ønsker å forlenge fristen for selvbestemt abort til uke 22. Jon Fosses tekst bringer opp abortnemdene, og den avdekker hvor traumatisk det kan være når et barn får vite at det egentlig er uønsket. Problemet ligger ikke i den ikke utførte aborten, men i det at moren aldri har fortalt og forklart det selv. Når sønnen bringer problemet til overflaten, er fornektelsen total.

Aktuell tematikk

Vår tids identitetspolitiske debatt er en annen faktor som også reflekteres i stykket. Teksten rommer en antydning om at sønnen er homofil. I Agder Nye Teaters versjon fremstilles også moren som homofil ved at stykket starter med at hun kysser en kvinne. Den antatt lesbiske partneren forsvinner ut før handlingen starter, og hun dukker ikke opp igjen senere.

Dette grepet er det eneste jeg stusser over. Min umiddelbare reaksjon er at det fremstår som en unødvendig markør. Det at moren etableres som lesbisk reflekteres i liten grad i handlingen, og enda mindre i teksten. Det kan bli kontraproduktivt, i og med at begges homofile livsførsel burde gi mor og sønn en felles forståelse. Normalt ville dette bidratt til å bringe dem sammen. Men det skjer jo ikke. Tvert imot forsøker moren å legge an på sønnen. Det kjønnspolitiske aspektet fremstår som uklart.

Kjønnstematikkens utfordringer

Men akkurat det, at den kjønnsmessige rammen er uklar, kan også sees som denne oppsetningens styrke. Sammen med generasjonskonfliktene og individets behov for selvstendig frihet, er spørsmålet om kjønnsidentitet en av de viktige trådene gjennom stykket. Spørsmålet om hvem du er og hvordan du skal få realisert ditt fulle potensial har fått en ny dreining med de siste årenes diskusjoner rundt #metoo, Black Lives Matter og alle debattene rundt LHBTQ-spørsmålene. Det at moren forsøker å legge an på sønnen blir her en understreking av den rammen hun er presset inn i: Selv som voksen og praktiserende lesbisk er de konvensjonelle, kjønnsmessige rammene hun har vokst opp under så dominerende sterke, at hun agerer som om hun var heterofil.

Alt dette går opp i en høyere enhet, som i bunn og grunn dreier seg om viktigheten av å leve sannferdig overfor seg selv og andre. Diskriminering og holdningene du møter fra dine nære omgivelser og fremmede, er en vesentlig faktor for hvordan du ser deg selv. Ved å insistere på morens lesbiske praksis, hever Agder Nye Teater denne tolkningen av Jon Fosses Mor og barn opp på et nivå der generasjonskonfliktene kan forstås på en ny måte:

Der moren og hennes generasjon opponerte mot sin foreldregenerasjon ved å kjempe for en ny personlig og politisk virkelighet, viser teateret med sin tolkning at dagens ungdom er like rebelske som 68-generasjonen – men på en annen måte. I en tid da vi stadig leser om barn og unge som er stillferdige og føyelige på grensen til det selvutslettende, er ungdomsgenerasjonens engasjement for klima og åpen kjønnsidentitet markører som knytter dem til tidligere generasjoners opprør. Konfliktene mellom generasjonene er der, nå som da, men hvordan de kommer til uttrykk er forskjellig. Det tenkte i hvert fall jeg, midt oppi teaterfortellingens vanskelige kommunikasjon. Den verbale stangingen åpner for nye forståelser av den virkeligheten vi er en del av.