Kvinne på randen

Så er vi her igjen. En litterær bestselger har blitt adaptert for scenen. Denne gangen er det Nina Lykkes 274 siders suksessroman Full spredning(2019) som er bearbeidet til teaterets fortellerspråk og får åpne høstsesongen ved Nationaltheatret. Ser man bort i fra bokens popularitet

Full spredning

Etter Nina Lykkes roman

Dramatisering og regi: Tyra Tønnessen

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Koreograf: Kristin Hjort Inao

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Lyddesigner: Benjamin Tveit

Videodesigner: Torbjørn Ljunggren

Maskør: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, première 6. august 2021

og bitende øvre middelklasse-satire, er valget om dramatisering ikke nødvendigvis opplagt. Styrken i romanen ligger først og fremst i hovedpersonens indre liv, i hennes skjeve blikk på, og stadig dårligere grep om, tilværelsen. Selve trekantdramaet derimot, som spinnes mellom havariet av det blodfattige ekteskapet med mannen Aksel (Kim Haugen) og en gjenopptatt affære med den nokså ordinære gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim), er verken spesielt originalt eller nødvendigvis særlig dramatisk potent. Det slår meg i tillegg at vi siden romanen ble forfattet dessuten har gått gjennom en pandemi, som på sett og vis gjør den øvre middelklasse-tilværelsens letthet — slik den skildres i Lykkes roman — enda mer vektløs enn pre-covid. Og kanskje også en anelse fjernere for mange av oss. Selv leste jeg romanen da den kom ut, og elsket Lykkes fornøyelige og intelligente samtidsdiagnostisering. Men dette — at jeg allerede har lest og likt boken veldig godt — skaper i forkant en ekstra avventning: Ville teaterforestillingen treffe meg som publikummer på samme måte som boka traff meg som leser i 2019?

I Full spredning møter vi fastlegen Elin på et tidspunkt hvor tilværelsen hennes allerede har raknet. Som resultat har hun glidd inn i en nærmest katatonisk tilstand og flyttet inn på legekontoret sitt, hvor plast-skjelettet Tore har våknet til live og begynt å drive henne til vanvidd. I tillegg til det stadige rennet av pasienter, hvis plager er like talende for samtidens sykdomstegn som de er deres egne, skildrer også forfatteren naborelasjonene i det nokså motbydelige øvre middelklasseområdet ‘Grenda’. I boka fungerer dette nabolaget som ‘middeklassescenografi’. Romanen tar leseren med som vitne til et fritt fall i sakte film, hele veien mot det endelige mageplasket.

Den essensielle avgrensningen

Når en lengre roman skal adapteres for scenen, er avgrensning noe av det viktigste arbeidet som gjøres. Et fortettet ‘handlingsreferat’ er verst mulige vei. Alt kan ikke være med. Noen elementer i historien må velges vekk eller skyves i bakgrunnen for at det som her betraktes som forestillingens essens skal kunne løftes tydelig frem. I Full spredning mener jeg at regissør Tyra Tønnessen, dramaturg Olav Torbjørn Skare og scenograf Leiko Fuseya med team har gjort noen svært gode valg. ‘Grenda’ som stemningskoloritt er med fordel fjernet. Dermed får de gjenværende elementene i fortellingen større rom.

For å ta scenografien først: Hele Nationaltheatrets hovedscene er omgjort til en manifestert abstraksjon over et trøstesløst, grått legekontor. De enorme veggene er så høye at dørene og åpningene fremstår svært små. Et skrivebord, en undersøkelsesbenk, en stol og et servantskap er plassert med stor avstand til hverandre. Fordi karakterene blir så små mot omgivelsene, løftes det eksistensielle frem. Utover i handlingen, parallelt med at Elins eget univers faller sammen, omformes rommet rundt henne og går mer og mer i oppløsning. Veggene løsnes fra hverandre som tetris-klosser, og dreiescenen, samt stadig nye åpninger i vegger og gulv som kommer til syne, styrker opplevelsen av at vi er inne i Elins eget hode. Dette understøtter den assosiative dramaturgien, hvor vi sømløst hopper ut og inn av tankerekker, av det som allerede har funnet sted og det som er i ferd med å skje. Elin og skjelettet Tore kan dessuten ‘sveipe’ oss videre i handlingen, og via bevegelser få projeksjoner til å dukke opp på bakveggen. De kan ‘spole’ i samtaler og sette situasjoner i ‘frys’, for deretter å diskutere og analysere dem utenfra, som når man forsøker å rydde i egne forvirrede tanker. Dette er smarte løsninger som skaper store muligheter for enkle forflytninger i handlingen og dermed også en form for struktur i et svært absurd litterært univers.

Skjelettet er nøkkelen

I sceneversjonen er det gjennom samspillet med skjelettet Tore at vi får innblikk i Elins indre monolog, selve understrømmen i tankene hennes. Dynamikken mellom hovedrolleinnehaver Mostraum og ‘skjelett’ Herbert Nordrum, er upåklagelig. Det er gjennom deres dialoger, og et par monologer av det mer intense slaget mot slutten av forestillingen, at dobbeltheten i romanen virkelig kommer frem. For den samme ansvarsfraskrivelsen Elin forakter hos sine mange pasienter — praktfull gestaltet i ulike grånyanser av Kim Haugen og Marte Ingebrigtsen — den ansvarsfraskrivelsen er høyst til stede også i Elins manglende evne til å ta ansvar for egne valg. Der fastlegen selv anklager pasienter og menn for å misbruke hennes evne til å lytte og gi omsorg, ser hun ikke at også hun bruker de som står henne nær. Mot slutten av stykket kommer denne innsikten og de såre, eksistensielle strengene nærmere overflaten: De uunngåelige konsekvensene det faktisk fører med seg å velge og å velge bort her i livet. Her tilfører også enkle, men virkningsfulle koreografiske sekvenser mye fint.

Et av de fineste øyeblikkene på premierekvelden er når Mostraum, direkte henvendt til publikum, fremfører en rasende monolog hvor hun feller en knusende dom både over seg selv og samtidsindividualisten som sådan. Forelskelse, hva er vel det uansett? Hun ramser opp hormonene som definerer tilstanden i medisinsk tilstand. «Også ett til, som jeg ikke husker,» sier hun.

«Dopamin!» skyter en i publikum inn. Mostraum fanger umiddelbart opp momentet.

I rollen som kvinne på randen leverer Mostraum en rolletolkning med en helt særegen signatur. Hun er akkurat passe livstrett, drøy, morsom, foraktfull og nådeløst ærlig i sin disseksjon av omgivelsene og av seg selv. Alt i alt: Full spredning er en godt regissert og vellykket roman-adapsjon som både tar kunstneriske sjanser og samtidig formår å beholde det litt bredbeinte i romanen. Dette gjør at forestillingen nok vil falle i god jord også hos de som ikke nødvendigvis går så ofte i teatret