Let love in

Hvordan bevege publikum?

Jeg går forbi danskebåten, stopper opp på ei kai på Akershusstranda, sitter der litt og ser ut over fjorden, og tusler gjennom nesten folketomme

Kva-dra-turen

Idé, konsept: Ingeleiv Berstad, Tormod Carlsen

Tekst: Aina Villanger, Siri Katinka Valdez, medvirkende

Ytre øye: Per Platou

Produsent: Ifrah Osman

Produksjonsledelse: Bananaz

Black Box teater, 27. august 2021

gater på yttersiden av Akershus festning. Når jeg beveger meg dypere inn i Kvadraturen – området i Oslo sentrum der Christian IV bygde opp sin rettvinklede renessanseby etter bybrannen i 1624 – blir jeg mer obs på det bråkete livet rundt meg en typisk tidlig fredagskveld i Oslo. Jeg passerer gira fadderfester, IKEA-bussen, måker som slåss om noe søppel, el-syklister som suser forbi. Og jeg ser med ømhet på det, alt sammen.

For vandringa mi er guidet av utøvere som synger så mildt og omsorgsfullt inn i øret mitt at det oppleves som hjertet og byen åpner seg parallelt.

Kroppslige fellesskap

Tormod Carlsen og Ingeleiv Berstad har med sin én-til-én vandreforestilling Kvad-ra-turen videreutviklet «koronaforestillings-konseptet» fra Gangar fra Svartdalen fra i fjor høst. Her utforsket de telefonmediets muligheter for å skape kroppslige fellesskap, selv med stor avstand mellom utøver og publikummer[1]. Publikummerne i Gangar fra Svartdalen vandret alene på en tursti langs Alnaelva, med et live-sunget, nyskrevet kvad rett i øret, tilpassa omgivelsene de vandret forbi. Joggerne langs elva, bregnene i grøfta, klimakamp og bibelske metaforer – alt ble naturlig sammenstilt i den poetiske og upretensiøse kvad-teksten.

Nå har de to kunstnerne altså flyttet konseptet fra naturen/friområdet og inn i Oslo sentrum. Fortsatt klarer de å skape en følelse av nærhet til utøverne, men nå blir nærheten også til andre folk og ikke-menneskelige aktører i byrommet underlig forsterka.

Oppkvikkende mindfullness

De tre utøverne som synge-guider meg rundt i Kvadraturen denne fredagskvelden sitter på en kvad-sentral i lokalet Bananaz på Grønland i Oslo. Som gammeldagse telefonoperatører framfører de hvert sitt kvad for meg. Alle de tre kvadene er på over 50 vers og forfattet i fellesskap av forfatterne Aina Villanger, Siri Katinka Valdez og de øvrige kunstneriske medvirkende – og har på tross av den gjenkjennelige kvad-formen noksåforskjelligartede uttrykk.

I det første som blir framført synger liksom både synlige og usynlige ikke-menneskelige aktører for meg idet jeg går forbi dem eller sitter på dem, som i dette verset:

Jeg er Benken hør min Sang

hør min lille Klage

lengter etter Kroppskontakt

syv-og-tredve grader

All kall

alle kaller alle

Sett deg nå litt ned på meg

trøst mitt stakkars Hjerte

Inni meg er det mange

Følelser, ja visst

All kall

alle kaller alle

At benken jeg sitter på synger så åpenhjertig og direkte henvendt er så klart veldig vittig, men det gjør også at den blir umulig å overse. Jeg blir tvunget til å forholde meg til den, som til alle de andre stedene og tingene som synger selv eller synges om på vandringen: den ensomme hummeren nede i Oslofjorden, festningsmuren, parken, Myntgata, Kirkegata, Rådhusgata, kanonene, mursteinen, asfalten, hestene, rottene, statuene, rekeskallet. Det er en rent oppkvikkende form for mindfullness-trening.

Røverspråk

Det andre kvadet har mer form som et fragmentert røverspråk, litt Rimbereid-aktig, med innsmett av enkelte gjenkjennelige ord, ofte knytta til steder vi går forbi:

Agta, gvogta, agta

First Hotel Millenium

Pathos pønk på Park Inn

Albertine svever

meru, mander, denu, deru

li, lo, eru

Med dette kvadet på øret blir jeg guidet inn og ut av portrom, sidegater og over trikkeskinner. De frie, lekende versene gjør sangen mer til akkompagnement av byen enn det som skjer i de andre kvadene, at bylydene akkompagnerer sangen. Det skaper en lett stemning, jeg blir glad av de morsomme, absurde ordene og vendingene – og spesielt lattermild når jeg kjenner igjen navn på hotellkjeder eller ser rett på en tagg på veggen hvor bokstavene blir sunget i samme øyeblikk som jeg ser den.

Whisky og syfilis

Så tar Terje Tjøme Mossige over for tredje og siste kvad – Albertines kvad ­– inspirert av Christian Kroghs Albertine-roman. Her kommer man nærmere Kvadraturens nattside og det synges om hva som skjer i mørke bakrom og bak gjentrukne gardiner, om «barnehorekor» og om syfilis – trallalalala.

Det er ganske grotesk, men Mossige synger med et slikt driv at jeg formelig suser oppløftet opp Tollbugata. Så viser det seg at dette drivet har fått meg til å glemme retningsinstruksjonene, og Mossige må etter beste evne forsøke å guide meg i riktig retning igjen. Dette er nok litt stressende for utøveren, men jeg blir ikke nevneverdig stressa – nok et eksempel på hvor ivaretatt jeg føler meg. Jeg stoler fullt og helt på omsorgen og det som jo er en fastlagt koreografi for vandringa mi.

Turen ender utenfor en whiskybar, og her sprenges rammen for én-til-en-konseptet på en måte som får hele forestillinga til å lyse ekstra sterkt. Jeg vil ikke beskrive i detalj hva som skjer, for jeg ønsker at nye publikummere skal bli tatt like mye på senga som meg. Men jeg kan iallfall avsløre at jeg forlater Kvadraturen med en følelse av at «folk, ass, de er skikkelig bra!» Det er det jo ikke alltid man føler, men denne erkjennelsen sitter fortsatt i nå mens jeg skriver dette.

Intimt som vuggesang

Men hva er det da som gjør at man blir så ømhjertet av å gå Kvad-ra-turen? Én ting er at guidinga så åpenbart er preget av omsorg for tilhøreren/vandreren. Å bli sunget for, lavt og tett på, kan skape kroppslige minner av spesiell nærhet og intimitet – som når man har blitt sunget vuggesanger for som barn. Av forskning på effekten av vuggesanger for premature babyer, er det spesielt viktig at sangen og musikken framføres der og da – at den tilpasses individuelt hver baby og direkte gjennom volum, rytme og kadens[2]. Innlytting til den enkelte publikummeren på vandring og å være til stede i den faktiske, personlige kontakten sto i følge Berstad og Carlsen sentralt i arbeidet med Gangar fra Svartdalen i fjor høst. Denne sensitive inntoninga er nok en nøkkel også i Kvad-ra-turen.

Videre er det noe med kveding som fenomen. Det har en spesiell rytme og flyt, og er en folkelig uttrykksform foredlet gjennom mange generasjoners overlevering til en slags perfeksjon. Når teksten i Kvad-ra-turen er dels pompøs og åpner for katastrofetanker, men mest preget av bevisst haltende, vittige rim er det avvæpnende, som om prosjektet kan romme all slags menneskelighet og alt slags liv.

Den effekten dette skaper mener jeg kan leses beint fram politisk: Den åpner hjertene mot verden, og lar oss se på folk og omgivelser med kjærlighet og tillit. Nå er det valgkamp, og det siste vi trenger er mer mistenksomhet, opphaussede debatter, ragebaits og hatske ytringsrom. Og med fare for å høres hippie ut: Om ikke kjærligheten skal redde oss, tror jeg vi kommer ganske langt med å insistere på en omsorgsfull, åpen og vennlig innstilling til folk og fe, land og by. (Publisert 30.08.2021)