Løveid-feiring som levende minnebok

I en samtale med Cecilie Løveid om dramatikk på Bergen Offentlige Bibliotek 27.oktober 2017, et arrangement initiert av Skrivekunstakademiet der Løveid var lærer, forteller forfatter, oversetter og skuespiller Øyvind Berg at han som ung tjueåring på 80-tallet opplevde at postmodernismen åpnet margene i filosofihistorien for han. Dette skjedde lenge før han hadde «fått med seg selve brødteksten», altså fordypet seg i selve tekstene.

På vei ut fra feiringen av Cecilie Løveids 70 årsdag på Den Nationale Scene 21. august 2021, er jeg klar over at det er så mye jeg av Løveid jeg ikke har lest, og det er da Bergs beskrivelse av hans møte med postmodernismen rinner meg i hu. For slik er det: I løpet av denne kvelden har margene i Løveids virke blitt åpnet opp for meg på nytt, selv om jeg slett ikke har kontroll på all brødteksten.

Minner

Det gjør det desto mer givende å ta del i arrangement som samler Løveids venner gjennom mange år. De kan sin Løveid. De kjenner sin Løveid. De har lest. De har alle sine historier, og i løpet av kvelden innvies vi i mange ulike vennskap. Til felles har de alle at de har kommet i stand gjennom samarbeid om tekst, og der tekst i aller høyeste grad er vevet sammen med levd liv. Episoder som inneholder skriving, lesing, fest og bading.

Så innvevd er ikke jeg, men likevel. I løpet av kvelden sitter jeg og nøster i mine egne minner. Jeg gleder meg over å kunne tråkle meg inn i hele fortellingen med de tynne trådene jeg tross alt har. For noe er det jo. Tekstene jeg leste som student på Skrivekunstakademiet eller Litteraturvitenskap i Bergen, tekstene jeg har bedt elevene mine om å lese i norsktimene. Fremføringene jeg har sett.

Mitt ferskeste minne om Løveid er fra fjorårets fremvisning under Bergen Dramatikkfestival, der utgangspunktet var teksten SEMMELVEIS.MATERIALE. Dramatikeren Løveid var selv på scenen, sammen med folk som er yngre enn meg, folk som inntar ulike roller i scenekunstfeltet. Ikke bare som skuespillere, men for eksempel som Idun Vik, som dengang også hadde rollen som festivalsjef, podcastprodusent og forlegger. Den kvelden viste de at de de hadde jobbet, lest, tenkt, beveget seg i rommet. Noe opplevde jeg som uferdig, uklart, litt for intenst - men slik skal det være når fremføringen er så åpen og inviterende.

Mitt sterkeste minne er nok forestillingen Vår ære/Vår makt. Denne forestillingen ble arbeidet frem sammen med Tore Vagn Lid, og hadde urpremiere i 2016. Også her dreide det seg om samarbeid, gjort ved å gå inn i teksten til Nordahl Grieg og vikle den ut, vikle den inn, eller vikle rundt, kunstnernes egne materiale. Et materiale som var konkret, historisk og faktaorientert, og som henvendte seg til hele publikums sanseapparat.

Praksis

I den innledende samtalen med Sivert Nesbø understreker Løveid nettopp hvor viktig det har vært å være på gulvet, i rommet, i praksis. For skrivearbeidet er nettopp ofte konkret, også når arbeidet ikke i utgangspunktet er rettet mot scenerommet:

– Jeg er jo helt vill og gal etter facts, jeg sanker realiteter, understreker hun når hun blir spurt om sin metode, og forklarer hvordan arbeidet kan –innebære å dyrke frem en løk – eller i det siste, den giftige planten piggeple.

Når Siren Leirvåg, professor i teatervitenskap, forteller oss om Løveids betydning for norsk dramatikk, vektlegges viljen til å utforske, utvikle, prøve ut – men også utfordre. Men det slår meg at dette arbeidet likevel ikke har vært drevet av et ønske om å være kontrær eller provoserende, det har dreid som å fange noe annet, noe mer, noe som blir både sant og usant på samme tid, og som derfor kan bli vanskelig å kategorisere.

Dette blir også Eirik Vassendens inngang. Han skal snakke om Cecilie Løveid som lyriker, men åpner straks med å understreke hvor reduserende et slikt blikk kan være. Spesielt for Løveid, som stadig har unndratt seg sjangerkategoriene, og slik produsert et behov hos professorene for å rydde og definere, uten at man nødvendigvis har lykkes. Vassenden gjør et poeng ut av Løveid ikke er nevnt i oversiktsverket Dikt i Norge – Lyrikkhistorie 200-2000 for å illustrere hvor meningsløst rigide sjangerdistinksjoner kan bli. Senere velger Henning Bergsvåg å gripe tak i dette, når han i samtale med lyriker Steinar Opstad peker på at Opstad, nettopp ved å løfte frem Løveid som lyriker, har vært med på å gjøre henne til lyriker – og sånn sett plassere henne der.

Bergensmiljøet
Derfor er det jo ekstra fint at når Erlend Nødtvedt presenterer sine 70 linjer om Løveid, som i utgangspunktet fremstår som fakta, går det så fort at det ikke er helt mulig å plassere hva som er hva, hva som er sant og usant. Både Bergsvåg, Nødtvedt og Thomas Espedal, som senere holder sin tale, utgjør et fellesskap i Bergen by, hvor blant annet arrangementserien Poesidigg inngår, og hvor Løveid også tar del. Og når Espedal, på espedalsk vis, skjeller ut byen Bergen for å ikke være en kulturby, men en kremmerby, slår det meg at selv om det til dels er riktig, så er denne gjengen et eksempel på at Espedal tar fullstendig feil. Bergen by har jo dette miljøet, byen kan ikke slippe unna dette arbeids- og tankefelleskapet. Uansett hvor lite eller mye byens borgere og etablissement evner å sette pris på dem, enten prisen blir formidlet via lovord eller kronasjer, uansett om de skulle skrives inn eller ut av kunst- og litteraturhistorien av professorer eller bokprodusenter.

Derfor fungerer det så fint når vi også får se skuespillerne ved DNS gjøre sine lesninger. Det er gjort med enkle midler, men at effekter og scenografi er kuttet inn til beinet kler arrangementet. Det løfter frem hvordan Løveid er en kunstner som virker i et praksisfellesskap, enten det er skuespillere eller musikere, medforfattere eller bokprodusenter. Selvsagt skulle jeg gjerne sett mer av Løveid på de store, norske teaterscenene. Ikke fordi hun hylles og spilles ute i den store verden, men fordi hun er til stede og stadig virksom.