Mestermøte

Henrik Ibsens overflødighetshorn, det dramatiske diktet om den mangfoldige Peer Gynt, har sin naturlige keisertrone på Gålå. Den tradisjonsrike Peer Gynt-forestillingen ved Gålåvatnet er et av høydepunktene under Peer Gynt-stemnet i Gudbrandsdalen.

Festivalområdets friluftsscene er om dagen flankert av badeglade gjester i sensommersol. Midt i dette nasjonalromantiske postkortet skinner solen på et knippe tresnitt, litografier og malerier av ulike livsdramaer, alle signert Edvard Munch. Man hadde kanskje kunne forvente dette i hovedstaden, men at det er istandsatt et møte mellom Munch og Ibsen ved Gålåvatnet i en semidigital forestilling, er i høyeste grad nyskapende.

Valget er fattet av regissør Helena Wik. I samarbeid med et utvalg lokale kunstnere fra Innlandet har hun iscenesatt en rekke Munch-verk mot scener fra Peer Gynt, som innlemmer både teater, dans og nyskrevet musikk. Som mange andre kunstnere har de måttet tenke nytt på grunn av kapasitetsproblemer som følge av koronarestriksjoner. Ved hjelp av en smarttelefon og en app, åpnet muligheter seg.

– Jeg hadde vel aldri trodd at vi kom til å gå for denne løsningen. Scenekunst på film er jo en egen sjanger, det er ikke filmregi, ikke sceneregi, så dette var noe helt nytt for oss alle, kan Wik fortelle.

Mange kunstformer, et felles mål

Tablåene er tonesatt av Øystein Skar, og musikken understreker Peer Gynts uro og livlighet. Noen av tablåene er dialogdrevne, noen er koreografert, som om Munchs penselstrøk har regien.

– Andrea Rudland Haave som spiller Solveig, har spilt i Peer Gynt siden hun var liten, så hun har hele universet klart for seg. Lone Eivindsdottir er samtidsdanser, og Ola Magnus Gjermshus som spiller Peer, er billedkunstner selv. Alle kom med hver sine bidrag, forteller regissøren.

Richard Wagners idé om det totale kunstverk eller enhetskunstverket, å skape kunst som benytter seg av mange kunstformer, men med et felles mål, var noe Munch fikk del i da han tok scenografioppdrag for Deutsches Theater i Berlin.

– Vi vet at Munch var opptatt av sin tids tanker om det store «Gesamtkunstwerk», som ville samle kunstartene i et felles uttrykk. Han var orientert mot syntese, ikke oppspalting. Musikken legger føringer for dansen, som legger føringer for teksten. Men vi har valgt å forsake teksten til fordel for musikken og det koreografiske, sier Wik.

Peer og Munchs indre kamp

Ibsens figurer fra norsk folkediktning og folketro, slik som Dovregubben og Bøygen, glimrer med sitt fravær.

– Peer er ganske riktig i Dovregubbens hall, og Peer møter Bøygen, men vi har tolket dette som en indre konflikt hos Munchs Peer Gynt-karakter. For den atmosfæren som Gålå gir, ville det helt sikkert vært interessant å visualisere for eksempel Dovregubbens hall. Men for dette konseptet kan det rettferdiggjøres at det er Peer og Edvard Munchs indre kamp med seg selv, diskusjonene, demonene og deres forhold til kvinnene i sitt liv, som får oppmerksomheten.

Tette koblinger

I hovedstaden har Munchmuseet de siste årene latt Edvard Munch møte en rekke kunstnere for å se forbi det kunsthistoriske og ikoniske, og ta utgangspunkt i hvilken relevans Munch har i dag. Akkurat dette møtet, i regi av Peer Gynt AS på Gålå, oppleves slående relevant, når motivkretsen i Munchs kunstnerskap sees i lys av motivkretsen til Peer Gynt. Dette er ikke bare et fiffig påfunn, ifølge Wik. Koblingen mellom Edvard Munch og Henrik Ibsen stikker dypere enn som så.

– Vi hadde ikke hatt like gode muligheter for å utvikle dette møtet mellom Munch og Ibsen om vi ikke kunne basere oss på et historisk grunnlagsmateriale, det har vært et fundament og en trygghet. For hvordan skal vi forvalte ikke bare ett av Norges største kunstnerskap, men to?

Munchs forhold til Ibsens verker er påfallende underkommunisert, mener Wik. Edvard Munch tegnet teaterplakaten til den første Peer Gynt-oppsetningen i Paris i 1896, og den består av et storslagent norsk fjell- og dallandskap, med snøflekker på tindene. Vi ser to frontfigurer – den speidende og drømmende Solveig, med bølgende lyst hår, halvt bortvendt mot det fjerne, og mor Aases mistrøstige ansikt, furet av sorg og smerte. Solveig/Aase-motivet følger også Munch inn i andre verker.

– Munch maler for eksempel tresnittet To kvinner ved stranden både i den versjonen som henger på Munchmuseet og på Nasjonalmuseet. Men han har også skisser der han bruker karakterene Solveig og Mor Åse. Han tegner Mor Åses død med Peer sittende på sengekanten og kaller det Selvportrett. Motivene fra Peer Gynt følger Munch gjennom flere av verkene hans, og det er blant disse vi har gjort et utvalg, kan Wik fortelle.

Et fjernt mentorskap

Da kunstnerisk leder for Peer Gynt-stemnet, Ellen Horn, ga Wik i oppdrag å få enda noe nytt ut av Ibsens Peer Gynt, førte dette Wik inn i et dypere studium av Munchs forhold til Peer Gynt.

– Da Munch begynte å slite i sitt voksne liv, begynte han å skrive brev med referanser til Peer Gynt. Han er en person som ikke bare lar seg inspirere av motivene eller symbolismen i Peer Gynt, men kjenner seg igjen i dem Ibsen skriver om, tenker Wik.

Hun omtaler Munchs forhold til Ibsen som et fjernt mentorskap. De ytterst få gangene deres veier krysset hverandre, er både tilfeldige og anekdotiske.

– Det slår meg at det kan synes som Munch ikke turte å opprette en nær relasjon til Ibsen, som om han var redd for å bli skuffet. Det kan man jo kjenne seg igjen i, som når man har sett opp til noen, men så er de ikke alt man har håpet på. Det var en svært unaturlig avstand mellom dem, tatt i betraktning at den norske kultureliten på denne tiden var relativt snever.

Både Munch og Ibsen forsaket på mange måter mye i livet sitt for kunstnergjerningen, forteller Wik. Det er som om Peer forespeiler et tema som Ibsen senere skulle reise i sine skuespill og Munch oppleve i sitt eget liv, at kunstneren kan bli så hensynsløs i sin skapende selvutfoldelse at han skyver alt annet til side og fullbyrder sitt livs undergang.

– Nå er vi blitt voksne, livet går mot slutten, hva var det vi brukte dette livet til, tenker muligens Munch og Ibsen. De valgte kunstnergjerningen foran familie og verdier som mange andre velger. Forskjellen mellom dem er imidlertid at Ibsen hadde en kone som administrerte Ibsens liv godt, mens Munch, han trekker seg tilbake.

De tidløse spørsmål

Generasjoner av norske skolebarn har fått prentet inn at Peer Gynt er en flengende satire over nordmenns unnfallenhet, skryt og virkelighetsflukt. Men det er ikke dette som har interessert verken Munch eller regissøren og ensemblet hennes.

– Vi har valgt å vektlegge individets plass, interaksjon med samfunnet og hvordan det stadig butter imot for Peer. Dette tror jeg også var kjernen som Munch kjente seg igjen i, hvordan væremåte og livsvalg aldri samsvarte med den gemene hop. Men så har vi tatt dette et godt steg videre i selve fremstillingen, hvor samfunnet fungerer som en usynlig motstand som stadig setter Peer ut av spill. Både Munch og vi tar teksten på alvor, og anerkjenner den, men etterstreber ikke den satiriske humoren, understreker Wik.

Spilloppmakeren Peer som beveger seg lenger og lenger ut i selvbedrageriet, med uvirkelighet og galskap som en konsekvens, farer ut i en sjelelig forvirring, og i mangel på selvinnsikt og klokskap forspiller han sitt liv. Ibsens Peer Gynter riktignok gjennomsyret av forestillinger fra sagn, eventyr og folkelige tradisjoner, men Wik tror det er det sjelelige som Munch kjenner seg igjen i.

– Fascinasjon for naturmystikken er der uten tvil hos Munch, det mystiske i naturen som vi mennesker ikke kan eie. Det er dette Munch finner i Peer Gynt. Det nasjonalromantiske tar han ikke tak i. Han malte jo aldri et stabbur i hele sitt liv – som det ofte sies. Så det er antagelig de samme tidløse spørsmålene som Munch kjenner seg igjen i gjennom Peer Gynt, og som gjør at vi også kan sette opp Peer Gynt på scenen i dag.