– Vi prøver å se for oss fjellet som kropp

Helle Siljeholm, koreograf og danser, som blant annet står bak den relasjonelle 72-timers performancen Nodes on stars, fish and the social på Black Box i 2017, og som har gjort flere samarbeidsprosjekter med aktører i Palestina og Libanon, har de siste fem årene beveget seg fra dansekunst- over i billedkunstfeltet – uten å gi slipp på sin koreografiske praksis. Det at hun har flere kunstfaglige innganger er kanskje spesielt tydelig i prosjektet jeg skal snakke med henne om, The Mountain Body – en serie midlertidige kunstverk i utvalgte fjellvegger, hvorav to verk planlegges gjennomført høsten 2021. Prosjektet gir meg assosiasjoner til både landart, stedspesifikk dansekunst og street art, samtidig som det involverer en gruppe utøvere der de fleste verken har bakgrunn fra dans eller performance, men fjellklatring. Men det å gjøre kunstprosjekter som involverer aktører med ulik, ikke-kunstfaglig bakgrunn, later til å trigge heller enn stresse Siljeholm. Entusiasmen er til å ta og føle på når hun forteller om spenningen knyttet til godkjenninger av bruk av fjellsider i det aktuelle kunstprosjektet, som hun nå er i gang med å innhente: 

– Jeg snakket med statsforvalteren med ansvar for Kolsås i går, og skal sende en søknad om bruk av fjellpartiet nå denne uka.

Fortell litt om hvordan prosjektet startet, og hva det egentlig dreier seg om? 

– I The Mountain Body prøver vi å se for oss fjellet som en kropp som er lik, eller likestilt, med vår. Slik at fjellets ulike bestanddeler, helt fra det minste stjernestøv, til stein, vekster og struktur, blir ulike elementer i denne kroppen. Gjennom dette ønsker vi å nærme oss den problematiske dikotomien mellom natur og kultur. Vi undersøker også fjellet som kropp i relasjon til samfunnet, hvordan fjellet mer eller mindre synlig påvirker eller påvirkes av konteksten rundt. Og så jobber vi ut fra en tidsforståelse som vi tenker er på fjellets premisser, det vil si dyp tid, for gjennom dette å få et forhold til fjellets bevegelser – ifra det oppstod og frem til i dag. Sist, men ikke minst, ser vi på fjellet som en slags spirituell, mytisk og fantastisk størrelse i vår verden.

The Mountain Body springer ut fra et verk; Noder om stein og andre sosiale landskap, kuratert av Høstscena i samarbeid med Jugendstilsenteret og KUBEa i Ålesund i 2017. Jeg ble invitert dit av Siri Forberg for å utvikle en versjon av Nodes-prosjektet som vi hadde gjort på Black Box teater tidligere det året. På grunn av økonomien som lå tilgjengelig måtte vi finne en ny måte å gjennomføre Nodes på. I Ålesund er naturen veldig prangende – den stikker seg frem overalt og er liksom umulig å unngå. Derfor valgte jeg å bruke stein som utgangspunkt for utviklingen av et sosialt, koreografisk og skulpturelt verk, der vi ville legge til rette for at ulike perspektiver på natur og kultur kunne få oppstå. 

Kunsten som fasilitator for «imaginaries»

Siljeholm forteller at det var en gruppe lokale, både kunstnere, klatrere og andre, som medvirket i prosjektet i Ålesund, og at flere av disse også skal bidra i The Mountain Body. Jeg spør om hun kan fortelle litt om grunntanken i Nodes-prosjektet?

– Nodes er et relasjonelt prosjekt som handler om å se for seg alternative sosiale forestillinger om fremtiden – ulike sosiale «imaginaries». Prosjektet skaper og undersøker muligheter for et flerstemt univers. Som en del av gjennomføringen av dette verket i Ålesund, skapte vi en koreografi i en fjellvegg med seks klatrere fra Ålesund Klatreklubb. Dette ble en test på om det gikk an å skape en klatreskulptur som vi begynte å kalle det. Eller, sagt på en annen måte, et gigantisk landskapsmaleri der klatrerne selv legger fra seg pigment i fjellsiden, og på denne måten etterlater seg en slags score eller struktur som man kan se i etterkant av den fysiske performancen. Helt konkret består bevegelsmaterialet til klatrerne av en veldig sakte kontakt(improvisasjon) opp igjennom vegen – det ser veldig annerledes ut enn klatring og det er ganske vanskelig å utføre. Performancen har referanser til den amerikanske koreografen Trisha Browns arbeid, samtidig som den inviterer til en meditasjon over ulike forhold mennesket har til naturen: Hvordan mennesket okkuperer naturen, men også sårbarheten i dette møtet – der fjellet omslutter mennesket.

Hva mener du med at dere undersøker fjellets kropp i relasjon til samfunnet rundt? 

– En grunntanke er at fjellene inngår i økosystemer bestående av ulike former for kropper, av både levende og ikke-levende elementer, som også inkluderer samfunnet rundt. Ideen er å skape en serie arbeider i ulike i fjell, som sammen danner en «fjellkjede». Hvert fjell gir ulike innganger til tematikken. «Fjellkjeden» skaper også sammenheng og felleskap mellom forskjellige kontekster.  

Filosofen Arne Næss er interessant for dette prosjekt. Det at han brukte veldig mye tid i fjellet, også som fjellklatrer, preget tenkningen hans. Hva kan komme til å skje med oss når vi oppholder oss så mye i fjell over tid? Endrer det våre tanker om naturen? 

Siljeholm forteller at The Mountain Body etter planen skal videre til både Aten og Libanon. 

– Men først starter vi i Norge, forhåpentligvis i Oslofeltet og i Norangsdalen. 

En alternativ fortelling om Norge

For oss som ikke er fjellklatrere – hva og hvor er Oslofeltet? 

– Oslofeltet er en fjellgrunn som strekker seg fra Langesund til Brumunddal. Vi har siktet oss inn på Kolsåstoppen, en tidligere vulkansk grunn, og håper vi kan få gjennomføre en performance der. Kolsås ble etablert som et treningsfelt for tindebestigere og klatrere på slutten av 1800-tallet. På den samme tiden var Kolsås et motiv for flere malere, blant annet Monet. Også gjennom 1900-tallet var det mange innflytelsesrike samfunnsaktører som hadde et forhold til fjellet. Så selv om det jo ikke et alpelandskap av et fjell, har det en interessant posisjon i norsk historie.

Den andre «siten» vi håper å gjennomføre prosjektet på nå til høsten, Norangsdalen, ligger i Ørsta og Stranda kommune. Det var Siri Forberg og en av klatrerne i prosjektet, Henrik Burvang, som foreslo at man kanskje kunne gjøre noe der. Norangsdalen er et slående vakkert sted, som har et helt utrolig klatrefelt. På slutten av 1800-tallet kom flere tindebestigere fra britisk overklasse til dalen, og de etablerte en turistnæring ved blant annet å ta i bruk de lokale bøndene som sherpaer. Mens den britiske overklassen hadde tid til å bruke fjellet som en fritidssyssel, var de lokales relasjon til fjellet en helt annen, preget av frykt og trussel, blant annet fordi fjellet raste og drepte folk i dalen. Til dalen kom flere prominente gjester, blant dem keiser Wilhelm, som på sin side fremhevet en visuell representasjon av natur, fjell og fjord, som del av PR-strategien for den stadig økende nasjonalismen frem mot 1905. I denne konteksten er vi, med prosjektet, interessert i å se på hvilke lokale historier som ikke ble med i «den store nasjonale fortellingen». «Glemte» fortellinger om spirituelle eller fysiske naturfenomen man ikke kan forklare eller verifisere som vitenskapelig fakta.

Hva tenker du at kunstnere kan komme inn med i denne sammenhengen? På slutten av 1800-tallet eksisterte vel fjellklatrerne og malerne i to forskjellige gjenger så å si, der den ene fokuserte på friluftsopplevelse, og den andre forsøkte å kommunisere naturopplevelsen til et publikum gjennom landskapsmaleriet som sjanger. Jeg får et inntrykk av at dere prøver på begge deler samtidig?

– Det er prosjektøkonomien vet du, da må man jo gjøre alt selv.

Hehe, ja, men hva kan kunsten tilføre friluftsopplevelsen, og vice versa? Den erfaringen disse utøverne har i møte med fjellet, skal samtidig kommuniseres til et publikum som kunst? 

– I prosjektet har jeg med meg utøvere som både er dyktige fjellklatrere fra ulike klatreklubber og dyktige dansere og klatrere (Pernille Holden og Marianne Kjærsund). Men vi kan jo likevel ikke garantere at vi kommer til å lykkes med å skape en kunstopplevelse – for det utøverne skal gjøre er veldig utfordrende. Det er fjellet som bestemmer hvordan koreografien kommer til å se ut til slutt – og det liker jeg. 

Fjellet i forgrunnen

Jeg ber Siljeholm fortelle mer om hva bevegelsen klatrerne skal utføre oppover i fjellsiden skal produsere, og det bringer oss over til assosiasjonene prosjektet gir til landart – en kunstform der økologisk tenkning er integrert:

– Jeg vil trekke frem den kubansk-amerikanske kunstneren Ana Mendieta som en inspirasjon for dette prosjektet. Hun har skapt en serie fantastiske arbeider; Earth-Body works, der hun til forskjell fra en del andre landskapsmalere, fotografer og mer macho landart-kunstnere, jobber med koblingen mellom kropp, spiritualitet og natur. Jeg tenker at kunst, til forskjell fra en næringsrettet markedsføring av friluftsliv, kan innby til en annen, og kanskje mer reflekterende måte å være i naturen på, der man lar naturen være omsluttende heller enn at man oppfordrer til å beseire den.

Jeg husker at jeg så en film på Berlinalen av en egyptisk kvinnelig filmskaper som hadde laget en collage der hun klippet sammen scener fra mange forskjellige egyptiske filmer som utspiller seg med pyramidene i bakgrunnen. Scenene handlet ikke om pyramidene, pyramidene bare var der, men de ble likevel hovedkarakteren i alt som skjedde. I dette prosjektet vil jeg at fjellet skal være hovedkarakteren. The Mountain Body skal fremheve fjellet, og det sakte fysiske arbeidet skal gi fjellet en slags bevegelighet. Ideen er at fjellet kommer i forgrunnen for utøverne og for kunsten, og ikke motsatt.

Vi skulle gjennomføre en klatreskulptur i Ålesund i fjor høst, egentlig. Visningen måtte avlyses på grunn av koronarestriksjoner, men vi fikk likevel til en periode med feltarbeid inne i en hule der som heter Skjonghelleren, og avsluttet denne med en arbeidsvisning. Vi tilbrakte veldig mye tid i hula, og det viste seg å bli en lærerik prosess – det muliggjorde blant annet en reposisjonering av forholdet mellom kropper i prosjektet, og lot oss utforske hvordan det er å la seg omslutte av fjellet sånn helt konkret. En hule er jo for øvrig som en veldig kroppslig konstruksjon, den forsterker lydene utenfor som om den er fjellets øre. På bakgrunn av dette brukte vi mye tid på en form for lyttearbeid inne i hula, inspirert av komponisten Pauline Oliveros konsept om «deep listening».

Landart virker som en interessant sjanger for en som deg, som jobber i mellomrommet mellom koreografi og visuell kunst. Kan du si litt mer hvordan du tatt med deg din koreografiske praksis inn i et nytt felt, det visuelle kunstfeltet? 

– Jeg har stor ærefrykt overfor koreografifeltet. Og jeg opplever at jeg er på tynn is når jeg for eksempel skal legge ut et pigmentspor i en fjellside og dermed nærmer meg visuelle tradisjoner som landart, landskapsmaleri og helleristninger. Samtidig vil jeg egentlig ikke henge meg så mye opp i hva som er rett og galt i forhold til de ulike feltene. Det er jo også en av premissene til prosjektet The Mountain Body at vil leker med referanserammer fra ulike kunstuttrykk og ulike kunsttradisjoner, ideologier og syn. 

Det som blir igjen 

Hvordan tenker dere på forholdet til publikum i et prosjekt som dette? Jeg forstår det sånn at publikum har en tilskuerrolle, men legger dere også opp til at publikum kan forholde seg til verket på andre måter?

– Da vi var på befaring på «siten» i Norangsdalen, diskuterte vi i hvilken grad vi skal koreografere folks opplevelse, og hvordan vi skal tilrettelegge for den sakte og alternative perspektiveringen av landskapet vi ønsker at de skal få ta del i. Vi tenker at det som skjer før performancen også er en viktig del av denne opplevelsen.

Publikum vil jo komme fra forskjellige steder, og ha ulik erfaring med stedet fra før. Prosjektet har jo også en lengre tidshorisont enn hva som er vanlig for en performance, da pigmentsporet vil bli liggende i fjellsiden til det vaskes bort av vær og vind.

Jeg vil også tro dette er et prosjekt som først og fremst kommer til å eksistere gjennom fortellingen om det – noe jeg synes er spennende. 

– Da vi var i Ålesund sist uke, kom jeg, Pernille Holden og produsent Guro Vrålstad i prat med to klatrere som hadde noen felles klatre-bekjente med oss. De fortalte oss at våre felles bekjente hadde vært med på et klatreprosjekt der de skulle male hele fjellet rosa. Da måtte jeg irettesette dem og si at det ikke var hele fjellet og at det heller ikke var rosa farge vi brukte.