Bestselgende romaner

Jeg vil gjerne takke Mariken Lauvstad for en svært positiv anmeldelse av min oppsetning Full spredning etter Nina Lykkes roman, og nettopp fordi anmeldelsen er så god, håper jeg det er greit å svare en kritiker og kommentere de to første setningene:

«Så er vi her igjen. En litterær bestselger har blitt adaptert for scenen.»

Fra jeg startet på registudiet har jeg forstått at hvis norsk teater skal ha en framtid trenger vi ny dramatikk. Vi trenger samtid, nye problemstillinger, nye kjønnsroller, nytt språk, ny form og nye ideer. Etter femten år i ledelsen av Norsk Dramatikkfestival har jeg vært med på å finne og utvikle sterke, norske dramatikere.

Men i årene med Dramatikkfestivalen tenkte jeg likevel ofte når jeg leste en god, norsk roman: Hvorfor klarer vi ikke å trekke denne forfatteren til scenen? Etter å ha lest Carl Frode Tillers Skåninga bestemte jeg meg første gang for å ta kontakt med en romanforfatter og spørre om han ville gjøre boka om til dramatikk. Carl Frode svarte at han hadde vært på teater max 4 ganger i sitt liv, at han ikke hadde noe forhold til det, men at han hadde tenkt at den kanskje kunne bli film. Denne setningen har jeg siden hørt i mange versjoner når jeg har kontaktet romanforfattere, og jeg har måttet innse at dramatikk som litterær sjanger ikke står like høyt i kurs som den gjorde på Shakespeare og Ibsens tid.

Skråninga ble drama, jeg var dramaturg og regissør, og Carl Frode fikk smaken på teater og har skrevet flere betydelige stykker siden. Inspirert av denne erfaringen inviterte jeg i samarbeid med Hålogaland Teater 10 markerte, norske romanforfattere til å skrive for scenen – for det beste hadde jo vært om de ville skrive drama direkte og ikke gå veien om roman. Men det prosjektet lyktes ikke. Jeg tror overgangen fra å skrive roman til å skrive drama er så krevende at det trengs minst én praktisk erfaring ledet av en regissør for å komme inn i denne litterære formen, og da kan det å omgjøre et allerede ferdig materiale åpne forfatterens forståelse for teatermediet.

Mitt neste prosjekt med en romanforfatter var Tarjei etter Helga Flatlands trilogi. Også Helgas interesse for teater vokste og sammen med forfatter Cecilie Enger skulle vi nettopp den uka Norge stengte ned ha startet improvisasjon over deres uferdige tekster. Dette prosjektet var frivillig og ubetalt med skuespillere som også føler viktigheten av å lokke til oss skrivende talent. Håpet mitt er å gi disse forfatterne mer konkrete opplevelser fra det fysiske teaterarbeidet og la dem delta i skuespillernes møte med materialet.

Jeg er takknemlig for at Mariken Lauvstad anerkjenner vanskelighetsgraden av å iscenesette ny tekst. Selv har jeg arbeidet mye med klassikerne, de som er skrevet av mesterne og finslipt av teatrene gjennom utallige oppsetninger – de som nærmest iscenesetter seg selv og der en kan komme langt bare med å gjøre intelligente strykninger, pakke lekkert inn og legge til rette for at gode skuespillere skal få skinne, og der kritikerne ofte blir mest fornøyd hvis regissøren ikke «har gått i veien» for teksten. Å gå løs på en moderne roman, en ny historie – og få dette til å leve på scenen, er vanskeligere.

Å gripe til en «bestselger» når en skal dramatisere er ikke nødvendig. Det viktige er at boka er god. Men det er til stor nytte for legitimiteten i dette arbeidet, som av en eller annen grunn har fått et snuskete rykte blant noen kritikere, at det i hvert fall fenger publikum.

Når det gjelder internasjonale bestselgere er ikke nytten for utvikling av norsk drama den samme, men jeg skulle ønske kritikerne så verdien av å invitere og holde kontakten med vårt eget litterære miljø. For meg er en norsk urpremiere, med en norsk forfatter, om vår verden og samtid, ikke en lettvint vei til suksess. (Publisert 09.09.21)