Eufori på festningkanten

«Bassen hamrer mot deg og sorte gardinene ruller opp, så solen velter inn blender deg og brenner din sjel / Dansegulvet hoier og jubler og strekker hendene opp / Du roper alt hva du kan og danser med / Hopper så mørket ristes ut av kroppen»

Stående ute på den gamle festningen i Kristiansand, med åpen himmel over meg og en lett kjølig sensommerluft omkring meg, er det egentlig lite som minner om

Berghain

Av og med Kristiansand Kongelige Teater

Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder, Julie Rasmussen
Musikk: Simon Muschinsky
Lys: Sander Sædberg
Tekst: Magnus Iuel Berg
Dramaturgisk veileder: Endre Sannes Hadland
Kristiansand festning, 21. august 2021

Spilles også på Bergen fringe, Cornerteatret 5. sept.

danserommet Panorama i technoklubben Berghain i Øst-Berlin. Likevel klarer de tre utøverne i Kristiansand Kongelige Teater å mane frem minner fra tidligere besøk, og svært godt hjulpet av DJ Simon Muschinskystunge technobeats kjenner jeg formelig solstrålene på ansiktet idét jeg forestiller meg at persiennene åpnes i det mørke klubblokalet og at lyden og lyset får dansegulvet til å eksplodere i eufori.

Denne affektive resonansen i meg gjør i seg selv både teaterbilletten og opplevelsen fullstendig verdt det. Om enn bare for et øyeblikk, så kjenner jeg i det øyeblikket at det har skjedd – og ikke minst; det kan skje igjen!

Kontekst

Kristiansand Kongelige Teater (KKT) består av skuespillerne Ulrik Waarli Grimstad og Steffen Mulder, og danser Julie Rasmussen. Waarli Grimstad og Mulder har begge medvirket i en rekke forestillinger ved Kilden Teater, mens Rasmussen kanskje er mest kjent i scenekunst-Norgesom én av fire arrangører av dansefestivalen Ravnedans i Kristiansand. Hun har i flere år hatt København som sin base, men hun har også både medvirket i og laget flere produksjoner som har vært vist i Norge – deriblant danseforestillingen Umwelt (2020).

Forestillingen Berghain er det nystartede teaterkollektivets første produksjon, og de har altså valgt den danske dramatikeren Magnus Iuel Bergs tekst Berghain som forelegg. Teksten beskriver et første møte med technoklubben Berghain som holder til i lokalene til et tidligere kraftverk i bydelen Friedrichshain i Berlin. Klubben er en av de mest kjente og rykteomsvøpte technoklubbene i verden, og er særlig kjent for sitt strenge vakthold med vakter som nennsomt (eller brutalt, alt ettersom man tilhører dem som får slippe inn eller dem blir vist bort) sorterer køen. På de mest populære tidspunktene kan det ta flere timer fra man stiller seg i køen til man møter den berømte vakten Sven (eller en av hans kollegaer), og brorparten av de håpefulle vises da bort. Tilhører man de utvalgte som får komme inn kan man derimot bli i mange, mange timer, ettersom klubben holder åpent fra lørdag kveld til mandag ettermiddag.

Tekstforelegg

Tekstens mange replikker og roller er her fordelt på tre utøvere, som veksler mellom karakterene. Utøverne veksler mellom å fortelle handlingen frem kollektivt, som et kor, og tre inn i roller. Publikum står foran en liten scene, med havet bak oss og festningen foran oss, som et slags bakteppe for forestillingen. Mellom festningen og oss er det et platå, som fungerer som scene, flankert av to mindre scener og et dj-bord. Det er satt frem tre mikrofonstativ, og mest av alt minner oppsettet om en konsertrigg. De tre utøverne ankommer også som tre rockestjerner, iført sorte, tettsittende klær – og Katten (Waarli Grimstad) i en pelskåpe. De stiller seg opp ved hver sin mikrofon og forteller frem scenarioer, og både timing og energi er rockestjerner verdige. De kommuniserer med publikum gjennom blikkflørting og konfrontasjoner, og deres tydelige spilleglede smitter også over på publikum.

Iuel Bergs tekst er konstruert som en slags parafrasering av Alice i eventyrland, men i motsetning til Alice som faller ned i et hull – helt uventet – så oppsøker protagonisten i Berghain hullet selv. Han stiller seg til og med i kø for å falle ned, han oppsøker hullet – og forestillingen åpner med at vi inviteres med på reisen. Vi oppfordres til å lukke øynene og bli med på en «reise hvor dere kan slippe hemningene og fucke dere selv opp», og deretter er teksten en muntlig beretning om veien inn til Berghain. Protagonisten – som det tidlig blir tydelig at er en heterofil mann, en mannlig Alice – møter i køen både en kvinne han forelsker seg i (Kaninen), og en mann med tigerpels (Katten) som begge hjelper vår mann med å komme inn på klubben. Vi følger han på dansegulvet, gjennom flere tripper, og slik geleides vi også gjennom Berghains mange rom.

Det må rus til for at vår mann kan slå seg løs på dansegulvet, og når hemningene først slippes, så kommer han plutselig også til seg selv nede i klubbens Darkroom, hvor han har en transvestitts (dronningens) penis godt nede i halsen. Når han først får famlet seg ut derfra, på leting etter Kaninen, kvinnen i hans liv, får han sjokk når han endelig finner henne – i en annen orgie, med to menn. Den O store heterofile mannen, vokter av patriarkatet, kan selv lefle lett med sin egen seksualitet, men at hans utkårede har samme utforskning er helt utenkelig.

Technoteater eller teater med techno?

Berghain har vært promotert som «en technoteaterkonsert (som) er en fusjon mellom teaterperformance, danseforestilling og technokonsert» og «en felles drømmereise igjennom en kveld på den legendariske gayfetish techno klubben Berghain i Berlin». Her lover forestillingen mer enn den kan holde. For det første vil jeg snarere beskrive Berghain (forestillingen) som en teaterforestilling som benytter seg av technomusikk og dans som virkemidler. De tre utøverne ankommer scenen, omtrent som til en konsert, og mens musikken begynner å spille, begynner også de med replikker. Det er teksten som driver forestillingen fremover, og som er det absolutt mest dominante elementet. Det snakkes og snakkes og snakkes, og om noe, så ønsker jeg meg underveis flere pauser fra fremfortellingen, slik at musikken kan bedrive sin egen fortelling.

Bekrefter normen

Det dominante tekstforelegget fører meg til min andre innvending mot forestillingen. Berghain har i Kristiansand vært promotert som en del av stiftelsen Cultivas mangfoldssatsing og samarbeider med blant annet Skeive Sørlandsdager. Da er det litt pussig å velge en tekst som handler om en heterofil mann som går ut av komfortsonen, som kan eksperimentere med det utrygge og skeive, med det som er utenfor normen – men som også når som helst kan ta sin garderobeplakett til inngangen, hente ut resten av sine eiendeler og forlate Wonderland/Berghain. Som en av karakterene sier innledningsvis, så er oppholdet kun en midlertidig reise: «En reise hvor dere som fuglen Fønix kan brenne og gjenoppstå fra asken, så dere med fornyet energi kan vende tilbake til enda en uke i det travle livet deres».

Og klubbkultur er definitivt også nettopp det – en pause fra de ellers travle (eller langsomme) livene til dem som kommer dit, men premisset er ikke likt for alle. For en rekke mennesker er klubben også et sted hvor man nettopp ikkeer et synlig brudd på det normative, et sted hvor man tvert imot inngår i det som innenfor kraftstasjonens fire vegger og omtrentlige 36 timer kan oppfattes som det normative på Berghain. I en såpass konservativ by som Kristiansand, så er det en trygg posisjon å agere fra når man lar den hvite, heterofile mannskroppen kjenne på grenseoppgangen – særlig når vedkommende benytter opplevelsen som en bekreftelse av trygghet. Teksten, og i forlengelsen av den også forestillingen, ville vært mye mer potent om det var en annens kropp med andre forhåndserfaringer som var protagonist (for ordens skyld; jeg snakker ikke her om de faktiske kroppene og erfaringene til de tre utøverne, men til den karakteren vi blir kjent med gjennom Magnus Iuel Bergs tekst). I det jeg opplever å være et prosjekt som har ønsket å invitere publikum inn til en felles utforskning av klubbkultur, så spenner teksten på sett og vis bein på prosjektet gjennom å forme reisen til et eksotisk lite opphold hos de skeive. I stedet for å utfordre eller destabilisere det normative så bekreftes og reproduseres den. Det er synd, for det er et overskudd og engasjement i KKT som jeg likevel håper å se mer av i fremtidige prosjekt.