Fall og forsoning

Stykkene er svært forskjellige, men begge handler om hvor vanskelig det kan være å holde seg oppe og være i livet. De tar opp sjølforakten og hvordan en kan være sin egen verste fiende. Begge blander drøm og virkelighet sømløst. I begge møter vi mennesket i en fortvilet livssituasjon, en livstruende posisjon. Slik ser samtidsdramatikken ut i dag – det er en glede at den rommer så ulike uttrykk.

Jell-O Shot

Vi møter Ida (Stine Fevik), hun framstår som ei helt vanlig ung kvinne. Hun drar på fest, drikker, treffer en rødhåret mann som hun blir med hjem og ligger med. Alt virker tilsynelatende helt greit, men noe

Jell-O Shot

av Sonja Ferdinand

Oversatt av Maria Tryti Vennerød

Regi: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell

Lysdesign: Bendik Toming

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Forestillinga er et samarbeid med KhiO

Torshovteatret, urpremiere 11.september 2021

begynner å rakne. Tilværelsen hennes løser seg opp. Hun mister grepet om seg selv om verden. Hun er i fritt fall.

Tittelen, Jell-O Shot, viser til en slags drink som lages av gelépulver og vodka. Det signaliserer studentnachspiel og kanskje også klassetilhørighet. Kostymene plasserer også stykket i lavere samfunnssjikt. Ida har på seg en rosa vindjakke og sandaler, den rødhårete (Sigurd Myhre) er kledd i shorts og en fleecejakke med solsikkemønster, mora (Andrine Sæther) i rosa bukser og plastsko. Scenografien består av en plastkledd sofa, en plastplante med lilla lyspynt, midt på det runde scenegolvet ligger en rosa plastfisk. Elementene gir et noe trist og billig preg – litt «jell-o shot»-aktig.

Superlag

Det ligger mye tragedie og sosial nød i dette tekstmaterialet som lett kunne tatt overhånd og styrt oppsetninga ned i en sosialrealistisk dokudrama, men her er det krefter som styrer stoffet på et scenisk intelligent vis. På overflata ser alt bra ut, men gjennom de sprekkene som teksten åpner opp for oss ser vi en avgrunn. Camilla Kold Andersen klarer, ved hjelp av et svært godt skuespillerlag, på mesterlig vis å balansere stoffet slik at vi grøssende kan se ned i det Ida sliter med. Spillestilen er herlig teatral. Det komiske og det tragiske balanserer perfekt. Stykket beveger seg i raskt driv gjennom drøm og virkelighet. Ida har en enorm kraft. Hun har kraft til å drømme de vanvittigste dagdrømmer for å holde seg opp, men de blir også vendt mot henne selv ved at de viser kontrasten mellom de storslåtte drømmene og hennes noe traurige liv. Den destruktive kraften vi skimter er monumentalt ødeleggende. Stine Fevik er en meget talentfull skuespiller og perfekt i denne rolla med sin uhyre sterke sceneenergi. Hun får fram sjølironien som tipper over til det sjøldestruktive. Hun har et komisk talent, samtidig som hun viser det sårbare og fortvilte i karakteren Ida.

Helten i eget liv

Idas familie framstår som sjablonger, men det fungerer fint her. De blir på samme måte som scenografien plastfigurer, de makter ikke hjelpe Ida. Andrine Sæther som mor, og Sigurd Myhre som blant annet far, har ypperlig timing og tilstedeværelse. I en av scenene sitter de under sofaens plastdekke og synger en kjærlighetssang – men de er ute av stand til komme ut av sin egen boble for å se andre enn seg sjøl.

Ida blir liggende i dagevis i senga. De hun forholder seg til er helter i seriene hun ser på. Det er Katnis Everdeen – den tøffe, tøffe jenta fra Hunger Games som kommer fra fattige kår, men redder seg sjøl og verden. Det er John Snow fra Game of Thrones som går fra å ikke være ektefødt tronarving til å vise seg å være den utvalgte. Og Gandalv fra Ringenes herre som kjemper mot Balrogen – den sterke demonen – og blir selv med ned til underverdenen. Det er denne type superhelter Ida måler seg med, eller som kanskje gir henne trøst og pause fra de voldsomme kampene hun kjemper med seg sjøl. Vi tror på alvoret i den eksistensielle krisa Ida befinner seg i. Den tette gode regien, den sterke teksten og det meget gode skuespillerlaget gjør Jell-O Shot til svært godt teater.

Eg er vinden

Jon Fosses stykke og Sonja Ferdinands stykke er veldig forskjellige, men de møtes i det at de begge undersøker menneskets eksistensielle grunnvilkår. Vi møter et menneske som står på kanten av en

Eg er vinden

Av Jon Fosse

Regi: Sigurd Ziegler

Scenografi og kostymer: Astrid Sønderskov Andersen

Komponist: Toralf Willy Nørbech

Lysdesign: Mathias Langholm Lundgren

Det Norske Teatret, Fossefestivalen, Scene 3, 11.september 2021

avgrunn og som faller. Begge stykkene beveger seg mellom virkelighet og drøm. I begge oppsetningene sitter vi rundt en sirkelrund scene. De løse stolene på Scene 3 på Det Norske Teatret har ett stolbein som er kortere enn de andre tre. Det understreker at noe er skakt og uvanlig i dette sceneuniverset. Fosses stykke handler om to som er i en båt, de er Den eine (Ingrid Myhre Løvik) og Den andre (Synnøve Fossum Eriksen). Den eine har tatt livet av seg ved stykkets start, dette er en gjenfortelling av det som kan ha skjedd.

Havet

Ei kvinne, Den eine, ligger på golvet. Over henne henger en mikrofon. To fiskebollebokser står på gulvet. Lett scenerøyk sviver rundt. Lyset er blått og dunkelt. Kvinna åpner munnen. Hun har vann i munnen som gurgler med. Mikrofonen over henne gir lyden romklang. Det gir assosiasjoner til det å være under vann. Vi er effektivt i kontakt med hun som tok livet av seg. Hvorfor gjorde hun det? – Eg ville det ikkje, eg berre gjorde det, eg finst ikkje, sier hun. Gjennom båtturen gjøres et forsøk på å komme til bunns i hva som har skjedd. Ingrid Myhre Løvik og Synnøve Fossum Eriksen bygger gradvis og presist opp universet for oss. Gjennom ordene ser vi for oss de grå bergene, holmene, skjærene, havflata, skodda, den vika der de kan ankre opp båten. Tekstarbeidet er enkelt og virkningsfullt.

Båten

Mot slutten av den siste delen av Fosses seneste verk Septologien reiser hovedpersonen sammen med naboen sin med båt. Handlingen er i seg sjøl prosaisk. To personer og en hund reiser fra A til B med båt. Men som i stykket Eg er vinden er det som du kjenner dypet som finnes der under båtkjølen. Det er farlig, livstruende. Båten er en metafor på den skjøre eksistensen på livets reise – som i den salmen som ofte synges i begravelser: «Jeg er en seiler på livets hav». Båten blir et memento mori. Døden og sorgen er nærværende i spillet også. Tilværelsen her er ikke tung, men den er alvorlig. Gjennom reisen bearbeider Den andre sorgen og kommer til en forsoning med tapet av Den eine.

Vinden

Minimalisme preger oppsetninga. Det er bare små forskyvninger som gjøres for at vi kjenner at en forsoning er i ferd med å etablere seg. Det er musikalsk og følsomt gjort. Den andre prøver å redde Den eine, men hun synker og synker. De to kvinnene står rygg mot rygg, de svinger mikrofonen som henger fra taket rundt seg. De blir fanget i det samme rommet av den sirklende mikrofonen, de må forholde seg til de samme materialistiske forutsetningene, de er her og nå. Men naturen tar over, naturen er sterkere enn mennesket. Mennesket blir en del av naturen på godt og vondt. Den eine faller i havet, hun synker ned i materien som hun til slutt blir en del av. Hun blir ikke til jord, men til en lettere materie – til en del av havet og til sist blir hun vinden.

De synker

Begge hovedpersonene i disse samtidsdramaene faller eller synker. Den eine tar faktisk livet av seg, Ida er sjøldestruktiv og kjemper mot seg sjøl, hun truer seg sjøl på livet. Livsvilkårene oppleves som tøffe for begge. Fosses univers er enormt poetisk og åpnende. Ferdinands verden er skitten og brutal. Hos Fosse gir naturelementene stykket et universelt og evig preg, hos Ferdinand bombarderes vi med tidsmarkører – vi skal ikke være i tvil om at dette er her og nå. Begge tar for seg individets vilkår i verden. Og begge stykkene kjemper for å sette ord på menneskets eksistens i verden akkurat nå. (Publisert 12.09.2021)