Gjenfortalte fortellinger om en fortelling

Mot et grønnspettet bakteppe og gulv står tre store vaskemaskiner. Den midterste har døren åpen, de to andre har skjermer i glassdørene og viser

Redaktøren

Av Bjørnstjerne Bjørnson

Forestillingstekst: Uwe Cramer og ensemblet

Regi: Uwe Cramer

Scenografi og kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten

Maske: Maren Togstad

Oversettelse sitater: Elisabeth Beanca Halvorsen

Suffli og tekstarbeid: Linn Christine Wennersten og Ole Andreas Silseth

Medvirkende: Sara Fellman, Nils Johnson, Vivi Sunde, Preben Lillebø Rongve og Ingrid Myhre Løvik

Teatret Vårt, 16. september, 2021

vasken som tumler rundt. Mens vi kommer inn sitter Preben Lillebø Rongve på en av maskinene iført flosshatt, blomstret skjorte, vest og bunadsstakk. Så kommer Nils Johnson inn i dykkerdrakt, solbriller og sko med gule kalosjer. Deretter følger Ingrid Myhre Løvik i en lys, viktoriansk kjole, med stor kyse og glinsende forkle. Fortsatt kommer publikum inn og finner sine plasser. Sara Fellmann dukker opp i sølvkostyme, bukse og topp, og med bar og åpenbar gravid mage, virrer og vrir seg i en hektisk dans. Alle er kraftig sminket. Til slutt, når mørket senker seg i salen, kommer Vivi Sunde inn som Bjørnson selv og framfører på riksmål den innledende kursivteksten fra originalteksten: «En liden frokost-stue hos Evjes. Et skab for glas etc.»

Bjørnson og tidens tann

Jeg måtte selvsagt lese Bjørnstjerne Bjørnsons Redaktøren forut for forestillingen (for første gang), og ble overrasket over hvor aktuell og moderne teksten framsto. Med En fallit og Redaktøren introdusert han realismen i norsk teater, ifølge litteraturhistorien, og som fortsetter med å peke på at Bjørnsons tekster med sine datidige aktualiteter ikke takler tidens tann – slik Ibsens eviggyldige stykker gjør. For i 1875 skjønte publikum at Bjørnson tegnet en lite vennligsinnet karikatur av redaktøren i Morgenbladet, Christian Friele. Heldigvis slipper vi å bry oss om litteraturhistorien og historiske kontekster. Konflikten mellom den konservative redaktøren og den unge liberale politikeren er i teaterstykket aldri knyttet til en konkret sak, bare til posisjonene konservativ og liberal. Datiden skjønte alt, men vi skjønner gudskjelov ingenting, for det åpner for andre muligheter og tolkninger. Stykket er delt i fire handlinger og tjueto møter, uten annet konkret innhold enn polariseringer, trusler, angst og sinne, litt kjærlighet og frykten for offentligheten. I dag kan vi glede oss over Bjørnsons utestemme og lese Redaktøren som et satirisk melodrama, et manisk-statisk teaterstykke, og svært langt fra den hundreogfemti år gamle realismen.

Å spille teksten eller ikke å spille teksten

Den konservative redaktøren, kalt Redaktøren, har en skarp og giftig penn, og angriper i avisen sin den unge liberale politikeren, Harald Rein, som driver valgkamp til Stortinget. Mellom disse to står brenneridirektøren Evje som ikke vil velge side. Både fordi Harald Rein er forelsket i datteren Gjertrud, og at Redaktøren er en gammel venn av ham. Fru Evje støtter sin mann i angsten for å ta parti. Husvennen Doktoren forsøker å glatte over alt, tjenestepiken Ingeborg åpner døren hver gang det ringer, mens tjeneren John drikker for mye av sjefens produkter og steller bare i stand ugagn. Stykket begynner ved frokostbordet hjemme hos Evje og avslutter i samme hus samme kveld.

I tyske Uwe Cramers regi blir ikke teaterstykket spilt, men handler om teaterstykket. De fem på scenen forteller, gjenforteller og gjenskaper situasjoner, spiller tekstfragmenter, omformer tekst og fortelling, gang på gang. Iført outrerte kostymer og med heftig overspill kaster de seg over teksten og forteller den igjen og igjen. Maren Togstads masker og Alva Walderhaug Brostens scenografi og kostymer legger seg som et lag oppå spillet, og er viktige bidrag til intensiteten på scenen.

Mange handlinger og mange møter

Forestillingen begynner med en stemme som forklarer Vær-varsom-plakaten, vi får høre ulike politikere snakke om sine saker, vi får Bjørnsons fortelling fortalt på nytt, gang på gang, og i mange ulike sjatteringer. Det er et godt grep å lage en tidslinje for alle hendelsene denne ene dagen. Preben Lillebø Rongve loser oss gjennom alle fortellingene, roper ut tidspunktene til alle gjenfortellingene. Vivi Sundes likbleke Bjørnsonskikkelse står oftest observerende på utsiden av de andre fire og gir publikum en overflod av Bjørnsons kursiver fra teksten. Det blir veldig morsomt når hun leser karakternavnene og kursivtekstene fra første handling, tredje møte – og bare dét, uten replikkene. Hun skriver også Bjørnsonsitater på gulvet og vaskemaskinene. Ingrid Myhre Løvik legger konflikten til russefeiringen i Molde og roper rett kamera for videokanalen MoldeGossip, vist på døren til den ene vaskemaskinen. Nils Johnson gjenforteller fortellingen fra Gjertruds synsvinkel. Senere spiller han som Gjertrud og Vivi Sunde som Harald, den romantiske scenen i stykket med originalteksten. Sara Fellman stråler, og det uten forkleinelse for de øvrige, når hun spiller alle rollene i noen av møtene; det er gnistrende karikaturer hun gjør og veldig morsomt. Og når de fire sammen gjenforteller fortellingene som sladder, dras komikken og tematikken dypere inn i forholdet mellom det private og det offentlige.

Hvad kommer mine private ting dig eller offentligheden ved?

Redaktøren er Uwe Cramers åttende oppdrag for Teatret Vårt, og det tredje Bjørnsonstykket. I Molde har Cramer omvandlet teaterstykket for vår tid, og uten å miste gamle Bjørnson på veien, for det er en teksttro forestilling vi møter. Cramer, som Bjørnson, trekker ikke inn konkrete saker på scenen. Vi i salen skjønner ikke konteksten fra 1875, men vi skjønner 2021. Likevel kunne forestillingen med sine korte lydbilder fra dagens politikere vært mer konkret og tydelig. Forestillingen kunne løftet fram VGs dansevideo av Trond Giske, eller pekt på hetsingen av politikerne, særlig kvinner og unge, som for eksempel omfattende hetsingen av Lan Marie Berg. For det er jo nettopp dette stykkets redaktør driver på med. Cramer kunne latt vår offentlighet møte Bjørnsons påstand (Doktorens); «Til politiken nu til dags dur alene de, hvori alting er blevet forhærdet.» Da kunne forestillingen fått et alvor den nå ikke har.

Cramer moraliserer ikke og lar gjøgleriet tale saken for seg. Det er en overflod av inntrykk i forestillingen og ikke alt fungerer like godt, så det er ingen perfekt forestilling. Men er det en morsom forestilling? Så absolutt!

(Publisert 21.09.2021)