Lys-forføring

Metamorphoses vil på mange måtar fungere som ein slags fasit på kor fruktbart det er å setje musikarar og dansekunstnarar saman for å arbeide

metamorphoses

Koreografi og scenografi: Janne-Camilla Lyster

Medskapende utøver (dans): Cecilie Lindeman Steen

Medskapende utøver (cello): Lene Grenager

Dansedramaturg: Ingunn Rimestad

Musikk: Lene Grenager

Ytre øye: Kai Johnsen

Lysdesign: Tobias Leira

Kostyme: Line Antonsen

Co-produksjon: Black Box teater, 17. september 2021

fram prosjekt. Her møtast to stordommar – dansekunstnar Cecilie Lindeman Steen og cellist og komponist Lene Grenager – som saman har skapt eit interessant materiale innanfor rammer som er satt av koreograf og forfattar Janne-Camilla Lyster. Dei to aktørane har lang fartstid som kunstnarar med særeigne og distinkte signaturar. Desse signaturane transformerast til den vakraste kalligrafi på grunn av Lyster sin stramme og særs elegante scenografi. Lysdesignet til Tobias Leira eleverer det allereie eleverte og understreker korleis den ytre metamorfosen er permanent i både aktørar og i auga til publikum.

Og det vart ljos!

For utan ein stol, ein cello og ei svart, olje-aktig dansematte, er scenerommet strippa for alt som heiter avansert rigg og innkledning. Stykket startar med at lyset går i svart. Det svarte er så svart at eg kan lukke igjen auga og ikkje merke forskjell når eg opnar dei. Denne opninga får halde fram såpass lenge at det svarte og stille etablerast som ei slags behageleg masse rundt meg. Når Grenager plutseleg starter sitt cello-spel oppfattar eg ikkje dette som eit valdsamt brot. Måten ho pressar bua mot strengane gjer at eg blir merksam på celloens form, fasong og volum, utan at eg ser instrumentet. Lydane fyller rommet og smeltar saman med den svarte massen. Snart fyller lyden også meg, og eg kjenner at musikken får leike med ryggen og nakken min. Det kjennes intimt – nesten sensuelt. Og det er her lys-magien til Leira starter å påverke meg også. Sakte opnast delar av scena seg opp av dimt lys. Auga mine har vanskeleg å fokusere, men rommet endrast totalt ettersom dei forsiktige lysstrålane treff halve rommet som er delt i to av ei gardin. Rommet oppløysast i svart før ein annan del opnast opp av lyset. I slutten av denne delen blir gardina sakte ført bak i rommet. I det dimme lyset er det vanskeleg å forstå kva som skjer og kva som følger. Eg forstår at ein kropp held gardina fast, der armane er i ein heva posisjon. På den andre sida av scena ligg det som eg forstår må vere kvite kostymer. Når lyset omsider blir så sterkt at eg ser klart, er haugen med kostymer Cecilie Lindeman Steen. Koordinert med lyset gjer ho seg til kjenne, og i hovudet mitt går ho i frå å vere ei svart, levande gardin til å bli ein kvitkledd kropp.

Klinisk og ømt

Lindeman Steen er presis, men samtidig undrande i sine innleiande danseriske handlingar. Åleine søker ho både i rommet og i eigen kropp. Rørslene er derimot alt anna enn fomlande og tilfeldige. Ho rører seg med klardom og på ein måte som påverkar meg kinestetisk på ein tilsvarande måte som Grenager gjorde i den svarte innleiinga. Det kvite, stramme, skrukkfrie kostymet, som består av ein topp og ein shorts, og den stramme sideskillen, gjer at eg opplever uttrykket i det skarpe lyset som klinisk. Alt er gjort med tydeleg retning og ingenting ser tilfeldig ut. På veg inn i ei rørsle spør ho plutseleg: «Er dette ein reiskap?». Snart løfter ho opp den einsame celloen, som ho starter å beskrive. Beskrivinga av instrumentets anatomi understreker det kliniske. Igjen refererer dansaren sine handlingar til det eg i blinde opplevde i opninga. Nå får eg faktisk celloens kropp forklart; del for del og i centimeter. Vidare beskrivast rommet og omgivnadane. Etter beskrivinga møter Lindeman Steen instrumentet på ein måte som er alt anna enn klinisk. Rørslene og grepa er sarte og fylt av ømheit. Vidare inkorporerast meir stemmebruk i rørslene, og det som kan virke som absurde utsegner, som til dømes at ein hest skal bli løfta av ei kran, påverkar rørslematerialet og korleis Lindeman Steen navigerer kroppen sin på scena. Det abstrakte sidestillast med det pragmatiske og kvardagslige, som til dømes å flytte på ein stol. Nok eit brått skifte skjer når ho tek med seg celloen ut av scena, og Grenager kjem tilbake med han.

Møtet mellom to/tre

Dei to aktørane har ikkje møttes på scena under lys. Når dette nå skjer skapast ein interessant dobbelthet. Sidestilt med Lindeman Steens særs kultiverte dansarkropp og nærvær, blir dei små og personlege rørslene i Grenager særs interessante. Cellisten pendlar føtene når ho sitt med instrumentet, og før ho sett seg ned preparerer ho sitje-rørsla med hendene. Kleda til Grenager, som for meg opplevast som alt for praktiske og kvardagslege (svart bukse og grå jersey-gensar) gjer også Lindeman Steens nærvær desto meir spektakulært. Når dei begge står på kvar sin kant av scena vendt mot publikum, opplev igjen dansaren som innstudert, spektakulær og difor også klinisk, mens Grenager, som rører stortærne og heng litt lut framover fotblada blir kvardagsleg, opplevast øm og trygg. Sidestillinga gjer at eg sympatiserer med cellisten. Når ho sett seg ved instrumentet og starter å spele, transformerast ho: Ho smeltar inn i kassa og blir ein del av instrumentkroppen som Lindemann Steen tidlegare har beskrive omhyggeleg. Dei to likestillast, særleg fordi rørslene til Grenager som fører bua og møter strengane er utstuderte og kjende. Det same er Lindeman Steen i sin dans. Det er trygt å sjå dei to briljere. Eg oppfattar ingen risk med det som skjer, men fell heller tungt inn og bak i setet og lar inntrykka igjen massere nakke og rygg. Lyset er stadig i endring, og snart rammast rommet inn av ei sky av scenerøyk. Måten lyset treff skya og dei to aktørane, som igjen speglast i den spegelblanke, svarte dansematta er utruleg vakkert. Avslutningsbiletet – der Lindeman Steen ligg på sida med heva bein og hovudet i golvet framfor Grenager – under skya, er magisk.

Metamorfose

Som tidlegare nemnt er lysdesignet til Leira førande i korleis eg oppfattar dei sceniske handlingane i førestillinga. Arbeidet hans rammar dans og musikk inn i ein slags stram og saumlaus regi, noko som er med på å understreke den gradvise utviklinga hos dei to aktørane. Metamorfosen definerast av tid, og eg opplever at tida i dette scenerommet definerast av lyset.

Lindeman Steen har samarbeida med Lyster i fleire prosjekt tidlegare og har vore ein viktig og leiande aktør i Lysters koreografiske prosjekt, som handlar om utforskinga av dikt og tekst som danseriske partitur. Også i denne førestillinga ligg det tekstlege tydeleg som motivasjon og ankerpunkt for dei to aktørane.

Saman er dei særs gode saman, noko som gjer at eg aldri sitt på kanten av setet, men heller lar meg flyte med. Det er difor det er lys- og skuggespelet som overraskar og forfører meg mest. Bruken av lyset som transformasjonsmaskin er det som gjer at eg opplever endringane i og mellom aktørane og som frå start til slutt definerer metamorfosen.

(Publisert 19.09.2021. Oppdatert 20.09.2021)