Makten og følelsene

Revolusjon! Opprør! Demonstrasjoner! – Provokasjonene blir tydelige når skuespillerne i After the Dream står stille på scenen og stirrer

«After the Dream – Arven etter Martin Luther King»

Manus: Jason Nemor Harden og Zoya Taylor

Regi: Cliff A. Moustache

Koreograf: Bright Wamwanduka

Lyd: Lunga Mandhla Majola

Scenografi: Navpreet Deol

Kostymer: Denis McBarnette

Sminke: Shamim Mahammed Ibrahim

Lys: Nils Haagenrud

Samproduksjon Nordic Black Theatre og Den norske Opera & Ballett, 22. september 2021

publikum i hvitøyet. De demonstrerer sin makt. Akkurat der og da føles det ubehagelig å være hvit i en sal der en majoritet blant publikum har melaninrik hud i en eller annen avskygning.

Og ubehagelig skal det være, for det Nordic Black Theatre gjør med denne forestillingen er å vise frem rasismens konsekvenser eksemplifisert gjennom historien om borgerrettsaktivisten Dr. Martin Luther King jr. Med utgangspunkt i pastorens «I have a dream»-tale, holdt i Washington 28. august 1963, viser manusforfatterne Zoya Taylor og Jason Nemor Harden (som spiller hovedrollen med sordin) hvilken betydning Dr. Kings tanker og ideer har hatt i ettertiden. De gjør også forestillingen dagsaktuell med henvisninger til dagens virkelighet i byen utenfor teaterets vegger. Det er dette grepet som setter ting inn i en sammenheng som plasserer ansvaret for rasismen der det skal være. De gjør rasismeproblemet fattbart på et personlig plan.

Kraftfull miks

Forestillingen er ikke så gravalvorlig som det høres ut. Tvert imot. Regissør Cliff A. Moustache har gjort After the Dream til en livlig crossoveroppsetning der dans, musikk og skuespill utfyller hverandre i en effektiv og godt balansert miks. Stemningen blant publikum står i taket når kjente sanger blandes med kraftfull og rytmisk finstemt, afrikanskinspirert dans. Det kommer stadig utrop og anerkjennende lyder fra et publikum som kjenner seg igjen i de situasjonene som trekkes frem. De rene talesekvensene skytes inn som kjærkomne pustehull, men publikum tillates ikke å slappe av. Her får bevisstheten og engasjementet aldri lov til å hvile lenge.

After the Dream blottlegger rasismens mange avskygninger. Stykket forteller den lange historien om den svarte befolkningens kamp for frihet og likhet i USA, samtidig som det avdekker de små, hverdagslige dryppene som påpeker for unge og eldre norske borgere med innvandrerbakgrunn at de ikke er likeverdige med majoritetsbefolkningen.

Den grunnleggende historien rundt pastorens «I have a dream»-tale fylles ut med reelle og fiktive dialoger med andre borgerrettsaktivister og ungdom fra Oslos gater. Det historiske perspektivet ivaretas, for eksempel, gjennom henvisningen til de amerikanske Jim Crow-lovene, som sikret fortsatt segregering mellom hvite og svarte også etter avviklingen av slaveriet. Kings samtale med Rosa Parks, kvinnen som er kjent for å ha nektet å flytte seg for en hvit busspassasjer i Alabama i 1955, er en annen historisk referanse som går rett inn i kampen for avskaffelse av de nevnte lovene. Kings samtale med henne blir en påminning om at kampen mot rasisme og segregering, og for likeverd og frihet, krever et livslangt engasjement. Forestillingen viser at en enkelt protesthandling ikke er nok: Kampen må tas hver eneste dag, om og om igjen.

Oppgjør med strukturell rasisme

Det er akkurat der denne forestillingen stikker så effektivt. Den viser hvor feil vi tar når vi, som utgjør flertallet, kan tro og hevde at vi ikke er rasister eller utøver rasisme. Denne oppsetningen demonstrerer noe jeg tror mange har forstått en stund, nemlig at den strukturelle rasismen er levende også i vår lille del av verden. Vi kan gjerne si at det er mye verre i USA, og at «neger» er et ord som ikke hadde noen rasistisk betydning da den eldre delen av den hvite, norske befolkningen brukte det i sin barndom. Men rasisme på individnivå utøves på mange plan, og så lenge det finnes forskjeller og den hvite befolkningen er en majoritet, vil rasisme og annen diskriminering (høyst sannsynlig) forbli et problem. Så lenge diskriminering finnes har alle et ansvar for å adressere problemet, kanskje spesielt når du ikke oppfatter deg selv som rasist.

På en måte reproduserer After the Dream disse forskjellene. Men med motsatt fortegn. I denne forestillingen er det de åtte svarte aktørene som skinner. Selv om alle sammen får bruke et bredt spekter, skiller Maria Karlsen seg ut med sitt sterke engasjement og varierte tilstedeværelse. De fem andre aktørene har ikke like sentrale roller. De fleste vil legge merke til at de tre musikerne er hvite i en eller annen avskygning, og to unge medspillere med ulik grad av Downs syndrom bistår på scenen. Bandet er fremragende, og alle de fem aktørene gjør en god innsats. Men for én gangs skyld er rollene snudd på hodet. Det som er normalsituasjonen i de fleste norske sammenhenger, er erstattet av motsetningen: Når majoriteten settes i samme situasjon som minoriteten alltid er blitt plassert i, blir uretten tydelig.

Scenens makt

After the Dream er helt klart inspirert av Bertolt Brechts «verfremdungsteknikk», men regien bruker også typiske musikalgrep. Publikum dras mellom ytterpunktene av fengende musikk og dans på den ene siden, og perspektivrike og klargjørende tekster på den andre siden. Denne fascinerende pendlingen gir publikum, farget som hvit, mulighet til å se og forstå de mekanismene vi alle utsettes for. Når opplevelsen koker ned til det essensielle, er det, som de sier på et tidspunkt, et spørsmål om makt. Og akkurat her, i gjestespillet på Den norske opera og balletts Scene 2, utøver Nordic Black Theatre denne makten på en medrivende og utfordrende måte.

Det kan bemerkes at forestillingen på generalprøven var preget av små problemer med fremdriften, og en røykmaskin som var i gang mer eller mindre konstant uten noen mening. I en større sammenheng kan man spørre om teateret er blitt for opptatt av seg selv og sin egen situasjon: Har de glemt å inkludere andre minoritetsgrupper som møter lignende problemer som svarte? Og det vil nok være at noen hvite majoritetsnordmenn som skulle finne på å forville seg inn på denne forestillingen, vil føle seg krenket. Men de fleste vil lære noe. Det sørger den grunnleggende historien for, om én av de viktigste stemmene i den vestlige verdens moderne utvikling. At historien om Dr. Martin Luther King jr. også kunne bli bra teater, er ikke like opplagt. Men i Cliff A. Moustaches oppsetning fungerer det meste. Den viktigste lærdommen er at det all form for diskriminering egentlig dreier seg om, i bunn og grunn er makt.

Forestillingen spilles på engelsk. Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.

(Publisert 24.09.2021)