Støyende bortforklaringer og rørende innrømmelser
«Alt vi ikke sier» er sjarmerende og energisk flettverksteater for ungdom, med underliggende samfunnskritikk.
Publisert
Sist oppdatert
Alt vi ikke sier
Av Amy Black Ndiaye, Julian Karenga og Melike Leblebicioğlu
Regissør: Cici Henriksen
Koreograf: Belinda Braza
Komponist: Beatur
Lysdesign/scenografi: Clement Irbil
Dramaturg: Øystein Ulsberg Brager
Med: Camilla Klaudiussen, Numa Edema Norderhaug og Serhat Yildirim
Fra 13 år
Pilotscenen, Kloden teater, urpremiere 3. september 2021
Spilles også på Vega Scene 11. september kl 17.00 og 19.00
Rommen Scene 3 oktober kl 18.00
Pilotscenen på nyoppstartede Kloden Teater er en black box. Scenen er enkel med svart gulv. To rader med lyskastere på hver side av scenen. Noen svarte klappstoler. Mot bakveggen står det tre avlange glassfelt. Resten av scenen er tom, bortsett fra tre små rørene, eller hva er det egentlig som står på det ellers tomme gulvet? Tre smellbongbonger?
Nødt eller sannhet?
– Så sykt hyggelig, utbryter skuespiller Camilla Klaudiussen da hun sammen med Numa Edema Norderhaug og Serhat Yildirim kommer ut på scenen. De er ikledt knallrøde klær, og presentere seg og forteller hvem i stykket de skal spille. Så vil de ha oss til å delta: – De som har løyet en gang siste måneden rekk opp hånda. Det kommer kjapt mange hender opp. – Svarte eller hvite? Fremdeles er det en del hender i lufta. – Svart løgn, utbryter Numa Edema Norderhaug, som skal spille pappa i stykket spørrende til en publikummer med handa oppe. Hun svarer: – Ja, du vet livet.
Hopp i tid og rom
Og sånn er både skuespillerne og publikum i gang i det som skal vise seg å bli en energisk reise i historiene til tre mennesker. Stemningen i både sal og scene er god.
Den spesialkomponerte musikken og lydbildet til den islandske komponisten Beatur, brukes både som bakgrunnslyd, og sammen med skarpe lyssekvenser, også som markør for klipp mellom de forskjellige historiene. Kombinert med skuespillernes bevegelser i Belinda Braza sin koreografi, kan disse sekvensene også assosieres med fest på ville veier og et indre i opprør. Denne dobbeltheten passer godt til løgntematikken som kommer mer og mer til syne etterhvert som de tre historiene utspiller seg. De tre karakterene har tilsynelatende ikke noe med hverandre å gjøre, annet enn at de deler scene.
Historiene er i utgangspunktet enkle, gjenkjennelige og til tider banale. Jenta har vært på ball og må forklare seg for KRL- læreren sin som lurer på hvorfor hun ble tatt med en flaske sprit i hånda. Hun kommer ikke langt i å bortforklare seg før vi kastes inn i de andre to sine historier. Gutten prøver å sjekke opp en jente på skolen, og tar oss med på opp- og nedturen. Pappaen er i opprør etter at datteren har brukt frisørpengene han ga henne på en dildo. Men måten historiene fortelles på avslører at de tre historiene rommer så mye mer enn det som viser seg i starten.
Nyskrevet
Alt vi ikke sier, vever sammen tre nyskrevne historier om sannhet, løgn og alt det som ligger i mellom, står det i programteksten. Teksten er skapt av tre dramatikere med bakgrunn som serieskapere og tekstene er muntlige, lekne og akkurat passe full av kebabnorsk vokabular som «lø», «hoderotte», «schækk» og «kæbe». Også skuespillerne har bakgrunn fra TV, film, eller musikk. Regi er av kvinnen bak hiphopfestivalen SPKRBOX og Teatersuksessen Blokk til Blokk. Påvirkningen fra TV-seriens effektive fortellergrep merkes i utrullingen av de tre historiene, men uansett hvor sjarmerende, kjapt og kult det blir, bærer teksten også i seg motstand. Mye i stykket har en dobbelthet ved seg. Dette grepet er med på å skape et troverdig og rikt univers. Hver gang noe nytt legges til fortellingene, dukker det opp en sprekk som gir oss kikkhull inn i de tre karakterenes tanker. Mikrofonene blir et sted for innrømmelser, og forsøkene på kulhet i bortforklaringspartiene skrelles fort vekk når karakterene åpner seg. De lekne, energiske og sjarmerende skuespillerne med evne til både timing og tempo, får i de roligere mikrofonsekvensene virkelig vist sin sårbarhet.
Gjenfortellinger i nåtid
Dialogene jenta og gutten har hatt med andre gjenfortelles for oss, men ofte hører vi bare karakterenes replikker, og må selv tenke oss til hva den andre sa. Dette er gøy. Pappaen derimot spiller ut både datteren og sine egne replikker. Dette er både gøy og rørende. Pappaens historie gir et bilde på hvor uforberedt man kan være i foreldrerollen. Han kaller datteren for drittunge og er munnrapp samtidig som han spiller ut hennes frekke svar. På denne måten setter han seg selv inn i datterens sted og viser at han bryr seg, at noe i ham er voksent og fylt av kjærlighet, selv om han er en umoden og overreagerende pappa. Samtidig holdes dialogen med publikum varm – Mitt stolteste øyeblikk, sier faren til salen, – vil dere høre det? (Pause) – Sikker? (Pause) – Det var da drittungen holdt meg i lillefingern.
Nyanser
I alt vi ikke sier får vi heldigvis vite mye om det de ikke sier. Men jeg tar meg i å ønske meg enda flere nyanser i uttrykksform. Mye sies på enten den overbevisende måten, eller den innrømmende måten. Jeg savner enda flere type uttrykk for det som er i mellom, så ikke alt blir uttrykt med samme intensitet og det som virkelig er viktig får tre ordentlig fram. Men så er jeg 46. Og ikke 13.
Samfunnskritikken antydes bare, men lurer likevel under overflaten og peker ut av teatersalen, på virkeligheten, på strukturelle utfordringer som klasseskille, integreringspolitikk og kulturelle forskjeller. Dette subtile grepet gjør at de tre historiene løfter seg opp fra det anekdotiske til et samfunnsaktuelt teaterprosjekt.
Forbindelser
Etterhvert blir det tydelig at de tre historiene er forbundet på flere måter. Ikke bare fordi de to ungdommene, og datteren til pappaen, viser seg å gå på den samme skolen, og har den samme læreren i KRL. Men også fordi de tre deler erkjennelsen av at vi dypest sett er alene.
De tre glassplatene i scenografien som i starten fungerer som tavle og glassvegg, får her en mørkere funksjon. Jo mer tilspisset konfliktnivået blir for de tre, jo nærmere skyves veggen mot oss i publikum. Rommet deres blir innskrenket og trangt. På det mørkeste lyser de seg selv opp med tre de gjenstandene som sto på den tomme scenen før de kom inn, og som viser seg å være lommelykter. De vil noe. De gir seg ikke. De til og med faller med en slags oppdrift, og forsøker etterhvert å ta mer ansvar for egne handlinger, der de står i spagaten mellom støyende bortforklaringer og rørende innrømmelser, mellom egne og andres forventninger om hvordan ting og en selv burde være, og sånn de og en selv faktisk er. Eller sagt med gutten i stykket sine egne ord: «En sønn, snart mann og mamma holder meg fortsatt».
Selv om de tre står hver for seg i hver sin fortelling, nærmer de seg indirekte både hverandre, de andre (som de snakker om), og oss i løpet av stykket. Sånn skapes et uuttalt felleskap, der og da, som gir også meg, tilskueren, en utrolig fin opplevelse av å ikke være alene.
Stykket er produsert av Unge Viken Teater og skal på turne til ungdomsskoler høsten 2021. Det vises også et par forestillinger på Vega Scene og Rommen Scene i september og oktober 2021.
Våren 2021 åpnet Koden Teater sin Pilotscene i Kabelgata 31 ved Økern. I 2025 åpnes det endelige teaterhuset, samme sted. Kloden Teater skal blant annet være et sted «med produksjon og visning av forestillinger, fagarrangementer, kunstneriske prosjekter for og med barn og ungdom i samarbeid med profesjonelle kunstnere».
Et Teater for og unge og de voksne i deres liv, skriver Unge Viken om seg selv på nettsidene sine.
En årlig festival som startet i 2014 og har siden blant annet samarbeidet med Nationaltheatret og Dramatikkens Hus. SPKRBOX er et møte mellom hiphopscenen og teatermiljøet, mellom gatekulturen og finkulturen.
(Publisert 10.09.2021)
