Bra, men ikke bakoversveis

Vi er i New York 1985. Ronald Reagan sitter i presidentstolen. AIDS-epidemien raser og omgir seg med død, skrekk og uforstand: Hvordan smitter

engler i amerika

av Tony Kushner

Oversatt av Svein Sturla Hungnes, bearbeidelse av Morten Borgersen og Terje Lindberg

Regi: Morten Borgersen

Scenografi/kostymedesign: Milja Salovaara

Lysdesign: Morten Myrvold

Lyddesign: Tor Endre Kalvenes

Dramaturg: Lillian Bikset

Den Nationale Scene, 9. oktober 2021

egentlig denne forferdelige sykdommen? Er vi alle utsatt? Er den de homofiles «skyld»? Hvem er omsorgspersonene i denne krisetiden, og kan vi stole på at den vi elsker blir hos oss i gode og onde dager?

HBOs film-/serievariant fra 2003 mottok gode kritikker og flere priser, og hadde store navn som Emma Thompson, Al Pacino og Meryl Streep på rollelisten. Men også det opprinnelige teaterstykket av Tony Kushner ble godt mottatt og Pulitzer-pris-behengt. Stykket er satt opp flere ganger i Norge, senest på Nationaltheatret i 2018, til et dryss av terninger med seksere på.

De forståtte karakterene

Prior Walter lever sammen med Louis Ironson, og får påvist AIDS. Louis makter ikke å hanskes med kjærestens sykdomsforløp, og går fra ham. Han innleder et forhold til mormoneren og skaphomsen Joe Pitt, som på sin side er gift med en valiumknaskende kvinne ved navn Harper. Etter som hun øyner stadig mer av ektemannens legning, rabler det i stort monn for henne. En som gir en hjelpende hånd er svigermor Hannah Pitt, dessuten vennen Belize. Men hvem kan hamle opp med slugger-advokat-republikaneren Roy Cohn, som også er skaphomse og som rammes av AIDS, men som plager vettet av sine omgivelser med sin maktposisjons-vante omgangsform?

Det er nok å spille på i både tematikk og karakterer i dette stykket. Regissør Morten Borgersens oppsetning vitner om sympati for nettopp tematikken, karakterene blir forstått og forsvart. Til tider svart humoristisk – en humorfarge som ofte har fulgt kriserammede grupper gjennom historien – men det ligger jo allerede i teksten. Det som også bor i stykket fra før er en gjennomgående fandenivoldskhet. Spørsmål om religion, legning, raseproblematikk og politikk behandles med høyeste temperatur; det står noe på spill. Målt mot det jeg venter meg – et uttrykk som sitrer i sine bestanddeler, som ulmer og sniker og eksploderer og gjør vondt – synes jeg nok denne oppsetningen har litt å gå på. Av og til får jeg en følelse av at personenes primæroppgave er å avlevere informasjon.

Fint, godt, sjarmerende

Hevet over dette er Per Egil Aske. Hans fresende motbydelige Roy Cohn er en fest å få ta del i. Ellers følger vi med medfølelse den opprørte og samtidig ydmykt farveltagende-med-livet Prior, gjennom Sverre Breiviks fine prestasjon. Kristian Berg Jåtten er en rik og kompleks Louis. Gaute Adela Aastorp Cudjoe er varm og tilstedeværende som blant annet den lojale vennen Belize. Reny Marie Gaassand Folgerø, som engelen som viser seg for Prior i hans sykdomshallusinasjoner, er sjarmerende i sin blanding av komikk og himmelsk alvor. Kristoffer Sagmo Aalberg som Joe fremstår noe stiv, men det ber mormoner-rollen hans om, så vi kan kalle det et treff. Sissel Ingri Tank-Nielsen vekker sympati som mor Pitt. Kamilla Grønli Hartvig gjør galskapen til Harper Pitt forståelig. Og ganske attraktiv, for noe av det henger sammen med personligheten hennes (Harpers altså, ikke Hartvigs). Ikke alt skyldes valium. Slik sett er det ikke bare plass til de homofiles utenforskap i stykket/forestillingen, men også til «alle andres» styrker og tilkortkommenheter. Ingen av oss er perfekte, men vi gjør så godt vi kan.

Jeg registrerer bare at jeg heller ikke trekker frem ord med nevneverdig høy temperatur for å beskrive det jeg ser.

Scenografien av Milja Salovaara er ren og uten mange bestanddeler, men sprekken i det hvite lerretet på bakveggen av den langstrakte scenen åpner bokstavelig talt for mange tolkninger: Er det porten til etterlivet? Går tankene til Leonard Cohens tekstfrase «There is a crack in everything, that’s how the light gets in»? Eller representerer den en utvei, fluktrute?

Morten Myrvolds lysdesign er med på å skape både stemningen og historien, idet den legger sitt kjølige, porsjonerte lys over hendelsene og taler nakenhetens og sårbarhetens sak.

Ellers må trekkes frem en høyst stemningsfull snø-scene, og en isbjørn spilte rollen sin godt.

(Publisert 11.10.2021)