Et helt tilfeldig bang

All frogs are gay ble første gang spilt under Frontlosjefestivalen 2020. Siden har den vært koronarammet, men fikk nypremière på Cornerteatert i Bergen, torsdag 14. oktober.

all frogs are gay

Regi: Michaela Gettwert

Lysdesign: Randiane Sandboe

Lyddesign/musikk: Kjartan Magerøy Aarseth

Tekst: Michaela Gettwert og Vibeke Koehler

Dramaturg: Vibeke Koehler

Frontlosjefestivalen 2020, gjenopptatt oktober 2021 på Cornerteatret. Sett 15. oktober 2021

Det er en forestilling som skraper, eller snarere tar rennafart og sklir over, overflaten av fenomenet konspirasjonsteorier. Vi blir presentert for en liten håndfull av sorten. Michael Jackson ble drept av Illuminati. Eventuelt at han lever i beste velgående og har forfalsket sin egen død. Vi får også høre at det store himmellegemet Nibiru, er på kollisjonskurs med Jorden og vil komme til å utslette alt liv her. Dette har vi fra den sikre kilden Nancy Lieder som mottar informasjon fra romvesener som forsøker å advare oss, gjennom et implantat i hjernen.

På scenen står tre unge og energiske utøvere. De har på seg tettsittende, heldekkende grønne drakter. Kun hode og føtter stikker ut, resten av kroppene er dekket av de knallgrønne, litt glinsende draktene. Et godt valg av kostyme som fungerer greit til skiftende karakterer og scener, og den nokså krevende fysiske stilen. Aller best kommer kostymet til sin rett når de sitter dypt på huk i en froskeposisjon, med de bare tærene spredt utover gulvet.

Flat som en pizza

En av konspirasjonsteoriene vi presenteres for er klassikeren at jorden er flat. Som en pizza. Det hevdes at folk finner trøst i denne teorien fordi menneskelivet ikke ville ha noen mening, dersom det rent faktisk var tilfelle at vi suste gjennom universet på en klode oppstått gjennom et helt tilfeldig bang.

Etterhvert får vi øye på en rammefortelling rundt våre helter på scenen. De jobber som agenter for en person som zapper dem til og fra oppdrag. Til tross for denne innrammingen oppleves forestillingen som for springende, retningsløs og uten en klar dramaturgi. Jeg oppfatter at forestillingen jobber i en likestilt dramaturgi hvor lyd, lys og bevegelse får spille en rolle for innhold og fremdrift på lik linje med teksten. Forestillingen oppleves likevel dramaturgisk flat og samtidig flakkende.

Hele verktøykassen

Forestillingens styrke ligger i en overskuddspreget glede over å lage teater. Ensemblet går på med høy energi. Skuespillerne holder ikke tilbake, men lener seg virkelig inn i prosjektet. Det testes ut noen ting i rommet som ikke er typisk for teateret. Ved flere anledninger forlater utøverne scenen, mens musikk og lyskastere har hjemme-alene-fest. Her er både bass, spenningsmusikk, røykmaskin og blinkende lys, fistel, hysteri og roping. Regissøren har virkelig tatt hele verktøykassen med på jobb med en intensjon om å bruke alt som finnes der.

De tre utøverne på scenen er med på å gjøre dette til en forestilling som har en del sjarme og energi. Det er også tilløp til humor av ulikt slag. Det er et jevnt styrkeforhold mellom utøverne Victor Olsbø Skinlo, Stine Revheim Svellingen og Amalie Mikkelsen Vere, som alle behersker den fysiske spillestilen godt. Regien legger opp til høyt tempo, raske skift og brå overganger. Diverse karakterer skyller gjennom kroppene til de tre skuespillerne. Dialekter, stemmebruk og kroppsspråk skifter stadig, som om alle tre har et implantat i hjernen hvor de tar imot signaler som kanaliserer ulike personligheter. De spiller fint sammen og bygger på hverandre. Regien dirigerer fokus på en tydelig måte og det er lett å følge med.

Et bevegelig kor

Jeg har bakgrunn fra dans, og lot meg overraske over å finne synkrone bevegelser på teaterscenen. Samtidsdansen har i en lengre periode vært langt borte fra synkronitet og likhet, selv om noen stadig er innom og undersøker hva det kan være og hvilket uttrykk det skaper. Flere steder i All frogs are gay har utøverne det samme fysiske prosjektet på gang, og ofte legges det opp til at alle gjør den samme bevegelsen samtidig. Riktignok med individuelt særpreg og nokså utight, men det tilfører element av gøy, lek og likhet mellom aktørene.

Samme grep gjøres delvis i utøvelsen av teksten. Utøverne er innom talekor og jobber også med gjentakelser og understrekinger, som en slags korister for hverandre.

Lettvekter

Konspirasjonsteorier er underholdende i sin villskap og inkonsekvens, og det er fascinerende at noen kan klare å tro på dem. Vi kan la oss underholde av og fjase om de sprø folkene som er villige til å kjøpe alt mulig rart som selges på idémarkedet.

Kanskje kan denne forestillingen fungere som en introduksjon til hva en konspirasjonsteori kan være. Men et vesentlig ankepunkt er at den ikke sier noenting om hva de gjør. Hvorfor konspirasjonsteorier er problematiske, hvordan de oppstår og videreformidles, hva de gjør med enkeltmennesker, hva de gjør med et samfunn, og hvordan vi eventuelt kan jobbe oss ut av all denne desinformasjonen som florerer.

Etter en time i teateret er jeg veldig i stuss på hva regissør Michaela Gettwert har villet si med dette stykket som hun sammen med Vibeke Koehler har skrevet teksten til, og hvordan de ville det skulle virke på dem som møter denne forestillingen.

Et par ganger i løpet av forestillingen får vi en advarsel, som i en intro til en amerikansk film, om at konspirasjonsteoriene som gjengis i forestillingen ikke må ansees som fakta men er gjengitt for «entertainment purposes only».

Problemet er at det begynner å bli en del år siden vi kunne forholde oss til konspirasjonsteorier som lek og moro, som bisarr underholdning. De fungerer som rødsprit på samfunnslimet. De splitter opp de store hovedfortellingene våre i flere små og motstridende fortellinger. Konspirasjonsteorier skaper skepsis og mistro mellom folk, og da kanskje særlig mellom de styrende og de som blir styrt. Det er onde hensikter på alle kanter. Det finnes absolutt ikke noe underholdende og gøyalt ved en slik forringelse av samfunnslimet. Konspirasjonsteorier gjør oss mindre i stand til å få til noe sammen og opptre synkront og koordinert.

For meg blir dette en forestilling som først og fremst er nysgjerrig på teaterets virkemidler og muligheter, snarere enn på det som er dens tema.

Hvis entusiasmen over å lage teater hadde vært koblet med et innhold kunstnerne virkelig ville jobbe seg inn i, da kunne dette begynne å bli svært interessant.

Men for øyeblikket fremstår dessverre forestillingen som et helt tilfeldig bang.