Innbilningen er virkelig

Barna blir funnet og ønsket velkommen i gangen utenfor teatersalen av Silje Lindberg, som er forteller og en av forestillingens sjøkreaturer. Hun deler ut fargerike hetter som de tar på seg, før hun

sea me

av Liavaag/Lindberg (NO) og Remotecontrol Theatre (FR)

Regi: Petra Casale

Scenografi: Roxane Marquant

Kostyme: Adrien Baba

Musikk: Julie Bessarbacane

Lysdesign: Sune Schjelderup

Dramaturg: Lise Thiollier

KOREDA – Kortreist Dansefestival

Premiere Kulturhuset Akset, Inderøy, 8. oktober 2021

geleider oss inn i salen og barna inn på scenen. Der venter et landskap i vannet, under bølgene, i en fargerik scenografi av bølgende vegger, korallaktige steiner og sjøvesener. Vi voksne setter oss på stoler langs den ene veggen med et tynt teppe foran oss, og ser uklart handlingene på scenen, det er som om å dykke under vannet med åpne øyne.

Å gape høyt under vann

Liavaag/Lindberg og Remotecontrol Theatre har med Sea Me! satt seg ambisiøse mål. Barna på scenen er både aktører og tilskuere. Fabelen fortelles i hovedsak til barna, men noen ganger bare til de voksne, som likevel alltid kun er tilskuere. Alle disse nivåene av narrative og dramaturgiske strukturer blir utfordrende fordi både utøverne og barna får doble posisjoner: Utøverne er også voksne og har narrativ makt, samtidig som de skal agere sammen med barna. Barna på sin side er noen ganger medutøvere, men oftest tilskuere. De inviteres inn i forestillingen, men ekskluderes fra fortellingen. Barna blir bedt om innspill uten at det får konsekvenser for narrativet.

Scenekunst for barn er en akutt hendelse, et lokalisert og fokusert sammenfall med uvisst utkomme. En situasjon trenger ikke alltid et fortidig opphav eller en senere konsekvens, den er bare. Fortellingen i Sea Me! består av en rekke situasjoner uten lineær struktur. Den beveger seg fra et sted og situasjon til neste i en kontinuerlig bevegelse. Og barna springer villig med.

Et suggererende rom

Scenerommet som barna ledes inn i er rik på former, farger og lyder. I lydbildet hører vi bølger som slår og bølgende musikk, både beroligende og skumle lyder. Lyset er dempet, mye blått og grønt, og litt gult. Silje Lindberg forteller og snakker med barna, mens Christine Macland er skulpturell og dansende. Innledningsvis sitter de rundt et slags sjøanemonebål, og vi får vite at de er vannunger, fordi de kommer fra vannet. Silje Lindberg forteller at alle kommer fra vannet, at alle husker fødselen sin før de må glemme den. Alle får smykker å henge om halsen og barnafår en konkylie de må passe på i fellesskap. Her er sekvenser der Christine Macland danser med store bevegelser og situasjoner der alle jobber sammen med små ting. Lindbergs fortellerstemme følger oss og leder barna gjennom hele forestillingen.

Erfaringens forbannelse

Jeg er et barn i preteritum – det er lenge siden denne kroppen var fem år gammel. Det er ikke mulig for meg å tenke og oppleve som et barn lenger. Knærne mine er blitt stive og følelsene verbale. Jeg er ikke fasit i mitt eget liv, for jeg er forskjellene mellom alle mine livs Jeg. Det barna og jeg har felles er at vi lever i våre egne aktuelle kontekster. Akkurat på det punktet utgjør mer enn femti års avstand i alder ingen forskjell mellom oss. Den store forskjellen er at min innlevelsesevne i barneopplevelsen er like stiv som knærne mine. Jeg er en voksen som vurderer en barneforestilling, og blir redusert til å observere barnas reaksjoner.

Barn er uberegnelige

Teater for barn er risikabelt, for det er ikke mulig å forutse resultatet. På premieren var det ett barn som syntes det ble for skummelt og gikk tilbake til foreldrene og et trygt fang. Men det kunne også blitt et kollektivt angstanfall der alle barna brått trengte beskyttelse og trøst. Eller blitt et hoppende og sprudlende gledeskollektiv fra begynnelse til slutt. Sjelden er vel risikoen i scenekunsten større enn med barn som målgruppe, for hver enkel forestilling vil leve sitt helt eget liv med nye aktører hver gang. Den jeg så på premieren var nok annerledes enn de påfølgende.

Undring eller didaktikk?

Kanskje er det for å redusere denne risikoen at ensemblet insisterer på sin egen fabel, framfor barnas egne fabuleringer? Jeg opplevde at barna ble spurt om å leke sammen med utøverne, men ikke fikk bestemme i leken, at narrativets (de voksnes) makt styrte situasjonene, og at det etter hvert antok en belærende posisjon: Se barn, vi lå i vannet før vi ble født og havet er vann og havet er salt, akkurat som tårene våre, ergo er vi vannunger. Det er en kritisk forskjell mellom å spille medbarn og spille fordem. Sea Me! forsøker begge deler, og det som ikke riktig lyktes på premieren klaffer kan hende til neste forestilling. Å kaste seg ut på sytti tusen favners dyp er både modig og risikabelt.

(Publisert 12.10.2021)