Interesse-fellesskap, protokoller og tolkninger

I skrivende stund er streiken i teater- og orkestersektoren fremdeles i gang, men det må være lov å håpe at den snart kan løses – særlig når man ser de siste dagers skriftlige utvekslinger mellom LO-stat og Spekter. Med så tydelig uttalt vilje til å bli enige om de sentrale deler av streikens materielle innhold, er det ikke urealistisk å ha forventninger til at dette snart kan gå inn i en fase hvor partene kan arbeide videre i fredsplikt. 

Undertegnende har ikke deltatt ved forhandlingsbordet ved denne korsveien, men var aktivt med i det berømte året 2016. Og siden mye av retorikken i høstens arbeidskamp har kretset rundt oppgjøret i 2016, er det fristende å bidra med et par betraktninger.
 

2016-protokollens tolkningsrom

Partene har under konflikten benyttet 2016-protokollens tolkningsrom til å henholdsvis fremme og avvise påstander om løftebrudd (se https://www.lostat.no/getfile.php/1310536-1460715734/Bilder/Spekter%202016/Protokoll%20kultursektoren%2015-04-16.pdf) Sannheten er vel at protokoller ofte har slike tolkningsrom nettopp fordi en anelse vaghet innimellom er det som må til for å lande enighet. Akkurat som konstruktive kompromisser alltid er nødvendig for å avslutte streik.

LO har i høstens konflikt ofte gjort et poeng av at de var den parten som strakk seg langt i 2016, og at de dermed ikke har mer å gå på og at det nå er arbeidsgiversidens tur til å «betale tilbake». 

Og ja – rett skal være rett – organisasjonenes forhandlingsvilje og realitetsorientering var helt avgjørende for at vi etter mange års sonderinger og forhandlinger forlot den daværende offentlige ytelsespensjonen i 2016. Regnskapsføring av uforutsigbare kostnader og fremtidige forpliktelser ut fra årlig svingende parametre hadde allerede lenge plaget institusjonenes balanser og handlingsrom. 

Ettervirkningene er der stadig og vil vare ved i mange år ennå, men lukkingen i 2016 bidro til at det etter hvert vil bli mer forutsigbart å drive forsvarlig langtidsplanlegging av institusjonene. Så ja, de ansattes organisasjoner bidro svært konstruktivt til at vi kom oss ut av ytelsespensjonen, som etter hvert tar forpliktelsene gradvis ut av balansen, og som dermed vil gjøre institusjonene til litt tryggere arbeidsplasser i årene fremover.

Det var bra – både for de ansatte, for kunsten og for publikum.
 

Interessefellesskap

Men å redde virksomhetenes egenkapital var slett ikke det eneste temaet i 2016. Endring av tariffavtaler er nødvendigvis seige prosesser, og for tariffpartene å bli enige om så omfattende endringer krever selvsagt at det er tilstrekkelig med interessefellesskap på bordet, og tilstrekkelig med tid til prosess mellom partene.  

Den berømte «levealdersjusteringen» gjorde at offentlig ytelsespensjon allerede var i ferd med å bli en nokså dårlig løsning for mange i vår sektor, og verst for de yngste og lavest lønnede. Levealdersjustering av (det som tidligere var) 2/3 av en middels sluttlønn ga ofte kun smuler på toppen av folketrygden, på tross av et langt liv med solidariske innbetalinger. Mange påpekte at om ikke arbeidsgiversiden hadde bedt om en endring, så burde faktisk LO selv ha krevet en annen type pensjonsordning som uten noen form for samordning uavkortet kunne komme på toppen av folketrygden. LOs dyktige aktuarer så det nok, de også. Historien om at 2016-oppgjøret bare handlet om at «noen» kom «de andre» raust i møte er en nokså tilpasset historie. Det er bare å lese protokollene, hvor overgangsgarantiene var romslige og handlingsrommet i loven om innskuddspensjon ble maksimalt benyttet. Det ble etablert en tariffestet svært god pensjonsordning som jeg både den gang og i dag er overbevist om at er bedre enn ordningen vi forlot. Både for virksomhetene og for den enkelte ansatte.

Frilanserne

Og kanskje enda viktigere: Enigheten i 2016 betød også at begge partene kunne se hverandre i øynene og vite at vi endelig hadde gjort noe avgjørende bra for alle frilansere og midlertidig ansatte i bransjen. Vi hadde sammen etablert en pensjonsordning for alle – fra første krone og første time, og vi hadde gjort det enkelt og praktisk å flytte seg mellom virksomhetene i bransjen og til andre deler av arbeidslivet. Midlertidige ansatte, som tidligere bare hadde blitt trukket i lønn uten å bygge opp pensjonsrettigheter, ble endelig mer rettferdig behandlet. Dette var en solidarisk handling – en viktig og riktig løsning som tjener begge partene til ære, selv om den nok skulle kommet noen år tidligere.

En stor uro rundt årets streik oppsto fordi partene hadde og har ulike beskrivelser av konsekvensene for de midlertidig ansatte ved de ulike pensjonsalternativene. Vi må ha forventninger til at nettopp dette løses i det viktige arbeidet partene forhåpentligvis snart går inn i. At alle som direkte eller indirekte får sine arbeidsvilkår påvirket av denne arbeidskampen får klar og omforent informasjon om alle konsekvenser av de ulike løsningsalternativene. 
 

Morten Gjelten, direktør
Norsk teater- og orkesterforening 

(Publisert 22.10.2021, oppfdatert 23.10.2021)