Kjersti Holmen (1956 - 2021)

Endelig fikk Kjersti fred…

Når skjønte vi at sykdommen hadde rammet? Små, små tegn på at noe var galt, kom for snart 10 år siden. Vakre, sterke, trygge, begavede Kjersti, begynte nesten umerkelig å flakke med blikket, fomle litt og få noe usikkert over seg. Men hun dekket over det med den søte, sjarmerende latteren sin. De nærmeste vennene merket det. Det var noe som ikke stemte.

Hun var en stor kunstner, kanskje en av de største skuespillerne vi har hatt, men hun var også et skapende menneske. Hun laget bilder av ting hun plukket i sjøkanten. Og hun skrev dikt:

Hvis jeg var fugl

hadde jeg fløyet nå

En stille morgen

hadde jeg tatt til vingene

og forsvunnet (ut)

over hustakene.

Vi ble kjent da hun inntok Oslo Nye Teater iført lang frakk, knappestøvler og med en jordmor-koffert i hånden. Jeg var med i debut-forestillingen hennes Mannfolk på Oslo Nye i 1980, hvor vi fremførte et uforglemmelig steppenummer. Med sleik og knebelsbart og iført smoking — skulle jeg forføre vidunderlige vakre Kjersti, kledd i en dypt utringet, hvit silkekjole. Vi var forelsket i henne alle sammen.

Å være Kjerstis teatersjef føltes som en stor forpliktelse. Talentet var så åpenbart - det spente fra ytterpunkt til ytterpunkt. Hun behersket komedien med en uhøytidelig lekenhet og unik timing, og var som et åpent sår når hun gikk inn i det tragiske. Hun var perfeksjonist til fingerspissene.

På Nationaltheatret var hun den ubestridte, ledende skuespilleren. Da hun gikk inn på scenen som Eliza Doolittle i Pygmalion - sammen med Per Theodor Haugen som Henry Higgins, strømmet publikum tilbake til hovedscenen etter en lengre, tung periode. Jeg minnes henne også spesielt i et stykke som het Beslutningenpå Amfiscenen, som handlet om et ungt pars dilemma i forbindelse med at de ventet et barn med Downs syndrom. Kjersti var meget engasjert i problemstillingen, og deltok i debatten. Henrik Mestad som spilte kjæresten hennes, opplevde at minnet om nettopp denne forestillingen var noe av det hun bevarte lengst.

Så kom klassikerne på rekke og rad: Hedda Gabler og Agnes i Brand. Rebekka West i Rosmersholm, Ellida Wangel i Fruen fra havet. Alice i Dødsdansen av Strindberg. Hun spilte mye sammen med Sverre Anker Ousdal, som etter hvert ble hennes livspartner, og samspillet mellom dem gnistret. I Til døden skiller oss ad, som de både spilte på National og turnerte landet rundt med Riksteatret, kom kjærligheten tydelig frem. Det ble nesten 40 år på scenen. De forskjelligste karakterer. Utallige filmer og tv-serier. Hvem glemmer vel Rød snø og Orions belte? Sammen med Hege Schøyen skapte hun revyhistorie, som et kvinnelig svar på Wesensteen.

Sjefs-dramaturgen på Nationaltheatret, Gerd Stahl, fattet større og større interesse for Kjerstis dikt, og gjorde mye for å samle dem.

Jeg har lyst til å lese det første og siste verset av ett som heter 

EVENTYR 

Det handler ei om troll og ville dyr

Ei handler det om slottet i det fjerne

Mitt siste dikt – det handler om en stjerne.

Du har nok gjettet svaret i ditt hode

Og du har rett, det handler om vår klode,

den lille prikken der vi alle bor, 

der alle gjerne vil ha satt sitt spor,

og der vi lukker øynene og tror,

at her er nok av luft og vann og jord.

Da den ble født, var stjernen helt utrolig vakker!

Sol og måne lyste over jordens bakker.

Her fantes skoger og enorme hav.

Det var så stille her –

Og det kom kanskje av –

At her var ennå ingen fly og ingen biler.

Her levde bare sommerfugl og tyste sniler.

Slik var det her i millioner,

milliarder dager –

For hva skal skje med stedet der vi bor?

Kan menneskene rekke hånden til sin bror

og rope opp til statsmenn og til konger,

til presidenter og til diktator:

Vi vil ha fred! Vi vil ha fred på jord!

For hva vil ellers skje med stjernen vi får låne?

Om tusen år vil her kun være

Lys fra en ensom måne.   

Kjersti var selv en stjerne, og jeg glemmer aldri den grytidlige, iskalde februar-morgenen da alle vennene sto i snøen med stjerneskudd i hendene utenfor soveværelsevinduet i huset hennes, og vekket henne med stille, stille sang, «O helga natt», det året hun fylte 50. Hun strålte av lykke da hun tittet ut.

Vi vil alltid være rundt deg og synge deg inn i evigheten.

Kjære Kjersti, på vegne av venner og kolleger fra Nationaltheatret, sier jeg takk for alt du ga oss.

Ellen Horn, skuespiller og tidligere teatersjef på Nationaltheatret