Licht und Liebe: Susie Wang rider igjen

Susie Wangs sydentur spilles på Nationaltheatrets nye satellitt-scene, Kanonhallen på Løren.  Turen opp er i seg selv en teatral hendelse. I stedet

for den vante trikketuren ned på teateret skal du på en regntung reise ut av Oslo-gryta i en slapp avdabbende rushtrafikk, gjennom vakre Hasle med sine ikke Oslo-aktige store hager, opp til en helt nyklekket sentrumsnær bydel du aldri ville ha kjent igjen hvis Joachim Trier hadde filmet sin neste Oslo-forelskede film der. Her, hvor den tyske marinen reparerte kanonene sine under andre verdenskrig, finner du Nationaltheatrets faste publikum minglende med hverandre og med deg. Her, i en bydel du aldri er i med mindre du bor her, blir vi servert vin av Nationaltheatrets faste front of house stab. Allerede før jeg blir vist til plassen min er David Lynch-stemningen etablert. Kanskje fordi jeg forventer litt Lynch. Vel inne i teaterrommet blir vi møtt av en sterkt opplyst, rosa, realistisk sydenscene. Jeg tenker, javel, dette er avantgarden.

Som Susie Wang-entusiast saumfarer jeg rommet etter teatertekniske finesser som jeg ikke ser noe spor av, men som kommer til å imponere meg sterkt utover den halvannen timen vi er fanget inne i denne horrorkomedien. Døren har gått i vranglås og de to feriegjestene Bernie og Sabine er allerede forbrent av solen og skåret til blods av koraller da vi møter dem i den glovarme sanden som er badet i lys og kjærlighet. Du vet det kommer til å bli morsomt og du vet det kommer til å bli sterkt ubehagelig. 

Bernie og Sabine venter på husverten Armani som skal komme med nøkkelen til den vranglåste ferieboligen, og hun dukker opp på det mest upassende øyeblikk i det sol-elskende kjærlighetsparets første feriedag. Husverten blir værende unaturlig lenge for paret som bare vil tilbake til feriepulingen, og tilslutt insisterer verten på å lage middag for å gjøre godt igjen den tullete døren, og kammerspillet premisser er satt.

De tre karakterene blir glitrende spilt på hver sin måte. Mona Solhaugs middags-sultne Sabine er en slags seremonimester som beveger seg inn og ut av blodige hendelser med en sirkusartists smidighet  og med godt grep om modernismens distanse til det makabre. Selome Emnetu er suveren og selvsikker i sin fremstilling av Armani, hun slenter med største selvfølgelighet rundt i den flombelyste scenografien med den fjerde veggen potte tett. Kim Atle Hansens Bernie er en rørende karakter som med smått himmelfallen aksept navigerer den stigende primitiviteten i horrorlandskapet som best han kan. Jeg blir minnet om Ostermeiers Hamlet på Schaubühne for et tiår siden, hvor stjernen Lars Eidinger stoppet opp i forestillingen da en uheldig publikummer fikk en høylydt tekstmelding, og i sitt regnvåte Hamlet-kostyme innledet en lang passiar med publikummeren om tekstmeldingens innhold. Dette fornøyelige opptrinnet, til glede for alle i salen, ble overskygget av Stefan Sterns Laertes som i hele det kvarteret hvor sirkushesten underholdt, ble stående i karakter med en brennende nødvendighet som stod igjen som kanskje det mest rørende ved hele forestillingen. På et vis kan jeg se for meg at Hansens Bernie fortsetter ut i høstkvelden og forblir i karakter ut uka. 

Det jeg kunne ha ønsket meg, var kanskje en mer samlet spillestil, hvor jeg muligens ville gått glipp av den enkeltes briljans, men som hadde gitt meg en klarere kontrakt inn til oppsetningen. For jeg er litt usikker på hva jeg gjør her, rent bortsett fra å bli underholdt av grenseløs splætter og imponerende effekter. Hva er den brennende nødvendigheten i Licht und Liebe? 

Susie Wang vil leke med teaterets konvensjoner og ta fiksjonen på alvor. Sært avantgardeteater skal være topp underholdning.  Og underholdende er det. Scenografien er full av hemmeligheter jeg som scenograf gjerne skulle gjennomskuet. Lyset er strålende klart med én enkelt, men nydelig effekt. Musikken er filmatisk forklarende og aktiv som spenningsskapende. Emnetu gjør en overraskende entré som sin tidligere karakters kusine i et fantastisk kostyme som står til hennes elegante fremstilling av sydlig afrikansk overklasse. Språket i seg selv er underholdene med en skoletysk som selv vi med fransk i valgfag kan følge. Handlingen drives fremover av karakterenes stadig sterkere kontakt med sine primitive egenskaper i deres stadig sterkere fokus på å få åpnet den døren og å få spist noe middag. 

Deres møte med det overnaturlige er til slutt så naturlig at ingenting lenger er unaturlig, men som publikummer er jeg hverken overrasket eller beveget, langt mindre sjokkert. Jeg har egentlig en opplevelse av å ha blitt underholdt med akkurat de samme horrortriksene før.

Når vi til slutt slippes ut av fiksjonen, i et rom tømt for oksygen av effektfull pyroteknikk, har solformørkelsen passert og det blodstenkte kjærlighetsparet endelig fått i seg noe mat. Jeg begir meg ut på den brokete hjemveien fra teatrets nye satellitt og jeg lurer på om ikke leken med teatrets konvensjoner rett og slett har ført oss tilbake til konvensjonelt teater. I det jeg passerer de enorme eneboligene til det bortgjemte borgerskapet på Hasle kan jeg ikke hjelpe for ønsket om at avantgardens tøys med kammerspillet hadde resultert i noe annet enn et kammerspill.  Hvor ble det av avantgarden?

(Publisert 18.11.2021)