Nytenkende om opplevelsen av live-kunst

Vi er på vei ut av en pandemi og teateret har endelig åpnet opp. Jeg sykler ned til Sofienbergparken for å se Happiness av Dries Verhoeven

Happiness

Kunstinstallasjon av Dries Verhoeven

Black Box teater, Sofienbergparken, 23.-25.september 2021

programert av Black Box teater. Happiness er et ektefødt verk av pandemien. Egnet for én til to publikummere, uten levende aktører. Forestillingen finner sted i et lite betongbygg som ligner på et offentlig toalett, apotek eller sprøyterom. Bygget er sømløst integrert i byrommet, grått og graffitikledd, som om det alltid hadde vært der. I likhet med andre offentlige installasjon av Dries Verhoeven vekker Happiness nysgjerrighet hos forbipasserende. Det er noe forvirrende ved det lysende apotekskiltet, og piller og sprøyter bak et jerngitter. Folk stopper opp for å stikke hodet inn.

På innsiden av de ubehandlede betongveggene vekkes assosiasjoner til stengte katakomber mellom t-banestasjonene. Jeg står ovenfor en liten kiosk med et bredt utvalg rusmidler utstilt på veggen bak robotaktøren. Aktøren beskriver hvert enkelt produkt med en forførende amerikansk kvinnestemme og grasiøse håndbevegelser.

Hun forteller informativt og detaljert om hvordan hver substans skal benyttes, og hvilke kinestetiske, emosjonelle og psykososiale virkninger substansene vil ha på meg. Hun forteller om måter tid kan opphøre, kropper kan forbindes, og kreativitet og fokus kan oppnås gjennom riktig brukerdose og teknikk. Stemmekvaliteten er suggererende og «robotaktig», men brytes opp av enkelte partier med sang. Kroppen og ansiktsmimikken supplerer teksten ved å gi informasjon om hvordan kroppen reagerer på substansene som beskrives. Enkelte stoffer setter i gang subtile kjevebevegelser, andre påvirker øyelokk eller hele bevegelsesmønsteret.

«you feel less cynical, less judgmental, less defensive, you feel free. Hush… (hun synger). Hush… sexy. If you live in a place with not so much to do GHB can feel like a solution.» (Utdrag fra teksten).

Jeg ser på maskinen og lurer på hvem hun er. Hjernen min leser henne som et menneske. En aktør i et forhåndsinnspilt verk. Tekst og bevegelse går i loop. Den lille luken med glassmonter åpner seg og en ny pilleboks vises frem. Formen er lukket, og ingen animatør er tilstede. Roboten tar scenen alene og minner om en forestilling, men mulighetsrommet for delaktighet er ikke-eksisterende. I Happiness går lyttingen én vei, dermed minner forestillingen om figurteater, men er i virkeligheten en robotisert installasjon.

Den nye teknologisk aktøren tvinger publikum til å tenke nytt om teateropplevelsen, og rammene for hva det vil si å oppleve live kunst.

Happiness belyser robotisering, avhengighet, misbruk, ensomhet og virkelighetsflukt. Den setter i gang refleksjoner omkring den perverse teknologikåtheten livene vår bærer preg av. Den belyser en dystopi vi allerede er på god vei inn i, gjennom et bilde på vår egen avhengighet av akselerasjon, effektivisering, mekanikk, og andre bestanddeler som hører til i Filippo Tommaso Marinettis futuristiske manifest (1909).

Happiness er en verden av harde kalde flater. Betong, jern, robotikk og piller. En ikke helt fremmed verden etter et år i delvis isolasjon, der dagens eneste menneskemøte i kassa på Rema kan byttes ut med en maskin. Happiness beskriver virkelighetsflukt gjennom rus. Kontrastene mellom den iskalde betongen og de kinestetiske beskrivelse av syntetisk lykke setter i gang en øyeblikkelig lengsel etter å innta rusmidlene som beskrives. Den kjølige informative stemmen tar bolig i hjernen min, og dystopien begynner å virke. Jeg går ut i oktoberregnet og kroppen lengter etter det motsatte: mennesker, nærhet, mat, varme og stillhet. Happiness har sugd meg inn i en dystopi som inspirasjon for det motsatte. (Publisert 07.10.2021)

Anmeldelsen er skrevet under et seminar om dramaturgi og teaterkritikk med Master-studentene i teater ved KHiO, veiledet av Anne Holtan og Therese Bjørneboe.