Hvem var Isadora Duncan?

Den nyeste forestillingen til den franske, konseptuelle koreografen Jérôme Bel tar utgangspunkt i den første moderne dansekunstneren,

Isadora Duncan

Konsept: Jérôme Bel

Koreografi: Isadora Duncan

Dans: Elisabeth Schwartz

Alternerende medvirkende: Sheila Atala, Chiara Gallerani, Jérôme Bel

Produksjon: RB Jérôme Bel

Black Box teater, 2. november 2021

amerikanske Isadora Duncan (1877-1927). Fra å ha jobbet konseptuelt, ved å vise hvordan teateret som institusjon fungerer, har Bel de siste årene dreid sin kunstneriske interesse i retning av utøveren som individ. Slik kan dansekunst bli formidlet gjennom narrativet til de som praktiserer den, i følge Bels nettside. Bel har laget en serie portretter av dansekunstnere, med Isadora Duncan som det første portrettet av en ikke-levende kunstner, og pionér innenfor moderne dans. Isadora Duncan (2019) er laget i samarbeid med dansekunstneren, pedagogen og historikeren Elisabeth Schwartz (71), som begynte å danse Duncans koreografier i løpet av 1980-tallet i New York, etter å ha gått i lære hos en av «the Isadorables»; Duncans trofaste følgere. Forestillingen er basert på Duncans posthumt utgitte selvbiografi My Life (1927). Det er med andre ord et dansehistorisk sus over denne forestillingen, der en av vår tids mest anerkjente koreografer nærmer seg selve den moderne dansens mor.

Kroppsliggjort historie

Scenerommet er tomt, foruten et bord med en Mac på; det er dekket for en performance lecture. Skuespilleren Sheila Atala, assistent for Bel for anledningen, forteller om Duncans liv og virke, samt introduserer Schwartz og de ulike koreografiene. Schwartz danser, lett på foten, igjennom koreografiene Water study, Preludium, Musical moment, Motherog Revolution, alle til musikk av klassiske komponister som Franz Schubert og Frederic Chopin. Schwartz er kledd i en hvit tunika, laget av Duncan selv, men legger til et lilla slør i Musical Moment, skifter til en lilla kjole i Mother, og til en rød kjole i Revolution, som er en ode til kommunismen. Før hver koreografi forteller Atala om hva som foregikk i Duncans liv på de tidspunktene da hun lagde koreografiene; alt i fra hvilke kunstneriske interesser hun hadde, til både lystbetonte og tragiske, personlige erfaringer. For den som kjenner Duncans historie er det nok ikke noe særlig nytt i informasjonen som gis. Jeg undrer meg over den kronologiske, oppramsende gjenfortellingen av Duncans liv og kunne tenkt meg å ha hørt mer om Duncans virke som kunstner. Selv om hennes private erfaringer sikkert har influert det kunstneriske arbeidet, opplever jeg at fokuset på disse erfaringene forsterker bildet av Duncan som myteomspunnet og slik bidrar til å ta vekk fokuset fra det kunstneriske arbeidet. Det største for meg denne kvelden er Schwartz sin kroppslighet og formidling av kroppsliggjort historie. Med sine vakre tolkninger av Duncans koreografier, praktisert gjennom hele førti år, er det som om Duncan selv gjenoppstår der framfor meg et lite øyeblikk.

Hvem sin stemme?

Underveis i forestillingen tenker jeg over hvem det er som blir gitt en stemme i dette rommet. Atala, som altså er assistenten til Bel, er den som til en hver tid fører ordet, og jeg ser for meg problematikken i hvordan det ville ha sett ut om Bel, en mannlig konseptuell koreograf, hadde hatt denne rollen i kveld. Atala forteller om hvordan Duncan opplevde det som viktigere å undervise i dans enn å opptre, og inviterer de som vil i publikum ned på scenen for å lære en av koreografien vi alt har sett, Preludium (1901), til musikk av Chopin. Mens Schwartz viser bevegelsene og en gruppe publikummere forsøker å etterlikne dem, akkompagnerer Atala med Duncans egne nøkkelord knyttet til bevegelsene som utføres, ord som «desire», «moving towards», «reach», «give up», «come to yourself», «the world» og «accept». Disse ordene beskriver en annen logikk enn funksjonen ballettnotasjon hadde på Duncans tid. Med nøye beskrivelser av hvilken kroppsdel som utførte hvilke bevegelser skulle ballettnotasjon gjøre det mulig for andre dansere å utføre akkurat den samme bevegelsen. Duncans ord er heller forankret i hennes egen opplevelse av å gjøre bevegelsene, og det er denne nærheten mellom danserens opplevelse og dansens språk som er selve inngangen til den moderne forståelsen av danseren, nemlig et subjekt med en stemme. I det de dansende publikummerne får beskjed om å utøve Preludium uten verken Schwartz til å demonstrere bevegelsene eller Atalas guidende ord som akkompagnement, snakker Schwartz for første, og siste, gang gjennom hele forestillingen. Hun minner «danserne» om å fokusere på intensjonen i bevegelsen, at intensjonen er viktigst. For meg er denne setningen det nærmeste jeg kommer Duncans stemme, kroppsliggjort og videreformidlet av en imponerende trofast og fortsatt aktiv, eldre dansekunstner.

Uklar intensjon

Å fortelle andres historier på en god måte innebærer en skjør balansegang mellom å gi oppmerksomhet og rom til andre, og å selv komme i veien for denne historien. Å fortelle historien til en av de største pionèrene innen moderne dans er et stort ansvar, og kanskje særlig når man har en så sterk posisjon som Bel. På forhånd var jeg spent på hvordan Bel ville nærme seg Duncans kunstneriske interesser, som dreide seg om greske antikkens kultur, naturen og frigjøring av (kvinne)kroppen. Atala gir innledningsvis beskjed om at Bels kompani har sluttet å fly og at turneen med Isadora Duncangår via buss, tog og ferge, samt at de har bedt teatrene de reiser til om ikke å trykke opp program av økologiske hensyn. Forestillingens oppbygning, og informasjonen som gis er enkel og forutsigbar, det veksles ryddig mellom å gi informasjon og å se en dans, og hver dans vises tre ganger; med musikk, med guidende ord, og med musikk igjen. Jeg tenker på hvordan kronologi egentlig ikke sier så mye om et liv, at kronologi mer virker som et verktøy for å organisere et liv, sett utenifra. Jeg hadde ønsket meg å komme tettere på Duncan, og ikke minst Bels interesse for Duncan, som framstår noe uklar for meg. Jeg tenker på hvordan Duncan brukte sin egen kropp som en protest mot samfunnet hun var en del av, og hvordan det å danse barbent i en hvit tunika i en tid der kvinner ble forventet å gå med høye hæler og korsett var dypt politisk. Jeg tenker på hvordan inderligheten i Schwartz sin utøvelse virker på meg, som om jeg får mer plass i min egen kropp. Jeg får lyst til å lære meg koreografien Revolution og danse den ikledd en rød dress foran Stortinget. Atala forteller at det finnes lite dokumentasjon av Duncan, blant annet fordi hun ikke ønsket å bli filmet. Jeg tenker på hvordan mangel på dokumentasjon er et av dansekunstens problem, og at forestillinger som denne kan bidra til å videreformidle kunnskap om dansehistorie. Duncan mente at det å undervise i dans ville bidra til å skape et bedre samfunn. Etter forestillingen lærer jeg koreografien Preludium av to kollegaer som var en del av det dansende publikummet. Sammen danser vi Preludium ute på gaten foran teateret i den mørke novembernatten.

(Publisert 05.11.2021)