Licht und Liebe - en lekende variasjon over underholdningsvold, konsumkulturens skrøpelighet og menneskehetens sårbarhet?

Et vågalt forsøk på en forenklet fabel for stykket, kunne lyde: «Dette er fortellingen om et tysk kjærestepar, som drar til (et generelt) Syden for å leve

på luft og kjærlighet, men som ender opp som menneskeetere. God fornøyelse!»

Scenerommet er allerede opplyst i det publikum vandrer opp i det ventende amfiet. Hele spillplassen er en sanddekket bakgård, der bygningselementene imiterer pusset mur og vekker mulige assosiasjoner til koloniale bygg i Latin-Amerika eller arkitektur fra middelhavsområdet. Øvrige iøyenfallende elementer i scenerommet er en glødende bål-grop, kjøkkenfasiliteter med et minibar-kjøleskap og to avsagde trestubber – malplassert i klimasonen den øvrige scenografien gir antydninger til. Midt på bakveggen rammes en massiv blåmalt dør inn av to monumentale palmeplanter. Denne doble døra står på gløtt, holdt åpen av en blodrød flipp-flopp-sandal. 

I det publikum finner sine respektive plasser, dimmes lyset og lyden av svake havdønninger fyller rommet.

For mykje lys, for mykje varme?

Det sceniske handlingsforløpet settes i gang av den badebuksekledde Barnis (Kim Atle Hansen) inntog. Han kommer haltende inn dobbeltdøra iført den andre røde flipp-floppen som utgjør sandalparet. Haltingen later til å skyldes skuespillerens ønske om å fortelle oss at sanden han går på er glovarm. Etter å ha tatt seg frem til mini-kjøleskapet, viser det seg imidlertid at haltingen skyldes et dypt kutt langs hele undersiden av foten hans. Barni benytter siste rest av en hylse dopapir mot blødningen, tar med seg en forfriskning og halter diagonalt over scenen til en ventende solseng. En liten stund senere entrer andre del av kjæresteparet; Sabine (Mona Solhaug), iført våt badedrakt, sarong og snorkleutstyr. Hun skifter raskt til tørr bikini, og åpenbarer derigjennom sin ømme og solforbrente rygg. Noe Sabine på klingende tysk stiller seg forundret til. («Ich habe Faktor 50+ verwendet…»). Etter å ha lest det solgule kortet (AirBnB-)verten har satt igjen sammen med en liten boks forfriskninger, erklærer Sabine sin sult og ønske om å spise på den italienske restauranten hun har observert på vei fra stranda («Sehr autentisch»). Den tydelig slaraffen-søkende Barni lokker henne til solsengen, under påskudd av aftersun-smøring, og ytrer et tydelig ønske om å la være å forlate bakgården. De er jo på ferie! («Wir können von Licht und Liebe leben…»). 

Det viser seg også at det ferierende paret ennå ikke har fått nøkkelen til paradiset, et problem som blir den videre sceniske handlingens omdreiningspunkt. 

Krakelerende ferieidyll 

Parets halvveis påbegynte ferieelskov avbrytes av scooterlyd og iherdig banking på den halvåpne dobbeltdøren. Den snakkesalige ferieverten Armani (Selome Emnetu) brøyter seg inn i bakgården bak en dopapirpakke i torso-størrelse, iført gullhjelm og høye hæler. Hun forklarer og unnskylder nøkkelmangelen, initierer snakk om en kommende solformørkelse, de avsagde trærne og det tusenårige fraværet av skygge i regionen. Til Sabines økende forferdelse insisterer Armani på å lage middag for paret, som et plaster på nøkkelproblemet. Samtidig som dobbeltdøra smelles ufrivillig i lås, og blodet fra Barnis fot begynner å danne et basseng nederst i solsenga, fornemmes det at tre er én for mange… 

It´s a flesh eat flesh world…

Licht und Liebe er en fest av en teaterforestilling, der det dramaturgiske spenningsfeltet oppstår og drives gjennom de sceniske handlingenes indre logikk, samt (den antydede) uhyggen karakterene imellom. Spillestilen kan beskrives som todelt. På det verbale plan er forestillingen langsom, entusiasme-redusert og hyper-realistisk (flere)språklig. På handlingsplanet virker den gjennom et lekent, grotesk og overdrevet språk med tilløp til magisk realisme. Susie Wang gir oss en scenisk verden der «kjøter spiser kjøter»/«kjøtt spiser kjøtt» og utforsker via teatral splatterfilm estetikk vårt samfunns forhold til vold som underholdning. Kompaniet er tro til egen tradisjon for lek med horro-sjangeren; ferieparadiset snus på hodet og blir en verden der hvermannsen er en potensiell morder, og et enkelt albuestøt medfører blodsutgytelser på linje med et Glasgow-kyss. 

Kampen i/med/mot tilværelsene 

Om tematiseringen av «Turisten» er et vink til en viss statue i Stamsund¹ eller ei, karakterene i teaterstykket er turister med stor forbokstav. Turister, som fremstilles tafatte og apatiske. I dem eksistere ingen lengsel mot nye erkjennelser, ingen gjennomgående kamp for et overordnet mål – sett bort fra lengselen mot luft og kjærlighet, mot kos og konsum. Karakterenes møte med solformørkelsen: det store underet – livet og himmellegemenes gang, fortoner seg blottet for undring og nysgjerrighet. Som gode «Homo Consumicus» lener paret seg tilbake. Måpende med 3-D briller mot den planetariske hendelsen – utrykker de en klar bestilling til livet, til naturen: «entertain me». 

I Sabines hjelpeløse jammer («aber, ich möchte nur in ein Resturant gehen…») statueres turismens hedonisme som naturliggjort og nærmest nødvendig. Hedonisme som en menneskerett? Turisme som en menneskerett? Ved å portrettere akkurat turister åpner Licht und Liebe et større geo-politisk perspektiv og problematisering av hvem som har privilegier til å fly hvor, midler til å konsumere hva og mulighet til å betale for trygghet bak hvilke murer. 

Som antydet fører ikke Barni og Sabine noen klassisk heltekamp, samtidig er deres konkrete sceniske handlinger en blodig kamp for overlevelse. Karakterene kjemper en ren kamp mot smerten – for komforten. En kamp for behaget – fremfor ubehaget. Og derigjennom speiler de menneskehetens grunnleggende og evige kamp. Kampen for ly fra sol og vær, for næring og trygghet. På det visuelle plan portretterer forestillingen to turister fanget i konsumkulturell skrøpelighet, men samtidig vekker den et dypere urbilde av nesten nakne menneskekropper stilt ansikt til ansikt med sin egen sårbarhet. 

Hva er vel et menneske?

Heldigvis så mangt, langt utover det skrøpelige! Fra ett perspektiv kan vi allikevel sees som en skarve flipp-flopp-sandal, klemt mellom de to massive blå hvelvene – himmelen og havet. Og det er akkurat der Susie Wang plasserer «oss». Til dels som apatiske Sapiens/Eva og Adam innelåst i et feilslått bekvemmelighetsparadis. Samtidig som kompaniet makter å transcendere den sjablongfremstillingen, og tematiserer vår naturgitte sårbarhet. Licht und Liebe åpner et gløtt til denne sårbarhetens latente rom for empati og kollektiv selvironi. Og vekker dermed et ekko fra Indras Datters omkved i Et Drömspel av Strindberg: «Det är synd om människorna…».

Det er virkelig synd på disse badetøykledde karakterene - som hjelpeløst prøver å nå frem til hverandre. Den ene har bokstavelig talt slått rot i solsengen, den andre er lenket til mini-kjøleskapet. De sleper seg mot nærhet. Og når nærhet endelig nås, forlanger Barni en forfriskning fra kjøleskapet som Sabine er blitt en del av, bare for å helle den utover skrittet sitt. Størst av alt er de basale behovene. 

Scenelyset ebbes ut, og det siste publikum får se er konturene av to representanter for menneskeslekten – hengitt til kannibalistisk aktivitet i skjæret fra det døende bålet. Og hvem vet, kanskje er ingen av oss mer enn et par graders global temperaturøkning og noen skjerpede omstendigheter unna gjenopptagelse av tilbakelagte aktiviteter fra vår tilsynelatende lineære (sivilisasjons)historie?