Raseriets evangelium

I Kanonhallen på Løren er scenegolvet tomt. Publikum sitter i amfi, mot hverandre, ved begge kortveggene i det langstrakte rommet. Skuespillerne

entrer rommet, stiller seg alvorlige opp før lyset går helt av. Over oss og rundt oss skimtes små lyspunkter, de fleste grønne. Den prosaiske grunnen til det er nok at lysene viser at lyskastere og annet elektrisk utstyr er slått på og klart til bruk, men for oss minner det om stjerner og nordlys. Evige lys i ei svart, svart natt. Skuespillerne synger en enkel flerstemt sang uten ord. Det er en klagesang, en lamentasjon. Det er noe urmenneskelig – kanskje også nærmest dyrisk – over det å klagende synge ut sin smerte og sorg. Dette preludiumet åpner enkelt og effektivt stykkets univers for oss. Sang og taushet, ord og ordløshet – og et enormt, bunnløst mørke, er det stykket skal komme til å dreie seg rundt.

Konfrontasjon

Stykket starter med at en mor, Nawal, er død og en advokat, og morens venn, (Per Kristian Ellefsen) konfronterer de to tvillingene Jeanne (Maria Kristine Hildonen) og Simon (Jonas Hoff Oftebro) med morens testamente og siste vilje. Moren har de siste årene levd adskilt fra barna og vært helt stum, de har ikke særlig høye tanker om henne. Advokaten har et brev fra moren til hver av barna, men brevene er ikke til dem. Jeanne får beskjed om at hun skal oppsøke sin far og gi ham sitt brev, Simon skal finne sin ukjente bror og gi sitt brev til ham. I tillegg arver Jeanne en grønn jakke med tallet 72 skrevet med tusj på ryggen, og Simon arver ei rød notisbok. Morens siste vilje er at hun skal begraves med ansiktet ned, uten kiste og uten gravstein. Slik skal hun ligge til de har utført oppdraget og fått levert brevene, når det er gjort skal navnet hennes risses inn i en gravstein og hun skal få en verdig begravelse. Jeanne og Simon er uvillige til å gjøre det de blir bedt om. De føler seg sveket av sin mor, de hater henne. De bærer på en enorm aggresjon. Jeannes verden er preget av hennes arbeid med matematikk, hun har tall og formler for det meste. Matematikkens logikk og lovmessighet blir kanskje hennes beskyttelse mot den uforståelige mangelen på kjærlighet og nærhet fra moren. Simon trener, han trener og trener. Mens Jeanne forklarer og tegner opp med kritt polygonets, her femkantens, funksjon, gjør Simon så mange sit-ups at vi kjenner våre egne magemuskler gjøre vondt. Det er som om han jager den emosjonelle smerten ut av kroppen med de aggressivt repeterende bevegelsene.

Krigens grusomme logikk

Det er Gisken Armand som spiller rollen som moren Nawal. Hun tilfører rollen en emosjonell dybde og autoritet. Stykket er skrevet med en klassisk retrospektiv teknikk. Det starter når moren er død, og det er morens liv som skal avdekkes gjennom stykket. Armands autoritet som Nawal gjør det innlysende at barna ikke kommer unna med å nekte å gjøre den jobben hun har gitt dem som avskjedsgave. Nawal forteller gjennom stykket sin hjerteskjærende historie og gjennom den forstår vi og barna hvorfor hun har handlet slik hun har gjort. De voksne barna reiser fra det vi forstår er et trygt og stabilt land de er oppvokst i til morens hjemland, som vi forstår er i Midtøsten. Krig og grufulle hendelser avdekkes. Men også en rørende og vakker kjærlighetshistorie. Hvordan utdanning blir viktig for å komme seg ut av uvitenhet og fattigdom tematiseres også. Først og fremst er det krigens grusomme logikk som avdekkes. Gjennom stykkets presise og nærgående portretter blir historien brutalt menneskeliggjort.

Fremragende skuespillere

Armand har ikke bare autoritet i rollen, hun har også svært god skuespillerteknikk – i likhet med først og fremst sine meget erfarne og drevne kolleger i oppsetninga. De unge skuespillerne gjør fine rolleprestasjoner. Jeanne og Simon er allerede nevnt. I tillegg gjør Yosof Toosh Ibra (som Abdessamad og den ødelagte Nihad), Jacob Jensen (som den kjærlige Wahab, Soldaten og Krigsfotografen) og Maria Lingfors (som Jihane, Anette og den parodisk presise, svenske guiden) et flott arbeid. Stine Fevik er for tida en av våre sterkeste skuespillere – her utmerket i rollen som Sawda. Det er likevel de mest erfarne som briljerer mest. Det er kanskje fordi at dette er nærmest klassisk dramatikk, det er teksten som bærer forestillinga. Per Kristian Ellefsen som den grå, men sympatiske og velmenende advokaten har et forbilledlig tekstarbeid. Han bruker følsomt hele registeret for å skape rollen sin. Mari Maurstad som Elhame, Legen og Malak og Anneke von der Lippe som Nazira, Vaktmesteren og Chamseddine har også disse kvalitetene. De har et grep om teksten som er en nytelse å oppleve – selv om von der Lippe har en litt for tørr start helt i begynnelsen av stykket der det opplevdes som om hun kun spilte på teknikk. 

Hemmeligheten

Denne gangen fikk jeg som anmelder tips om å ikke lese stykket på forhånd. Jeg valgte også å ikke se filmen som er laget over stykket før jeg så Nationaltheatrets versjon. Filmen Nawals hemmelighet – Incendies ble laget i 2010, Dennis Villeneuve hadde regi og filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Jeg har heller ikke lyst til å røpe stykkets twist her. Twisten gir en emosjonell tyngde til materialet på flere plan og vil absolutt ha størst virkning om man ikke kjenner denne vanvittige historien på forhånd.

Scenerommet blir mer og mer konkretisert som sted for oss gjennom oppsetninga. Fra det tomme rommet i starten legges etter hvert store firkantede elementer ut i tre rader. De har en beige overflate som minner om sand. Overflaten har myke og avrundete former som et ørkenlandskap. Disse flatene blir blant annet til fengselscelle, Midtøsten-landskap og landsby. En del av Nawals historie forteller om det som skjedde med henne på slutten av 1970-tallet. Noen av kostymene har derfor et 70-tallspreg. Det er kroppsnære, mønstrede skjorter og beige dressjakker. Andre kostymer hinter til uniformer, noen til typiske klær fra Midtøsten med sine lange kjortler og løse bukser.

Libanon

Wajdi Mouawad er libanesisk-kanadisk. Han er født i 1968 i Libanon, men dro derfra i 1975 sammen med moren og søsken på grunn av borgerkrigen – først til Frankrike og senere Canada. Nå er han kunstnerisk leder ved teatret La Colline i Paris. Forbrent – Nawals hemmelighet, eller Incendies som det heter på fransk ble skrevet i 2003. Mouawad har blant annet brukt historien til en libanesisk motstandskvinne i arbeidet med stykket. Kvinnen het Souha Bechara og ble fengslet fordi hun forsøkte å drepe general Antoine Lahad fra den sørlibanesiske hæren i 1988. I likhet med Nawal i stykket var hun også innestengt i en knøttliten celle, der hun sang for å overdøve lydene av tortur og mishandling i fengselet. En av replikkene i stykket som illustrerer krigens logikk, presenterer Kathrine Nedrejord i et intervju med dramatikeren. Her er det legen på et barnehjem (Mari Maurstad) som uttaler seg når Nawal spør hvorfor flyktningene kidnappa barna, blant annet det som kanskje var hennes sønn: 

«For å hevne seg. For to dager siden hengte militsen tre ungdommer fra flyktningene fordi de hadde våget seg ut av leiren. Hvorfor valgte militsen å henge tre ungdommer? Fordi to av flyktningene fra leiren hadde voldtatt og drept ei jente som kom fra Kfar Samira. Hvorfor drepte flyktningene jenta? Fordi militsen hadde steinet en flyktningfamilie. Hvorfor steinet de dem? Fordi flyktningene hadde brent ned et hus like ved åsen der de dyrker timian. Hvorfor brant flyktningene ned huset? For å hevne seg på militsen som hadde ødelagt en brønn med vann som de selv hadde gravd opp. Hvorfor ødela militsen brønnen? Fordi flyktningene hadde brent opp alt det bøndene hadde høstet inn langs elva. Hvorfor brant de opp avlingen? Det var sikkert en grunn, men jeg husker ikke lengre tilbake, men historien kan sikkert fortsette lenge ennå, fra den ene hendelsen til den neste, fra raseriutbrudd til raseriutbrudd, fra smerte til sorg, fra voldtekt til drap, helt til verdens begynnelse.»

Stedet

Regissør Maren Bjørseth har hatt suksess med flere store, episke forestillinger. I høst har hun satt opp Arthur MillersHeksejakt på Oslo Nye og Lehmantrilogien av Stefano Massini på hovedscenen på Det Norske Teatret. Hun lykkes i å fortelle historiene stykkene formidler på en ryddig og spennende måte. Med seg på laget har hun også denne gangen koreograf Ida Wigdel, komponist Alf Lund Godbolt og lysdesigner Norunn Standal. Det virker som disse utfyller hverandre på utmerket vis. Også i Forbrent brukes scenerommet dynamisk med fin variasjon mellom nærspill og bruk av bredde og dybde i rommet. Musikken fremhever og støtter handlingen. I dette stykket kommer vi nært innpå hovedpersonen Nawal. Det er først og fremst gjennom henne vi opplever krigens gru. Dette fremhever Bjørseth effektivt med sin regi der Nawal hele tiden er til stede i rommet. Jeg har tidligere skrevet at jeg har savnet mer stillingtagen i Bjørseths regi, grep der hun tør være mer politisk. Et lite ankepunkt blir dette også her. Jeg savner at vi enda tydeligere får forståelse av hva dette er for et sted. Gjennom at vi vet at dramatikeren er fra Libanon forstår vi at det er der handlingen antakelig er lagt til. Kanskje kunne vi i forestillinga fått enda tydeligere hint om hvilken faktisk krig og konflikt stykket henter materialet sitt fra. Da ville historien om krigshandlingenes realitet kanskje virket enda sterkere på oss.

(Publisert 28.11.2021, rettet 29.11.2021)