Dette var Den brente jords taktikk

Lukk øyan, sier skuespiller Hanne Mathisen Haga i det forestillingen begynner i Prøvesalen på Hålogaland teater. Hun henvender seg både til sine tre medskuespillere og til oss i publikum, og sammen lukker vi øynene for å bli transportert til en rettssal i Tyskland i 1947. Vi er i Nürnberg, og det skal vitnes om tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms på slutten av andre verdenskrig. Om mennesker som ble sendt sørover under grusomme transportforhold, og byer som ble systematisk brent til grunnen av tyskerne.

Effektiv scenisk fremstilling

Det er et tungt og komplisert tema, men takket være grundig research og effektive regigrep beveger fortellingen seg rundt noen sentrale karakterer og en rekke mindre roller som bringer dramaet ved krigens slutt til live. Vi følger knivingen mellom generaloberst Lothar Rendulic, Wermachts øverstkommanderende i Norge, og rikskommisær Terboven, som hadde ulike syn på hvilken taktikk de skulle ta i bruk når det gikk mot nederlag. Rendulic ville trekke troppene sine tilbake i henhold til planen, mens Terboven insisterte på at alt i Finnmark skulle brennes – bli et ødeland, slik stykkets tittel spiller på.

Tre roll-ups med skjerm bakerst på scenen hjelper publikum å holde styr på de stadige skiftene mellom tid, sted og rom. Bilder av Terboven, Quisling, og Rendulic dukker opp når vi følger nazistledernes diskusjoner og forhandlinger, kart plasserer oss i landskapet og videosnutter tar oss med til Finnmark før nedbrenningen fant sted. Ellers er både scenografi og kostymer enkle og effektive; svart dongeri og jakker med uniformspreg, som innimellom suppleres med en hatt eller et sjal for å markere ulike roller. Kasser som vanligvis rommer scenografi på turné trilles inn og ut, snus rundt på, åpnes og lukkes igjen. Det er en snedig løsning som skaper dynamikk og stadig nye rom gjennom forestillingen. 

Maktspill og motstand

I scenene som følger bretter konflikten seg ut: Det går telegram sørover, Terboven snakker med Quisling, Hitler kobles inn, og i kombinasjonen av stormaktskrig og personposisjonering vinner til slutt Terboven frem; landsdelen skal bli et ødeland. 26. september 1944 blir det vedtatt en lov som tillater evakuering av befolkningen, og to av Quislings ministre, Jonas Lie og Johan Lippestad, får ansvaret for at det skal skje. 

Men de to ministrene får ikke overbevist befolkningen; under en tale i Kirkenes blir vi vitne til hvordan lokalbefolkningen mistror dem og trekker seg unna. Reindriftssamene som får beskjed om å gjete flokken sin sørover lytter heller ikke, og i en av stykkets vakreste scener tar Ivar Beddari flokken med seg over grensen, symbolisert gjennom reinhornet han holder i hendene. En annen velspilt (og lett humoristisk) scene er samspillet mellom Emil Rodrigo Jørgensen og Ann Mari Nordengen som henholdsvis Terboven og Quisling, hvor de gir hverandre små stikk om hvem som er tettest på «Adolf». Bruken av film, projeksjon og levende musikk fra skuespillerne løfter historiske hendelser inn i en ramme der de kjennes nær og aktuell – akkurat slik krigen alltid er rett under overflaten i folket og landskapet i landsdelen.

Nært og aktuelt 

Til tider er det vanskelig å henge med i alle svingene, men strategisk bruk av bilder og tydelige karaktermarkeringer gjør det lett å hekte seg på igjen og pusle sammen en gradvis forståelse av historien; ikke bare om de interne maktkamper, men også skjebnene til dem som ble tvangsevakuert da tyskerne tok i bruk den brente jords taktikk. For da ikke frivillig evakuering fungerte, ble ordren å evakuere befolkningen med makt. De fleste ble stuet sammen på skip uten sanitærforhold, og et ukjent antall døde på veien. Evakueringen gikk svært raskt – 14 dager fikk lederne på seg til å evakuere hele Finnmark og Nord-Troms. Selve brenningen, derimot, var et møysommelig arbeid med å jevne alt med jorden – i Hammerfest brukte de hele tre måneder på å systematisk jevne både bygninger og fundamenter med jorden. 

Stykket er på sitt beste når spillet er rett frem, beveger seg i et mer poetisk landskap, eller våger å leke seg litt med humor midt i alt alvoret. I noen av evakueringsscenene tar derimot en melodramatisk tone overhånd, særlig i rekonstrueringen av en fem døgn lang båttur til Narvik med et Hurtigruteskip tyskerne har rekvirert. Det svekker det allerede sterke bildet som er tegnet – her kan nevnes møtet mellom lokalbefolkning og soldater som systematisk tilintetgjorde byene, eller fortvilelsen til legen som må evakuere syke og gamle midtvinters uten å ane når transporten kommer eller hvor den skal gå. Når en soldat i Ann Mari Nordengens skikkelse pakker sammen en roll-up og samtidig sier «ich schame mich» – jeg skammer meg – får det også frem forskjellene mellom de befalende lederne og troppene som utførte krigsordrene.

Plasserer skylden hos dem med makt

Derfor er det også forstemmende å få vite hvor lite som ble gjort for å dokumentere hvilke overgrep som ble gjort mot befolkningen under tvangsevakueringen da krigen var over. At den ikke skjedde med russerne i hælene demonstreres til det fulle av at tyskerne brukte lang og møysommelig tid på å brenne og sprenge hvert eneste hus, etter først å ha plyndret hvitevarer og annet nyttig og sendt det sørover i båter. Det er systematikken i det hele som er mest sjokkerende: det skulle ikke bare brennes, men utslettes, at ingenting skulle være igjen, og at dette overgrepet skjedde etter at tyskerne visste at de hadde tapt. 

Men hva skjedde så, etter krigen? Ikke alle de skyldige ble dømt. Skuespillerne tar oss med tilbake til Nürnberg, og til spørsmålet om hvorfor den norske stat aldri gjorde mer for å dokumentere det som skjedde i nord. Rendulic ble dømt for krigsforbrytelser i Jugoslavia, men frikjent for nedbrenningen av Troms og Finnmark fordi det ikke kunne bevises at dette var en krigsforbrytelse. Terboven tok sitt eget liv, mens Jonas Lie døde like før han skulle arresteres i mai 1945. Heller ikke Quisling eller Lippestad ble straffet for det de gjorde i nord, men i Ødeland får de sin del i overgrepene grundig beskrevet og iscenesatt. 

Finnmarkskrigen

Det kalles tvangsevakuering i historiebøkene, men stykkets budskap er at brenningen av Finnmark og Nord-Troms var en krigsforbrytelse som aldri ble anerkjent. Per Kristian Olsen, kreditert som researcher på forestillingen, har skrevet en bok om akkurat dette – og det er nærliggende å tenke at han nok har rett i at det er på tide å se forskjellene på erfaringer i sør og nord, som han skriver om i kronikken «Finnmarkskrigen».

Forestillingen er bare delvis inne på noe som ofte kommer opp i nåtidige bearbeidelser av krigen i nord, nemlig det kollektive traumet som har hindret at historien er blitt fortalt av dem som opplevde det. I Ødeland ligger hovedfokuset et annet sted: ikke bare på å fortelle historien, men på å plassere ansvaret for handlingene på dem som har gitt ordrene om å utføre dem. Det kjennes viktig og riktig, og er ekstra aktuelt når det spilles i landsdelen det gjelder. Etter applausen spør Beddari oss om å rekke opp hånden om vår familie har noen tilhørighet til denne historien, og svært mange hender rundt meg går i været. Jeg vil tro det blir enda flere på nyåret, når forestillingen skal på turné nettopp i Nord-Troms og Finnmark. 

(Publisert 09.12.21)