Roman til besvær

Forfattere som Frode Grytten, Olaug Nilssen, Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, Stig Sæterbakken, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Jostein Gaarder, Maja Lunde, Dag Solstad, Knut Hamsun, Edvard Hoem og Nina Lykke, bare for å nevne noen, har alle blitt dramatisert til norske scener de siste årene. Selv etter at forfatter og dramatiker Jon Fosse meldte sin «avgang» som dramatiker for seks, syv år siden, ble «Trilogien» omarbeidet til scenetekst ved Det Norske Teatret i 2019. Et teaterstykke på fire og en halv time.

Hva gjør det med sceneteksten når bøker blir tilpasset teaterrommet? Hva skjer med teaterforestillingen når teksten er overlatt til dramaturger og regissører som omarbeider og skriver dialoger og monologer etter en forfatters allerede tenkte tanker og skrevne tekst?

Nå skal det presiseres at enkelte dramaturger, regissører og noen av de nevnte forfatterne, også har bakgrunn og erfaring som dramatikere, der de har skapt scenetekster fra bunnen av, men langt fra alle. De fleste har liten erfaring fra denne kunstarten. 

Dramatiserte romaner blir derfor ofte for mye og for langt, for fortellende, for tydelig og stillestående. Sceneteksten kan oppleves lineær og lite visuell. Enkelte dramaturger og regissører bruker til og med «fortellerstemmer» for å få frem hovedpersonen(e)s tanker og romanens ofte mer omfattende innhold og budskap. På denne måten svekkes stykkets intensjon og formidlingsevne, som vanligvis er lagt til skuespiller og regissør. Sceneteksten kommuniserer på et fattigere nivå med publikum, og kan i verste fall fortrenge umiddelbarhetens kunst. En umiddelbarhet mellom sal og scene som nettopp er teatrets sterkeste uttrykk. 

De færreste romanforfattere evner å skrive gode scenetekster. Når dramaturgen og regissøren skal dramatisere en roman, kanskje i samarbeid med forfatteren, klarer de sjeldent å kommunisere like direkte og organisk som en dramatiker ville gjort. Teaterteksten har en annen struktur enn romanen, den er mer spontan, fysisk og muntlig.

Denne kunstarten samarbeider med flere andre kunstarter, som blant annet skuespillerprestasjoner, regi, scenografi, lys- og lyddesign, eventuelt billedkunst, sang, dans og musikk m.m. Kombinert med hverandre blir dette et helhetlig og unikt kunstuttrykk der teksten er fundamentet.   

I Norge har vi Dramatikkens hus som fremmer ny norsk dramatikk gjennom å tilby dramatikere dramaturgisk veiledning, men også «verksted», dvs. samarbeid med andre kunstuttrykk, som for eksempel skuespill og regi. Dette samarbeidet bidrar ikke bare til å styrke dramaturgien, men også til å utvikle sceneteksten slik at den blir mer spontan og naturlig. 

Jeg vil påstå at de forestillingene jeg har sett de siste årene basert på romaner, ikke har truffet meg grunnet scenetekstene, men grunnet god regi og enda bedre skuespillerprestasjoner. 

I dag våger ikke institusjonsteatrene å satse på ny norsk dramatikk, men lener seg på romanforfatternes suksess, med den begrunnelsen at de må kjenne på pulsen i befolkningen og gi folk det de vil ha. 

Denne argumentasjonen har gjennom alle tider bidratt til å fortrenge, marginalisere og til dels undergrave tilskuddet av nye stemmer innen kunst- og kultur.

Dersom de etablerte teatrene fortsetter en slik defensiv trend, kan resultatet i verste fall bli at samtidsdramatikk ikke lenger blir skrevet av dramatikere, men av dramaturger, og til dels regissører som opptrer som co – forfattere for romanforfatterne. 

Noen av de største teatrene har ansatt sin egen husdramatiker i et forsøk på å sikre tilførselen og produksjonen av ny norsk dramatikk. Tanken bak er god, men bare fremtiden vil vise om dette er et hensiktsmessig tiltak, eller kun bidrar til å gjøre nåløyet enda mindre for fristilte dramatikere og dermed begrense mangfoldet ytterligere.