Dette er nok oss

Da jeg var liten, husker jeg at jeg sa til min far, musikeren, at denne «Hubba Hubba Zoot Zoot» av Caramba, som

dette er ikke oss

av Monica Isakstuen

Regissør: Annika Silkeberg

Scenografi og kostymer: Jenny André

Komponist og videodesign: Fredrik Arsæus Nauckhoff

Den Nationale Scene, urpremiere 26. januar 2022

består av tulleord, måtte være veldig lett å huske, siden det ikke var noen ordentlige ord å forholde seg til. Pappa sa at det nok var motsatt; for så har man jo ingen knagger å henge det på, men må bare pugge lydene.

Ganske raskt i Monica Isakstuens Dette er ikke oss tenker jeg at skuespillerne må ha hatt en utfordring i tekstinnlæringen. Her er ikke et eneste tulleord, det er klar tale, men mange varianter over «Dette er ikke meg, dette er ikke mitt liv, dette er ikke min familie, dette er ikke min frokost, dette er ikke min kropp» osv. Det eneste som er vanskeligere enn å innlære kaudervelsk, er replikker som ligner hverandre. Men her holder alle skuespillerne tunga rett i munnen, og sender oss ut i en solid undersøkelse av hva det innebærer å være eller ikke være. For det er jo spørsmålet.

Det gresset – er det grønnere?

Siden personene heter Min mor, Min far, Min søster og Min bror, og det kun er disse fire som figurerer på scenen, er det en karakter som mangler, nettopp fortelleren. Dette er ikke et videre vektig poeng annet enn i rollelisten, men det legger en ekstra dimensjon, eller instans, til fortellerperspektivet. Man kan se for seg at en «noen» observerer det som skjer «før» det når publikum. At det fins et filter. Det interessante med en slik usynlig posisjon, er at den kan fylles med hva som helst, alt etter blikket som ser.

Mor, far, søster og bror lever sine liv i en scenografi hovedsakelig bestående av stoler, hodeputer og en hel del tomt rom. De veksler mellom å anerkjenne sin og hverandres eksistens, og å fornekte den. Enten man er trassig tenåringsdatter, velmenende lillebror, nevrotisk mor eller desillusjonert far, er det fristende å av og til ønske seg et annet sted. På det trivielle, eller bokstavelige, planet kan stykket sies å handle om dette. På et mer overordnet plan kastes det lys over identitetsspørsmål: Hvem er jeg i møte med dette andre mennesket? Hvem var jeg, hvem ble jeg? Hva gjør jeg når jeg sitter fast i min egen rolle?

Helhetlig uttrykk

Regissør Annika Silkeberg har tatt i bruk skuespillernes fulle register, idet de alle beveger seg mellom lavmælt tale og høylytte, rabiate utbrudd. Utbruddene er til dels svært sterke, fordi de er grensesprengende både i tekst, temperatur og varighet. Det betyr ikke at så lenge det ropes høyt og lenge, er det bra, det betyr at det blir bra fordi de roper høyt og lenge på akkurat denne, regisserte og utførte måten. Kroppslig fysikk er også med på å fortelle historien, som gjennom tenåringsdatterens outrerte gange i platåsko, eller morens dramatiske kroppsspråk hver gang hun blir overrasket av noe, eller når hun i en scene med en papirpose over hodet ler nervøst etter hver setning. I det hele tatt er forestillingen musikalsk tenkt, og spill, lys, musikk og scenografi står i et dypt gjensidig forhold til hverandre. Når to av skuespillerne ikke er i handlingen, utgjør de et gjennomtenkt, perspektivisk tablå. Når datteren tramper demonstrativt med sine sko langs scenekanten, får det også en rytmisk og lydlig effekt.

Hvor er nødutgangen?

At personene fra begynnelse til slutt går hverandre så til de grader på nervene, går også tilskuerne på nervene. Denne negasjonens forestilling (jf. tittelen) er ikke for fornektere, bakvendt nok. Uroen hviler ikke mellom linjene, den dirrer in your face. Det vi også får servert i ansiktet, er humoren, som kles rundt forestillingen med naturlighet, ikke som frieri. Den oppfører seg som om humor rett og slett er en del av tragedien, skulle du sett.

Man kan nok underveis i forestillingen komme til å se etter en nødutgang for å trekke pusten, det er et trangt rom dette, i det som spilles ut. Men oksygen kommer i ymse former, som for eksempel gjennom Reny M. Gaassand Folgerøs mor på tå hev, som bruker utrolig mye krefter på å ikke klare å vekke gjenklang hos familien. Som Eirik del Barco Soleglad, som i rollen som resignert far viser et spekter av (antydninger til) fortrengte følelser. Som Thomas Bipin Olsens eiegode, søkende lillebror, som det bor mer i enn alderen skulle tilsi, fordi han ikke får noe valg, med denne familien. Som Emilia Roosmann som klin kokos tenåringsdatter; utfordrende, selvgod, reflektert og skummel.

Så: Er dette oss, da? Jeg er stygt redd for det. Men det er selvsagt bare på teatret.

(Publisert 27.01.2022)