Fra tam buskis til tett skog

Som før og etter er satt sammen av to enaktere av Fredrik Brattberg. Begge handler om hvordan vi kommuniserer i en

familie. Hva vil vi si til hverandre, og hva må vi si? Hvordan snakker vi sammen? Hvordan forholder vi oss til kjærlighet, hverdag, liv og død sammen? Brattberg jobber musikalsk med tekstene sine. Han forklarer i forestillingas program at han i første stykke jobber ut fra en forutsigbar skala, der vi hele tiden vet hva som kommer til å skje. I andre del vet ikke karakterene hva neste trinn er før de har tråkket der, forklarer Brattberg. Disse to utgangspunktene gjør at de to stykkene forestillingen er satt sammen av, oppleves ganske forskjellig.

Som hos en vanlig famille

På scenen står en stilisert husfasade med flater i gjennomskinnelige plastplater eller muligens plexiglassplater. Et bilde på et vanlig hus, et vanlig hjem. På golvet står et hvitt bord med en stol ved den ene kortsida.

I første stykke møter vi Han (Sebastian Skytterud Myers) i lys gulbrun cordfløyelsdress og Hun (Line Heie Hallem) i en enkel grønnmønstret kjole. De har et snev av 50-tallsstil over seg, det har også den lette musikken i åpningssekvensen. Far (John Sigurd Kristensen) kommer inn i dressjakke, genser og cordfløyelsbukser. Sønnen (altså Han) spør om faren vil ha en kopp kaffe. Faren takker nei. Her aner vi raskt at en rutine er brutt. Far har takket nei. Han har noe viktig å si. Noe er annerledes enn det pleier å være. 

Overdreven undertekst

Det er allerede i starten av første stykke problemet starter. Vi har jo raskt forstått hvilken toneart det spilles i her. Vi aner omtrent hva som vil skje. Det som kunne vært spennende var veien dit. Men skuespillerne konsentrerer seg så svetten siler om å spille undertekst. Det blir slitsomt for oss i publikum også. Når Mor (Helén Vikstvedt) kommer inn og i motsetning til de andre skuespillernes mer normale klesdrakt, er stoppet ut med en masse dissende sceneflesk under kjolen, er buskisen et faktum. Og buskis kan jo være artig, men det blir det egentlig ikke helt her. 

Ingen nerve

Historien er enkel. Far har hatt symptomer på hjerteinfarkt. Han har oppsøkt spesialist. Han skal dø. Familiemedlemmene er glade i hverandre, og det er jo kjempefint, men når det ikke er det minste fnugg som skurrer mellom dem blir det heller ingen nerve i spillet. Og vi blir heller ikke berørt. Det er som om regissør Katinka Rydin Berge ikke helt stoler på at teksten står støtt på egne bein og i skuespillernes stemme og kropp her. Det pakkes på et ekstra forklarende lag. Morens kunstig utstoppede kropp blir på en måte et bilde på hvordan dette virker. En annen løsning kunne også vært å gå enda mer i en teatral retning, å gjøre alt enda mer absurd og komisk. 

Farse og poesi

En av scenene er farseaktig. Mor kommer overraskende på besøk midt i en sexscene mellom Han og Hun. Dette kunne blitt skikkelig kleint og virkningsfullt puteteater, men her utnyttes ikke det komiske potensialet. Det blir litt for pent og pyntelig. Avslutningsscenen i første stykke fungerer likevel godt. Far har falt sammen. Han dør der på bordet hos sønn og svigerdatter. Skuespilleren tar av seg sko. Han tar av seg strømper. Ingen ting er forhastet. Han har all tid. Han har ingen tid. Han setter sko og strømper på bordet, bretter opp buksebeina og går barbeint ut av scenen. Det er helt nydelig og poetisk!

Et bedre stykke

Etter pause er scenen som før. Huset står der. Lyset rundt huset er blått – er det blitt mørkere? Scenerøyk. Dette er ti år etter hendelsene i første stykke. Hun, Han og datteren Frida – som er en dukke ført av John Sigurd Kristensen i starten, men som blir en bylt som representerer Frida i resten av stykket – kommer kjørende til morens hus. De har kjøpt teaterbilletter, pyntet seg og skal be moren passe datteren mens de ser en forestilling. Kostymene er som før. Han har et skjerf som signaliserer ytterklær. Hun har et nytt belte som pynt og en lett jakke. Mor står og røyker i vinduet når de kommer. Mor ser drømmende ut, og har noe avklart over seg. Kanskje vi skimter en sorg over mannen som er død, men en sorg som er bearbeidet. Spillestilen er annerledes enn i første stykke. Ekstraflesket er borte fra mors kjole og det er det fra resten spillet også. Her virker det som regissør og ensemble stoler mer på prosessen og stykket. 

Inn i en ukjent skog

Brattberg er kjent for gjentakelsene han jobber med i stykkene sine. Her fungerer de utmerket musikalsk. Skuespillerne har også mer å jobbe med. Selve stykket fungerer nok også bedre enn første stykke. Det har flere lag. Det er motiver som vikler seg inn i hverandre, speiler og refererer til hverandre. Stykket dreier seg rundt det å ønske å kommunisere klart og tydelig med mennesker man er glade i og bryr seg om, men at vi ofte sier og gjør ting på feil tidspunkt og på feil sted. Selve språkets tilkortkommenhet i nære forhold vises fram for oss i en omsorgsfull tone. Det er godt å se karakterene utvikle seg til mer helhetlige scenefigurer. De får dybde og liv. Vikstvedt spiller moren – og nå bestemoren – slik at vi opplever en moden kvinne som står stødig på egne bein. Et flott portrett! Heie Hellem og Skytterud Myers spiller paret som jobber så godt de kan med foreldre- og familierollen sin. De forsøker – så blir det feil – de forsøker igjen – de gir ikke opp. Det blir nerve i spillet som skaper framdrift, og dybde og spenning i karakterene. 

Forestillingen som Han og Hun skal se – og som bare Han ender opp med å se en liten del av – forgår i en skog. De lokkes av teatret i teatret lenger og lenger inn i skogen, inn i noe ukjent. Det fungerer flott på mange plan.

I andre akt tør man skape en mer helhetlig teatral verden. I første del blir alt overflate, uten at den blir interessant nok. Som helhet er det kanskje i korteste laget, selv om andre akt redder kvelden.

(Publisert 29.01.2022)