Homo ludens 2.0

Denne utgaven av Norsk Shakespearetidsskrift (4/2021), som skulle vært ute i desember, har blitt forsinket på grunn av papirmangel og trykkerikø- er. Det har sammenheng med koronasituasjonen, og har ført til at flere forlag har slitt med leveringer før jul. Vi beklager at tidsskriftet kommer sent, men tror det kommer godt! Intervjuet med den norske stjerneregissøren Stefan Herheim, vil i hvert fall ikke vil gå ut på dato med det første: hans iscenesettelse av Wagners Ringen skal vises på NRK rundt påsketider, etter at syklusen ble ferdigstilt og fremført i sin helhet (15 timer) på Deutsches Oper Berlin, november 2021.

Første del av tidsskriftet har tyngdepunkt på samfunnskritisk og politisk scenekunst, med kommentarer og anmeldelser av tradisjonstunge Meteor i Bergen, så vel som tilskudd til festivalfloraen – som Freedom Festival i Narva, Estland. «Politisk korrekt teater»-festivalen på Teater Innlandet, på Hamar, ble likedan arrangert for første gang, og er et svar eller reaksjon på dagens politiske debattklima. Festivalen i Narva viste forestilinger fra land hvor teater og scenekunst blir (forsøkt) utsatt for sensur. Viktig i flere av forestillingene, var at ytringsfrihet ble satt i sammenheng med økonomiske, historiske og sosiale forhold, som i et stykke om rumenske gjestearbeidere i Italia, som ikke fikk statlig støtte, fordi temaet er tabu. Dagens ideologiske vinder ble også reflektert i den polsk- produserte forestillingen Mein Kampf, om dagens og gårsdagens politiske retorikk og hate speech (s. 30).

I sin anmeldelse av Meteor-festivalen, løfter Grethe Melby fram Judge me, av den Bergens-baserte kunstneren Jingyi Wang, som en pendant til fjorårets mest omdiskuterte scenekunstprosjekt, Morten Traaviks Sløserikommisjonen (som også ble produsert av BIT teatergarasjen). Ifølge Melby lyktes Judge me bedre, «i hvert fall hvis formålet med Traaviks ‘hyperteater’ var å få folk med ulikt synspunkt til å snakke sammen om kunstens samfunnsverdi – på en god måte.» Temaet statlig finansiering av kunst, var også oppe på årets Sånafest i Son, hvor det var publikum/ deltagerne som valgte temaet for en antagonistisk samtale: «er offentlig finansiering av ‘smal’ kunst sløsing med skattebe-alernes penger?» – som Siemke Böhnisch fortellerer om i foredraget «Scenekunstens hyper-komplekse ‘ytringer’». Böhnisch løfter problemstillinger knyttet til hvordan man skal forstå kunstneriske ytringer, på hvilke premisser og i ulike kontekster. Hun diskuterer et eksempel på en institusjon som valgte å avstå fra å vise en kontroversiell forestilling. Det dreier seg nærmere bestemt om Black Box teater og Jon Refsdal Moes beslutning om ikke å vise Breiviks Erklärung av Milo Rau, som han forklarte med at «jeg visste det ville bli et hælvete, men ville ikke belaste de etterlatte mer for å forsvare et prinsipp.» (s. 38).

Tidsskriftet åpner med et intervju med den tyske scenekunstneren Arne Vogelgesang, som kjennes relevant i forhold til de til dels opprivende debattene som har preget teateråret 2021. Vogelgesang (som er knyttet til kollektivet internil) har i en årrekke drevet research på høyreekstremisme og politisk radikalisering på internett – også o talt som en «Trainingscamp der Radikalität.» Vogelgesang har tidligere laget en forestilling om Behring Breivik (2015: ANDERS). I This is not a Game, et videoessay fra 2020, går han inn på historikken til QAnon og de forskjellige komponentene som har bidratt til at denne konspirasjonsteorien eller -myten kunne spre seg med så vanvittig hastighet. Intervjuet vi trykker, er gjort i fjor sommer, og dreier seg hovedsakelig om hva som menes med «gamification» (oversatt: gamifisering, spillifisering), som i korthet går ut på at elementer fra spill blir satt inn i andre kontekster, hvor det fungerer som et propaganda-virkemiddel eller som redskaper til å vervenyemedlemmer. Betegnende for disse fusjonene mellom politisk propaganda og spill, er at det ofte er umulig å si om det er «lek» eller «alvor», fordi ironi er en betydelig del av de viktige spillene på nettet (s. 8). Og et viktig smøremiddel i oppmerksomhetsøkonomien i det hele tatt.

Det er nærliggende å tenke på den gjerne tilforlatelige måten Are Søberg forsvarer Sløseriombudsmannens virksomhet med at «man må skille mellom ‘hets’ og ‘humor’». Ifølge Morten Traavik var det Søbergs humor som fikk ham til å foreslå et samabeid (se nr. 1 2020). Og Traavik har utvilsomt nese for i kunst- og kultursammenheng deviante fenomen. Forestillingen Sløserikommisjonen – del 2, som ble vist under Kulturytring Drammen, var bygd opp nettopp som et Game-show, med spillementer som imitasjon og etteraping, bl.a. ved Sløseriombudsmannens følgere («ironi er viiiktig!»), holmganger og konkurranse (Traavik vs. Søberg). Endelig fylte Frps Silje Hjemdal ut et elektronisk søknadsskjema om støtte til «Kulturrådet», på en slags gamomat, som genererte forslag til (politisk korrekt) prosjektbeskrivelse. Og vant et rumpebilde. I forrige utgave, beskrev Tormod Carlsen Morten Traavik som en representant for 90-tallsgenerasjonen, eller: generasjon ironi. Det kan sikkert stemme relativt til kunstfeltet, men direkte gammeldags kan vel ikke Traavik kalles.

Det er stor spennvidde over bidragene i denne utgaven. I intervju med Susanne Øglænd gir Stefan Herheim innblikk i tilblivelsen og prøvene på Ringen, et verk som også under normale, les: førpandemiske, omstendigheter går for å være den ultimate prøvelsen for en operaregissør. Ifølge Herheim, førte korona-relaterte restriksjoner faktisk til enkelte fordeler under prøvene. Men på den andre siden også til at de enkelte delene av den i alt 15 timer lange Ringen hadde premiere i en ikke-kronologisk rekkefølge. Noe som farget den til dels negative mottagelsen av første premiere, men da syklusen endelig ble spilt i sin helhet i november 2021, falt brikkene på plass. I den tyske ukeavisa Die Zeit sto det at «Wagners Ring des Nibelungen skulle gjøre verden til et bedre sted. Stefan Herheims grandiose iscenesettelse på Deutsches Oper Berlin viser hvorfor det ikke lar seg gjøre.» (nr. 45/2021).

Her skal vi ikke gjengi resonnementet til denne anmelderen, men henviser til Herheims tanker om Wagners verk og om sitt eget regikonsept, der han tar utgangspunkt i flyktninger i både konkret og overført forstand. Herheims uttalelse om operaen som en «døende kunstart», forklarer han seg også om, i et intervju som ikke desto mindre virkelig gir lyst til å oppleve og fordype seg i det beryktede verket. Denne utgaven inneholder som vanlig både danse, teater- og bokanmeldelser, men vi minner om at vi også publiserer anmeldelser på nettstedet shakespearetidsskrift.no.
God lesning!

Therese Bjørneboe, redaktør