Ved bristepunktet

Norsk kultursektor går nå inn i sitt tredje år med pålegg om streng publikumsbegrensning. For mange institusjoner har det blitt et vedvarende tapsprosjekt å holde dørene åpne. Folks kulturvaner endres neppe på en, tre eller seks måneder. Men når unntakstilstanden nå har nådd sitt tredje år, må vi regne med at endringene i vaner og livsstil begynner å sette seg. Kulturledere og institusjoner har helt siden begynnelsen av pandemien uttrykt kraftig bekymring for langtidsvirkningene av et nedstengt kulturfelt. Pandemiens alvor gjør det samtidig etisk komplisert å motsette seg selv radikale tiltak. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved rasjonaliteten i å innføre så strenge restriksjoner som det nå er gjort her i Norge, enda en gang. Fortsatt er det ikke påvist nevneverdig smittespredning på teaterarrangementer her til lands. Det blir dessuten hevdet at Omikron fører til færre alvorlige sykdomstilfeller per smittede enn Covid-19. Dersom folk bruker munnbind og er nøye med håndhygienen, finnes det ikke empirisk belegg for å anta at det å gå i teatret innebærer særskilt smitterisiko.

Teatre representerer en av få gjenværende fellesskapsarenaer i samfunnet. Det sier seg selv at samfunnets fellesskapsarenaer er noe vi bør være særlig bevisste på å beskytte nettopp nå. Pandemien har lagt ytterligere press på vestlige demokratier. Selv om vi seirer over viruset til slutt, kan vi risikere å måtte betale en svært høy samfunnsmessig pris dersom kultursektoren blir alvorlig svekket.        

Belgisk jury overprøvde regjeringens beslutning om nedlukking av kulturinstitusjoner

Søndag 26. desember tok om lag 5000 allerede hardt prøvede belgiske kunstnere og kulturarbeidere til gatene i Brussel. Dagen før hadde Belgias statsminister Alexander De Croo beordret umiddelbar nedstengning av kulturelle visningsarenaer. Den påfølgende tirsdagen besluttet den høyeste administrative rettsinstansen i Belgia, det såkalte ’statsrådet’ (Council of State) at myndighetenes ordre skulle overprøves. Overprøvingen kom etter at fagorganiserte kulturarbeidere, blant annet skuespillere og kinooperatører, anket myndighetenes avgjørelse. Det er sjelden en slik juridisk overstyring av politiske beslutninger finner sted i Belgia. Rettens kjennelse konkluderte imidlertid med at tiltakene mot kultursektoren var disproporsjonalt inngripende sammenliknet med tiltak overfor andre sektorer. I tillegg ble det vektlagt at kulturbesøk, som teater og kino, ikke på noe tidspunkt kunne fastslås å innebære særskilt høy smitterisiko. Teatre i Belgia får nå altså likevel holde åpne forutsatt bestemte seteanvisninger og at besøkende benytter munnbind, holder rimelig avstand og ivaretar god håndhygiene. 

Også i Frankrike har myndighetene valgt å regulere kulturelle aktiviteter, men i langt mindre omfang enn både i Belgia og her i Norge. Kulturminister Roselyne Bachelot har understreket at kulturfeltet ikke skal ‘ofres’, men at det til enhver tid må tilpasses den nye Omikron-bølgen. På stående konserter er det i skrivende stund maksgrense på 2000 publikummere. Dette innebærer at langt de fleste teatre og konserthus slipper å stenge dørene. Til sammenlikning tillater ikke nåværende restriksjoner her til lands mer enn maksimalt tyve personer på offentlige innendørs arrangementer uten faste tilviste sitteplasser, og maksimalt 50 personer ved bruk faste tilviste sitteplasser med avstand mellom. Dette er nokså ekstremt. Hørte jeg noen si dundrende økonomisk underskudd? 

X-faktoren

Et besøk i teatret skal ikke bare kulturelt påfyll, det skal også være sosialt stimulerende. Muligheten for gode samtaler, nye menneskemøter og tilfeldig småprat i foajeen er en viktig del av den gode teateropplevelsen. En gjennomregulert aften nærmest uten andre publikummere og med rigid avstand mellom mennesker, innbyr ikke til dette, men frarøver teatret den positive og ladede atmosfæren som gjør institusjonen til et sted man ønsker å oppsøke. Det oppleves annerledes å se scenekunst fra en halvtom sal. Når publikum nå kjøper teaterbilletter, kan de dessuten aldri være sikre på at visningen blir noe av. I disse dager er det nok først og fremst kulturmenigheten som holder stand. Når det kommer til publikumsutvikling er institusjonene bakbundet på tredje året.

At en pandemi krever handling som får konsekvenser både for institusjoner og befolkning, er vanskelig å unngå. Det som imidlertid gjør problemstillingen komplisert, er at de konsekvensene nedstengningen får for samfunnet på lengre sikt, er vanskelige å forutse. Når man i tillegg har å gjøre med noe som i utgangspunktet er vanskelig målbart, som verdien av sosial samhørighet og fellesskapsarenaer, er det fort gjort å utelate vesentlige parametere fra kalkylen. 

I tillegg kommer ettervirkningene etter frilansere som har gitt opp og søkt en tryggere og mer forutsigbar tilværelse. Nyutdannede får ikke vist seg frem i den avgjørende tiden etter endt skolegang. En mengde sceneteknikere og produsenter har allerede rømt bransjen. 13. desember kunngjorde den trondheimsbaserte teaterprodusenten og initiativtakeren bak utallige scenekunstprosjekter, Mari Moe Krysinska, at hun kaster inn håndkleet etter 20 år. Med barn og familie å ta hensyn til ble det til slutt umulig for den høyt verdsatte produsenten å fortsette. «Jeg kan ikke være idiot heller. Jeg må betale regningene mine,» erklærte hun til Adresseavisen. Om man ikke har kjennskap til Krysinskas innsats for scenekunstmiljøet i Trondheim, gjør kanskje ikke denne enkelthistorien så stort inntrykk. Bransjen har alltid vært hard. Folk forsvinner innimellom, og nye kommer til. Men nå forsvinner langt flere, fordi usikkerheten i lengden ikke blir til å holde ut. Saken er den at når sentrale mennesker forlater feltet, ildsjeler som har skapt synergi i et lokalmiljø i årevis, så tar de litt av infrastrukturen med seg. Fordi de er infrastrukturen. Et levende scenekunstfelt tåler ikke at for mange slike mennesker forsvinner, men det er selvsagt svært forståelig at enkeltpersoner til slutt når tålegrensa både psykisk og økonomisk.  

Like før jul var det tidvis stor trengsel i butikkene i Oslo sentrum, og i romjula satt undertegnede i en fullsatt togvogn hvor folk var plassert tett i tett. Den vedvarende kontrasten mellom handelsstand og kultursektor blir stadig vanskeligere å begripe. I 2022 bør ikke politikere innføre regler for scenekunstarenaer som de ikke ville turt overfor et IKEA-varehus.

Det norske kulturfeltet er ikke rustet for flere nedstengninger. Vi risikerer å bli stående med et felt som er amputert for kunstnerkrefter og et publikum som har funnet seg andre interesser.  Derfor bør regjeringen, med kulturministeren i spiss, sørge for å holde dørene åpne det året vi har foran oss. 

(Publisert 04.01.2021. Rettet 16.30, 04.01.21)