Blinkskudd

Stephen Sondheims musikal Assassins skulle hatt premiere ved Den Nationale Scene i 2020, rundt det forrige

assassins

Av Stephen Sondheim/John Weidman

Regi: Markus Virta

Oversatt av Knut Nærum

Scenograf og kostymedesigner: Paul Farnsworth

Lysdesigner: Jason Taylor

Musikalsk ansvarlig: Trond Lindheim

Den Nationale Scene, Store Scene, premiere 5. februar 2022

presidentvalget i USA. Slik ble det av pandemiske grunner ikke, men ingen gråter av den grunn. Ikke lenger, i alle fall. Denne oppsetningen var verdt å vente på.

Nøktern og eksplosiv

Noen ganger fungerer et ensemble sømløst godt. Fra første til siste presidentattentat kjennes forestillingen helstøpt. Skuespillere, musikere, scenograf og lysdesigner står for utsøkte prestasjoner, under regi av en svært våken Markus Virta, som ser ut til å få frem det beste i hver aktør. Til ensemblet får vi legge til komponist og sangtekstforfatter Stephen Sondheim, som sammen med manusforfatter John Weidman ikke akkurat er noen noviser på feltet, men som med Assassins (1990) kanskje har levert noe av det ypperste i musikal-land; dette landet der det av og til kan bli litt høystemt og litt nedstemt.

Musikalen om de tretten menneskene som har forsøkt å drepe presidenten i USA, hvorav fire har lykkes, er både nøktern og eksplosiv, men aldri sentimental eller banal. Den viser glimt av disse tretten menneskenes historie, og reiser gjennom det spørsmål som: «Var det nå så rart at de følte seg desperate, ut fra fattigdom, arbeidsløshet, eller følelsen av å bli oversett?» Svaret er selvsagt ikke å gå og drepe presidenter for fote, men den tilgrunnliggende frustrasjonen deres kan si noe om forskjellene i dette mektige landet, om fortvilelsen som hviler på bunnen. Tankene går eksempelvis til Tennessee Williams’ En sporvogn til begjær, som kan sies å etablere et slags evig forstadium til denne potensielle aggresjonen.

Gode prestasjoner

Vi tas med inn i Lee Harvey Oswalds skoleboklager i Dallas, der han skjøt president John F. Kennedy fra. Høye stabler med bokkasser utgjør scenografien, og dermed det tematiske bakteppet, gjennom hele forestillingen. Attentatpersonene bekler deretter scenen med hver sin historie, kledd i kostymer fra gjeldende tider, karakterene veves også inn i hverandre på tvers av tidene. Sangnumrene kan handle om at det bare er en fingerbevegelse på en avtrekker som skal til før alt er forandret, altså tilbyr de en type refleksjonsstoff (som fremdeles ikke er førende). Styrken til Sondheim/Weidmans tekst er nettopp at ikke «alt er biografi». Styrken til Sondheims musikk er at den ikke gir ved dørene, men likevel er ørevennlig. «Vet ikke hvor haren hopper»-sprangene hans krever uansett sitt av skuespillerne, som alle imponerer i sin musikalske beherskelse.

I tillegg er det god diksjon ute og går, i denne ellers litt snøvlete epoken vi lever i. Hvilket gjør godt, når teksten stort sett kommer peprende på. Det er for øvrig et stort ensemble, det lar seg ikke gjøre å trekke frem alle gode prestasjoner, men nevnes bør Bjørn Willberg Andersen som Samuel Byck, i sin uforglemmelige fylle-ringe-scene til komponist Leonard Bernstein mens han planlegger å drepe Richard Nixon. Kristoffer Sagmo Aalbergs komiske dans og sang når han skal henges for mordet på James A. Garfield. Tormod Løvolds desperate elektrisitet, før stolen tar hans rollefigur Guiseppe Zangara, etter forsøk på å myrde Franklin D. Roosevelt. Ameli Isunget Agbota (Lynette Fromme fra The Manson Family, som prøvde å drepe Gerald Ford) har, i tillegg til en utmerket fremstilling av hjernevaskethet, en stemme som jeg vil tro kan få presidenter til å gjenoppstå. Og Kristian Berg Jåtten leverer rett ut sagt en nydelig prestasjon, sang- og spillmessig, som Lee Harvey Oswald, ikke minst gjennom kommentatorrollen han ikler hele veien før det er «hans» tur.

Morsomt og relevant

Selv om mange enkeltprestasjoner skinner, har alle aktørene som primæroppgave å bidra til helheten. Lysdesigner Jason Taylor arbeider hele tiden aktivt, men ikke høylytt. Når Lee Harvey Oswald til sist løfter geværet i boklageret, og lyssettingen plutselig tar over rommet, er det sterkt. Når scenograf Paul Farnsworth lar den bakerste veggen av bokkasser gli til side mot slutten og rommet åpner seg mot «flokken» av attentatpersoner, der rommet nå har fått en annen dybde, gjør det inntrykk. Når vi, som ikke har falt i en presidentgrav, får oppleve en god, gammeldags orkestergrav med solide musikere, blir vi takknemlige. Og når Knut Nærum har levert en så levende og inspirert oversettelse, står det ikke fælt mye igjen å etterlyse.

Oppsetningen er morsom, vital og relevant. Er det slik at «hver og en har krav på lykke og medgang», som det heter i stykket, og i reklamen («fordi jeg fortjener det»)? Er det slik at hvis du sier til barna dine, i en fattig forstad i USA, at «Med pur optimisme kan du også bli president», så gjør du dem en tjeneste? Er det slik at den amerikanske drømmen for mange snarere blir et mareritt? Det viktigste spørsmålet, i denne sammenhengen, er: Kan skikkelig godt musikkteater bidra til å reise disse spørsmålene? Ja.

(Publisert 06.02.2022)