En kroppslig studie i irsk steppedans

Irsk steppedans er generelt karakterisert av en fast overkropp hvor armene og hendene liksom er presset til sidene, i kombinasjon med et komplekst og raskt fotarbeid. Det er den mest kjente formen for

BROTHERLY

Koreograf: Tony Tran

Utøvere: Dina Moen, Trine Lise Moe, Benjamin Windborg Larsen

Dramaturg: Thomas Schaupp

Komponist: Morgan Hickinbotham

Lysdesign: Yasin Gyltepe

Kostyme: Shiva Sherveh

Ytre øye: Espen Reinertsen

Co-produsenter: Bærum Kulturhus, Dans Sørøst-Norge, Sprang, Ål Kulturhus

Varighet: ca. 60 minutter

Underhuset, Bærum Kultuhus, 20. januar 2022

Neste forestilling, RAS Kulturhuset, 3. februar

irsk dans, og ble populært (igjen) gjennom show som Riverdance under Eurovision 1994, og praktiseres gjerne som konkurransedans. I Brotherlyav koreografen Tony Tran møter denne danseformen samtidsdans.

White cube i black box

I Underhuset – blackboxen i kjelleren til Bærum Kulturhus, er det rigget et amfi for anledningen. På scenegulvet er det lagt hvite dansematter og i bakkant av scenen er det hengt opp et hvitt teppe – som likner på settet til en fotoshoot. Det er vanskelig å si om dette har med visuelle preferanser ved lyssetting å gjøre, eller om det er et forsøk på å illustrere en white cube i en blackbox. Kanskje skal de hvite flatene bringe inn en slags billedkunst- eller museumskontekst til forestillinga, som for å fremheve folkedansen som kunst? Etterhvert som forestillinga utspiller seg virker likevel rommet mer og mer irrelevant, fordi det i all hovedsak er danserne som bærer forestillinga.

Bouncende, hoppende, stive kropper
Stykket starter med at blackboxen mørklegges. Snart skimter jeg konturene av tre mennesker. Gradvis blir både rommet lysere og konturene tydeligere bouncende kropper. Danserne er ikledd kostymer i duse farger, designet av Shiva Sherveh.De serliksom litt alien-aktige ut, en slags fremtids-take på den irske steppedansens kvinnedrakter, hvor silhuetten til de korte kjolene er beholdt, men skjørtet byttet ut med en shorts-skjørt-kombo.

Bouncene transformeres rolig til små hopp som flytter danserne rundt på matta – som hoppende statuer, mens armene deres beveger seg sakte fra en posisjon til en annen. De stive, hoppende kroppene får meg til å tenke på andre dansestykker, som Flakkande røyndav Ranneig Grenne og Solveig Styve Holte, Bouncing Narrativesav Roza Moshtaghi og HORDEav Ingri Fiksdal og Solveig Styve Holte. Slik forsetter det ene å utvikle seg til det andre i en lang dans der hoppe-, trippe-, sparke-, trampe- og steppetrinn og diverse armposisjoner gjøres i en rekke ulike kombinasjoner og mønstre i skiftende tempo. I møte med underlaget produserer fotarbeidet ulike hørbare rytmer. Partiet, som har tydelige referanser til irsk steppedans, varer en god stund før dansen brytes av, og danserne tar seg en drikkepause på scenen, før de tar på seg steppesko.

Skarpe smell, drønn og ambients

Den neste delen plukker opp tråden fra den forrige og minner veldig om irsk steppedans slik jeg kjenner det fra Riverdance, men denne gangen får trinnene altså virke lydlig. Om det er eksakt den samme dansen som før drikkepausen er det umulig å si – det er etterhvert blitt så mange trinn at alt blander seg sammen i hodet mitt. Det er i grunnen en fin forvirring, som gjør at jeg liksom slipper litt tak i dansens organisering og heller tuner inn på lydene av det raske fotarbeidet. Slik utvider publikumsrollen seg noe fra hovedsakelig å være bare observerende. Dette gjør meg observant på hvordan de raske trampene skaper vibrerende drønn som forplanter seg via gulvet og stolen til tilskuernes kropper. Slik appellerer Brotherly potensielt til publikums kropper på et multisensorisk plan, og dans får være mer enn en visuell kunstform. I denne siste delen akkompagneres dansen også av et ambient lydbilde. Musikken fremstår melodramatisk, og litt komisk, men blir raskt overdøvet av steppedansen, slik at jeg i grunnen glemmer den igjen. Etter å ha hoppet og steppet i en times tid, smiler utøverne til hverandre, for så å liksom nyte og glede seg over å gjøre de siste bevegelsene sammen. Slik understreker de et fellesskap, lek og samhold dem mellom – noe som også tittelen referer til.

Bevegelsesfrihet i den automatiserte dansen?

Forestillingen får meg til å undre på hvorvidt det kan finnes en form for opplevelse av frihet i den på et vis automatiserte kroppen. Jeg kan ikke tro annet enn at danserne husker i rytmer, og at størsteparten av fotarbeidet Brotherlys dansere utfører er blitt automatisert i kroppene deres, rett og slett fordi bevegelsene er så raske og detaljerte, og det fremstår som en nærmest umulig oppgave å skulle tenkealle de kjappe intrikate små vendingene føren utfører dem.

Det tar for øvrig tid å automatisere bevegelsesmønstre, man må øve og øve, for så å ankomme til et slags punkt av glemsel, hvor musklene kan huske for en. Slik frigjøres det plass til at utøveren kan fokusere på flere ting samtidig, eller ta på seg flere oppgaver, som arbeid med bevegelseskvaliteter, ansiktsuttrykk, romlig plassering, relasjoner til publikum og liknende. Danserne i Brotherlydemonstrerer tydelig en slik kapasitet. De arbeider på flere nivåer samtidig, der de betoner hver tripp og tramp, enten synkront eller forskjellig. Noe som igjen skaper et rytmisk lydbilde som minner om en slags perkusjonskonsert. I tillegg til selve fotarbeidet, skaper de stadig ulike formasjoner seg i mellom, som linjer, rekker og diagonaler, samtidig som de fokuserer på å opprettholde et upåvirket ansiktsuttrykk. Samla sett vil jeg si at dette er et komplekst utøverarbeid.

Etterklang

Brotherlys prosjekt med å «merge» to dansestiler er ikke ukjent – et nylig, norsk eksempel på et liknende arbeid er Inés Bellis Postmodern cool (2019), der trinn fra jazzballett koreograferes med komposisjonsverktøy fra postmoderne dans. Kanskje kan dette, og andre, anses som søsterprosjekt til Brotherly, i en norsk dansekunst-kontekst. Og, hva bringer egentlig et slikt møte med seg? Selv om Tran benytter velkjente komposisjonsverktøy fra både postmoderne dans og samtidsdans, og Brotherlyåpner med en vedvarende samtidsdansaktig-scene hvor dansernes bevegelser transformeres fra bounce til hopp til stepp til irsk steppedans, fremstår stykket først og fremst som en fordypning i irsk steppedans. Det er denne studien av gitte bevegelser og trinn og deres ulike kombinasjoner og fremførelsen av dem igjen, som imponerer, resonnerer og engasjerer. Ved å insistere på å tilegne seg et nytt bevegelsesspråk, og presentere dette for publikum, iscenesettes samtidig dansernes plastiske kropper, og minner om det håndverksmessige aspektet ved dansekunst.

(Publisert 02.02.2022)