Indre bevegelser og ytre ro, eller omvendt

Første gang jeg så noe av Karen Eide Bøen var forestillingen Love & emotions i 2019. Her var publikum plassert i en

sjøveien

Koreografi og dans: Karen Eide Bøen

Dans: Mirte Bogaert, Elisabeth Breen Berger

Kostyme og scenografi: Maria Victoria Høvring Høeg

Musikk: Mari Kvien Brunvoll

Lysdesign: Randiane Sandboe

Prosessveileder: Marit Loe Bjørnstad

Dramaturgisk konsulent: Sara Bruteig Olsen

Produsent: Ine Terese Hogstad (Bergen Dansesenter)

BIT Teatergarasjen

sirkel i midten av lokalet og tre dansere beveget seg slik at man bare fikk sett deler av forestillingen. Med utgangspunkt i yogaposisjoner fikk vi en behagelig «kjærlighetsdans». Et komplekst og følelsesladet tema ble presentert på en vakker og assosiativ måte. Med Sjøveien blir det tydelig at dette er et signaturtrekk hos Karen Eide Bøen.

I Sjøveien har Bøen valgt et frontalt scenerom, med et grønt, gjennomsiktig nett trukket tett opp mot publikum – som et skille mellom scene og sal. Dette er en av de første forestillingene etter gjen-gjenåpningen, og vi får endelig sitte tett i tett som publikummere igjen. Nettet forsterker denne intime følelsen. Når forestillingen starter derimot gir nettet motsatt effekt, det skaper en distanse mellom sal og scene. Karen Eide Bøen har fått med seg et lokalt lag med svært kompetente kvinner, alle med forankring i Bergen. Med nærheten til havet som tematisk ramme, skaper de sammen en ambient og vakker forestilling.

Grønn, blå og litt oransje

Scenografien består av flere grønne nett som henger fra taket, vifter på hjul og bølgeblikk i ulike størrelser og farger. En stor korrugert plate henger på bakre vegg, og blir lyssatt slik at det kan være både lysstråler som tvinger seg gjennom vannoverflaten og ned i dypet, og sollyset når det kommer gjennom persiennene. De 4 viftene står på hjul rundt omkring i scenerommet og blir koreografisk flyttet gjennom forestillingen. De blir inkorporert i dansen, enten tunge som bautaer, eller lekende lette og flyktige som vinden. Kostymene er omsydd av gamle telt og turklær. Hvert av kostymene har sin egenart, gjennomgående er de holdt i grønn- og blåtoner med noen oransje detaljer. Denne fargepaletten går igjen i scenografi og lysdesign. Sammen med det fragmenterte og spennende lydbildet av Mari Kvien Brunvoll, skaper dette tydelige assosiasjoner til havet, så vel som til et rom som kan omformes og lekes i.

I programteksten står det at Sjøveien «bruker rommet som et kart der danserne navigerer ved hjelp av koordinater, koreografi og distraksjoner.» Den første delen, med det grønne nettet foran, og med dunkelt lys, gir tydelige assosiasjoner til det å være under vann. Danserne beveger seg i episoder, hvor hver episode avsluttes unisont og de går tilbake til sine utgangsposisjoner langs veggene. Det er noe rotete, men allikevel mekanisk over bevegelsene deres, som om de leter etter den riktige måten å bevege seg på. Helheten virker beroligende og atmosfærisk, det er et trygt, men spennende rom å være i. Utforskningstrangen blir for meg et hvilepunkt, et sted å finne ro.

Den repetitive formen gjør at danserne nesten blir umenneskeliggjort. Når Elisabeth Breen Berger plutselig begynner å snakke, overrasker det, og overgangen kunne vært noe mykere. Berger forteller om dette stedet i utkanten, hvor danskebåten legger litt forsinket til kai. Hun snakker om alle bevegelsene i dette, både i hendelsene hun forteller om, og hva de setter i gang i henne. Hun spør om når bevegelsene skal stoppe. Man tar seg i å lure på når det hele stopper, selv om det implisitte svaret er «aldri». Teksten er preget av hvordan dette ser ut eller oppleves for den som forteller, og blir fremført med en melankolsk, spørrende fortellerstil. Dette gjør teksten veldig assosiativ, og den repeteres med noen endringer i løpet av forestillingen. I det tekstlige går også fargepaletten igjen; grønn, blå og litt oransje. Bilder blir til koreografi og blir til ord og bilder igjen.

When does the movement stop?

Det lange nettet mellom danserne og publikum blir trukket til side og scenerommet blir øyeblikkelig mer tilgjengelig. Danserne fortsetter å skape mønstre. Jeg tolker det dit hen at de prøver ut en oppskrift eller følger koordinater. Det er en behagelig atmosfære å være i samtidig som det skaper en genuin nysgjerrighet på hva som kommer til å skje nå. En sekvens, hvor de beveger seg på tær og hæler, mens de sier «toe, heel, heel toe toe» utløser latter hos publikum. Dette skjerper publikums blikk, noe det kan se ut som danserne merker. Jeg får inntrykk av at denne sekvensen også varer lengre på grunn av publikums reaksjon. Fra den balsamerte, behagelige tilstedeværelsen krever scenene også mer oppmerksomhet.

Danserne samler seg i ulike posisjoner og ser på hendene sine, som om de holder opp kart eller viser frem bilder, fortsatt med en undrende og utforskende mine. De henter frem bølgeplater de legger på ryggen, som et ønske om å gli inn i landskapet eller gjemme seg. Viftene blir på ulike tidspunkt skrudd på, og publikum får kjenne på en mild bris mot kinnene. Det er en større lekenhet i materialet utover i forestillingen. Den rommer noen intime og vakre øyeblikk, men også noen elementer som oppleves litt uferdige. Utforskningstrangen som blir tematisert, hverken er eller oppleves som feilfri. Dette skaper assosiasjoner videre; det er rom for både omveier, bomturer og individuell refleksjon. Danserne holder seg i bevegelse, samspillet er godt likestilt og levende.

En transparent bølgeplate blir senket ned fra taket. Ett av nettene og de fire viftene flyttes bak denne. Motsetningene mellom det organiske bevegelsesmønsteret til nettet og de umusikalske og abrupte bevegelsene til platen skaper et nesten komisk, men flott øyeblikk. Viftene slås av og man får en mulighet til å lytte til stillheten. Når danser Mirte Bogaert ser på dette for så å spørre «when does the movement stop?» skapes forestillingens kanskje vakreste bilde.

Forestillingens styrke og egenart ligger i tematiseringen av både de indre og ytre bevegelsene som havet setter i gang, og leken mellom dem. En forestilling om havet som bruker ikke-naturlige elementer kan man tolke som en kommentar til klimakrisen. Tanken streifer meg, men fester seg ikke. En politisering får man om man bestemmer seg for det; men det er ikke hit Eide Bøen fører oss. De ikke-naturlige elementene har en naturlig karakter, de er en integrert del av forestillingen. Natur og ikke-natur glir sammen og blir et bilde på hvordan man lever sine liv. Sjøveiener en forestilling om forankringen i periferien og i å holde til i nærheten av havet; uavheng av hvordan stå’a i havet er.

(Publisert 20.02.2022)