Mester Ek endelig tilbake

Mats Eks koreografiske karriere strekker seg over fem tiår, hvor han gradvis har utviklet et særegent dansespråk, som forener den klassiske ballettens disiplinerte linjeføring og oppdrift med

uforutsigbarhet, tyngde, kraft og råskap. Han er internasjonalt særlig kjent for sine dramatiske nytolkninger av ballettklassikere som for eksempel: Giselle, Svanesjøen og Tornerose. Det er 20 år siden NNB gjorde braksuksess med hans versjon av Tornerose, og nå er han endelig tilbake med et helaftens todelt program. Verkene ….og Brahms og Hun var svart velter over scenekanten og formidler farger, energi, undring, glede, frykt, absurde innfall og inderlig nærhet. Nasjonalballetten, Operaorkesteret og hele produksjonsapparatet leverer simpelthen en strålende forestilling. 

Mats og musikken

Sentralt i Mats Eks koreografiske verk er forholdet mellom dans og musikk. Filmsekvenser fra ulike innstuderinger i studio viser hvordan han synger, og vektlegger detaljert hvordan bevegelsene må utfolde seg i et presist forhold til lydbildet. Denne kvelden møter vi to svært ulike komposisjoner, hvor dans og musikk er uløselig knyttet til hverandre. ...og Brahms danses til Johannes Brahms’ mektige og virtuose «Fiolinkonsert i D-dur» komponert i 1878, mens Hun var svart utspilles i et helt annet, mektig klangbilde komponert av Henryk Górecki i 1991. Dansen kan ifølge solist i Nasjonalballetten Silas Kjølmoen Henriksen, aldri bli strukket langt nok, det er alltid rom for mer. Bevegelsene manøvrerer hele tiden i yttergrensen av hva som er fysisk mulig og jeg tror denne bevisste forbindelsen mellom musikk og bevegelse er med på å gi dansen den hensikt, retning og energi som jeg tenker er  «typisk Mats Ek». En spesiell intensjon og klarhet siver igjennom uansett hvor absurd scenebildet utmales. At ballettene fremføres med fullt orkester er en nødvendighet, som virkelig løfter publikumsopplevelsen.

Fargerik, viljesterk sommervind.

Målbevisst vandrer 16 dansere inn fra høyre side, de kommer vart, men besluttsomt i sine fargerike kostymer, som en sommervind drar de meg inn i musikken og fellesskapet. En kontinuerlig strøm av bevegelse, høyt, lavt, smått, stort, mange, få. De store gruppescenene med kompliserte bevegelsessekvenser i kanon er fascinerende komplekse og medrivende, presist utført av alle. Det veksler ustanselig mellom gruppen, soloer, duetter, trioer og kvartetter. Danserne fyller det store tomme scenerommet med en naturlig uanfektet intensitet og tilstedeværelse, kroppene strekker, vrir og vender seg og det danses med stor kraft og imponerende letthet om hverandre. Hele ensemblet imponerer og de mange meget unge danserne blir særlig spennende å følge fremover.

Operaorkesteret og solist Guro Kleven Hagen leverer en strålende fremføring hvor samspillet mellom orkester, fiolinsolist og dansere blir intrikat styrt gjennom Eks koreografi. Når de intenst vakre fiolinsoloene trer frem, lar Ek scenen tømmes for folk, så bare en enkelt danser, eller et par fyller den store scenen sammen med Guro Kleven Hagens fabelaktige klang. I 2.sats forlater alle danserne scene og scenen fylles av langsomt dreiende «kjegler» hengende fra taket. I det de mystiske, sceniske elementene langsomt dreier rundt seg selv og forflyttes over scenen får publikum rom til å hvile i musikken. 

Vakkert

Mylla Eks kostymer matcher og understøtter det intense og vakre i musikken, kvinnenes stroppeløse, knekorte vide kjoler er alle forskjellige, flekker, striper, sølv, brokade og dyremønster gir hver danser identitet og særpreg. Skjørtene er ifølge Ek selv en lek med den klassiske tutuen. Tyngden i stoffkvaliteten gjør at bevegelsene forlenges og forsterkes på en fascinerende måte, om man henger opp ned, sklir langs gulvet, kryper rundt partnerens kropp eller bare står helt stille oppreist. 

I det hele ensemblet samlet vandrer av scenen, som om de siste førti minuttene bare var en tilfeldighet, kjenner jeg meg utrolig rørt av den nærhet dette verket utstråler. Det er særlig en repeterende sekvens som griper meg, hvor mennene forsiktig løfter kvinnene, et steg av gangen frem mot scenekanten, før de løser opp, omslynger hverandre, og beveger seg varsomt videre. Kanskje er det meter´n og covid-restriksjonene som gjør at dette enkle øyeblikket rører meg så sterkt? Jeg vet ikke, jeg vet bare at ...og Brah

ms på tross av all sin kraft og energi, etterlot en intens følelse av nærhet og lengsel.

Det gjør ikke Hun var svart.

Surrealistisk drømmesenario

«Jag drömde om Gud inatt.
– Hur såg han ut?
– Hon var svart!»

Denne replikkvekslingen fra en svensk revy, er ifølge Mats Ek selv utgangspunktet for Hun var svart. En drømmeskildring av noe så uhåndgripelig som Gud satte i gang refleksjon hos Ek rundt det usette og potensialet som ligger i alt det vi ikke ser, det bortgjemte, truende, det man ikke vil ta tak i. Metaforen for dette usette, bortgjemte, blir i koreografien til «en flekk», en slags skapning, som kryper rundt uten at noen enser det.

I det vi kommer inn i salen er orkestergraven hevet, og hele orkesteret sitter klare til dyst foran scenen. En sidemann spør forundret – men hvordan skal jeg se danserne nå? 

I det Henryk Góreckis dystre, dirrende toner fyller rommet senkes både musikerne og musikken ned tilbake i orkestergraven, symbolikken er klar og vi er virkelig på vei til et mørkt sted, til en surrealistisk verden av relasjonelle innfall, lengsel, frustrasjon og fjas.

Det starter som en samtale med kanskje en erotisk undertone? En kjolekledd kvinne og en dresskledd mann danser ut sin fascinasjon for hverandre? Plassert diagonalt stirrer de intenst på hverandre mens de skyver hoftene presist, rytmisk, ertende frem og tilbake, før scenen fylles opp og det hele utvikler seg til et energisk uforståelig kaos av menneskelige relasjoner som spiller ut sine liv sammen og hver for seg, hele tiden i tett dialog med Góreckis musikk. Rommet er forskrudd, et skjevt bord, en litt skakk hengende vegg over en platting, en halv trapp opp mot ingenting, alt «tilfeldig kastet» ut i det store scenerommet. Det er dystert, dunkelt og spennende, veksler hele tiden mellom duetter, gruppescener og solosekvenser, hvor den musikalske komposisjonen, den koreografiske strukturen og dansernes tilstedeværelse skaper en intens helhet. Det rytmiske, dunkle, murrende, tidvis minimalistiske lydbilde visualiseres og forsterkes gjennom hver enkelt dansers bevegelse. 

Den svarte usynlige flekken, skikkelsen som stadig kryper inn og rundt i scenerommet uten at noen enser den, avslutter hele verket med en krevende balansekunst av en solo hvor armer og ben strekkes og vris opp og ut i det uendelige, før skikkelsen gradvis slukes av sceneteppet og mørket.

Ubegripelig men troverdig

«This mimical business we have to be very careful about.»  (Mats Ek i filmen The choreographer)

I forestillingsprogrammet forteller flere av danserne om hvordan Mats Ek insisterer på at danserne må finne intensjonen og uttrykket naturlig i seg selv. At hver enkelt danser fremstår troverdig til stede, er avgjørende for at essensen i Mats Eks koreografi skal kunne nå publikum. Heldigvis er premieren på Operaen helt fri for «this mimical business» og et topptrent og motivert ensemble klarer gjennomgående å dra oss inn i det vakre, nære, elegante, latterlige og tidvis helt ubegripelige som foregår på scenen. Det er et gjenkjennelig bevegelsesspråk, hvor den klassiske linjeføringen med høye benløft, store splithopp og piruetter vris og vrenges stort og kombineres med mange helt hverdagslige gester. Et nikk, mange nikk, en ankel som rister, en pekende finger, et tilforlatelig brøl, før noen plutselig snyter seg i en annens skjørt, alt dette blir på merkelig vis en naturlig del av helheten. Vekslingen mellom store krevende dansesekvenser og små hverdagslige gester gir et særegent, underfundig uttrykk, tidvis også morsomt, selv om ingen lo.

Det finnes et skjæringspunkt hvor dansens fysiske intensitet, de hverdagslige gester og de åpne uttrykksfulle ansiktene møtes, og samhandler med musikken, i scenerommet, på en så overbevisende måte at jeg bare må la meg rive med. Behovet for å forstå hvem de er? Hva de vil? Hvorfor de holder på? Smuldrer gradvis og jeg kan legge vekk streben etter handling og sammenheng. Det er ubegripelig, dette surrealistiske drømmescenariet, og det ender opp med å fascinere og imponere meg, selv om jeg lengter litt tilbake til den frie og vare følelsen ...og Brahms ga meg. At kveldens to balletter er like og samtidig så forskjellige skaper en dynamikk som i utgangspunktet provoserte meg, men som til slutt overbeviste meg om at når man har dansere som behersker materialet så godt som Nasjonalballettens dansere gjør, er Mats Eks danseriske verden rett og slett mesterlig. Det er 18 år siden sist NNB hadde Mats Ek på repertoaret, det bør ikke gå 18 år til neste gang. 

Kilder: 

https://operaen.no/forestillinger/mats-ek-ballett/

https://www.medici.tv/en/documentaries/choreographer-mats-ek/

(Publisert 03.02.2022)