Variasjoner over å se og bli sett

En hvit vegg og to dører. En lyskaster senkes ned foran veggen og tennes mot publikum. Salen fylles med skrapende

Iris, Pupil, Retina, etc.

Iggy Malmborg

Konsept og regi: Iggy Malmborg

Dramaturg: Johan Jönson

Lysdesign: Ulrich Ruchlinski

Effekter: Leo Thörn

Premiere Rosendal Teater, 21. januar, 2022

Spilles på Black Box teater i Oslo, 25. og 26. februar, og BIT teatergarsjen, Bergen 11. og 12. mars 2022

lydstøy, før det blir mørkt og stille. Lys. Julie-Cecilie Solberg løper ut av den ene døren og står foran oss i en stiv positur med øyene lukket. Mørkt. Lys. Hun er borte og Iggy Malmborg står i en lignende positur med lukkede øyne. Mørkt igjen. Et cetera.

I Iris, Retina, Pupil, etc. er det synssansen som står i fokus. At synet er en vesentlig del av opplevelsen av litteratur, visuell kunst eller teater synes åpenbart, men det er sjelden et tema i seg selv. Likevel, René Magrittes La Reproduction interdite (1937), Vito Acconcis performance Pryings (1971; video finnes på nettet), Peter Greenaways film og installasjon Stairs 1 Geneva (1994) og Jose Saramagos En beretning om blindhet(1995) er eksempler på kunstverk om synet, om å se.

Forestillingen på Rosendal er til å begynne med en langsom prosess med et minimalistisk uttrykk. Første halvdelen er spilt i taushet, vekslende mellom lys og mørke. Vi ser bare en skuespiller om gangen og for korte øyeblikk. Bildene vi får se er stillestående og dynamikken ligger i de små variasjonene av gjentakelsene. Det krever tålmodighet av publikum å ta til seg synet av forskjellene mellom det tilsynelatende samme. Skuespillerne krever med sine frontale positurer å bli sett når de viser seg fram, og de ser på publikum. Stillheten i salen gjør publikum også svært selvbevisst, når hver knirkende bevegelse i setet og hvert kremt eller host fyller rommet. Hvem tør le først? Iris, Retina, Pupil, etc. drar publikum til seg mot en konsentrert tilstand eller til en motvillig kjedsomhet.

Stumme bilder

Fortidens stumfilmer ble tatt og vist med rundt 18 bilder per sekund, og da man gikk over til 24 bilder per sekund, fikk de gamle stumfilmene en utilsiktet komisk effekt: Det gikk morsomt fort. På Rosendal skjedde det motsatte, og det ble kanskje tre bilder per minutt, men den komiske effekten ble beholdt. Små bevegelser i ansiktet viser helt forskjellige følelser, som melankoli eller undring, et innbydende smil blir til angst, et gjesp ligner et skrik, å vise hud kan være flørtende eller fryktelig. Stillheten i salen tvinger publikum til å fokusere på bildene på scenen. Halvveis i forestillingen er Malmborg og Solberg for første gang på scenen samtidig og siterer Vito Acconcis Prying: Solberg forsøker å tvinge opp øynene på Malmborg og han kniper igjen som best han kan. Øyet får betydninger som vilje og motvilje, villig og motvillig.

Fargebilder er best med lyd

Begge skuespillerne står i halvmørket på siden av salen, og brått forlates tausheten og Iggy Malmborg spør om vi kjenner til bildene til Paul Cezanne, at han fokuserte på et fast punkt for å kunne male det han så i det uklare perifere synet. Videre fortsetter de begge å fortelle om en verden i konturer og farger som stadig forandrer seg. Det som ses og det som ses neste gang, som ligner eller ikke, som er innbilte, tenkte, fantaserte farger – evigblå og sommergrønn, ramsvart og uskyldshvit. Mens talen går over høyttalerne, står Solberg ved den ene døren og brått slår Malmborg armen gjennom veggen fra innsiden. Hun beveger sin og han beveger sin simultant med hennes, som en tvilling. Det tause og stillestående erstattes av tale, rop, løping, der de jager hverandre som i andre stumfilmbilder, inn og ut av dørene, som Keystone Cops. Iris, Pupil, Retina, etc. er i sin helhet en morsom forestilling, for den som ser godt etter.

Det dobbelte og litt til

Iggy Malmborg er en fast gjest på Rosendal Teater (tidligere Teaterhuset Avant Garden). Første gang var i 2009 og han har de siste åtte årene gjort fem av sine egne teaterstykker her. Iggy Malmborgs forestillinger leker og filosoferer om språk og fortellinger, om kropp og teater, om tilstander som handlinger. Iris, Pupil, Retina, etc. peker på mange fasetter ved synssansen, som opplevelser, som avsender og mottaker. Iggy Malmborg lykkes igjen med å skape en forestilling som med små uttrykk er full av inntrykk og innhold. Men selv om jeg likte den godt, forstår jeg at ikke alle er like begeistret for teater som er variasjoner over det samme og uten handlingsforløp.

Mot slutten står Julie-Cecilie Solberg alene på scenen og plutselig fordobles hun til en duo med en stadig gjentatt koreografi. Lyskasteren senkes og stråler kraftig mot salen med et høylytt støybilde. Det blir mørkt og stille, og når lyset kommer på igjen, og publikum er klare for applausen, er det helt andre som står på scenen og bukker. Det var en øyensynlig overraskelse.