Back to the USSR

De siste dagene har jeg blitt fortalt av venner og kolleger om at mange teaterfolk nå forsøker å ta seg ut av Russland. Til tross for at man i den siste uken og dagene etter invasjonen har vært vitne til

en imponerende protestbevegelse, både fra folk som tar til gatene, og innenfor det russiske teater- og kulturlivet, står kulturlivet i fare for å knebles. En rekke kritiske medier eller nettsteder er blokkert, og Novaja Gazeta skal ifølge informerte kilder fullstendig ha sluttet med å omtale Ukraina-krigen. Det vekker minner om et NRK-intervju i fjor høst, hvor Nobelprisvinneren Dmistrij Muratov, uttalte at journalistenes sikkerhet gikk foran alt. I tillegg til at medier blir blokkert, risikerer folk fengsel på opptil 15 år for å gjengi såkalt «falske nyheter», les: utenlandske kilder. 

Underskriftlister

I norske medier har man tidligere kunnet lese at direktøren for Meyerhold-senteret i Moskva, Elena Kovalskaja, fratrådte sin stilling i protest mot Ukraina-krigen, allerede dagen etter invasjonen. Hun fikk følge av teatersjefen ved Majakovskij-teatret, Mindaugas Karauskis. Men de er ikke de eneste som har hevet stemmen. Ifølge en oversikt fra den russiske avisen Kommersant av teaterkritiker og redaktør Alla Shenderova, 2. mars, har det vært en slags trend å forfatte eller underskrive protestskrift i den siste tiden. Blant de mest oppsiktsvekkende underskriverne, finner man Valery Fokin, som er teatersjef ved ett av landets mest prestisjefylte teaterinstitusjoner, Aleksandrinskij-teatret i St. Petersburg. Fokin har tidligere støttet president Putins politikk i Ukraina og på Krim i 2014.  

Allerede 24. februar i år, skrev teaterkritikeren Marina Davydova et innlegg på sin Facebook-side, hvor hun oppfordret skuespillere til å skrive under på et antikrigsopprop. Oppropet skal ha blitt publisert i tidsskriftetTeatr, og samlet et høyt antall underskrifter fra viktige teaterpersonligheter.

Men selv om det har vært en tydelig og uttalt opposisjon - både blant scenekunstnere og forfattere, som for eksempel Vladimir Sorokin - fastslår Kommersant  at teaterlandskapet er delt mellom de som tar avstand, og de som støtter den militære intervensjonen og russiske regjeringen. 

Sovjetiske tilstander

Fem dager etter krigsutbruddet ble det offentliggjort en støtteerklæring for Putin som var undertegnet av fem rektorer eller ledere ved russiske teater- og musikkutdanningsinstitusjoner. Blant andre Grigori Zaslavskij fra GITIS og rektoren ved Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva. I støtteerklæringen, som det for ordens skyld bør nevne at ble initiert av det russiske høgskoleforbundet, heter det blant annet at«… det flere enn én gang i løpet av den russiske historien har vist seg å være nødvendig å hjelpe broderfolk som befinner seg i nød, så også med det ukrainske.» (min overs. etter tyske nachtkritik.de). 

Det har også forekommet maktovergrep mot deler av teater- og kulturlivet som har markert sin krigsmotstand. Regissøren Maksim Isajev holdt i forlengelsen av en forestilling på Taganka-teatret en appell hvor han kritiserte Putins krigføring, hvilket førte til at Moskvas byregjering rådet sjefene ved hovedstadsteatrene fra å ytre seg. Forestillingen Eventyret om gullhanen ble deretter nedlagt av Taganka-teatrets egen ledelse – som på den måten (nok en gang) bekrefter at teatret ikke er hva det var på 70-tallet, da Jurij Ljubimov iscenesatte Mesteren og Margerita, Tre søstre, eller enda mer legendariske Hamlet med visedikteren  Vysotskij. For det er kke til å komme forbi at den siste tidens hendelser bringer tanken titbake till Sovjettiden. 

I tiden fremover kommer russiske teaterfolk til å isoleres mer eller mindre fullstendig fra omverdenen på grunn av kulturell boikott og sanksjoner. Noe som allerede har ført til avlysninger av flere utenlandske gjestespill under den tradisjonsrike festivalen Gullmasken. Nevnte Marina Davydova var programansvarlig for festivalgjestespill som Odysseen i regi av Krzysztof Warlikowski (anmeldt i NST nr. 2-3-2021) og Krystian Lupas Imagine, en forestilling om The Beatles, som begge er avlyst nå. Ingen vet hvor lenge isolasjonen kommer til å vare, og hvilke skader hjerneflukten det vil påføre det russiske teater- og kulturlivet, eller for den saks skyld (og ikke mindre viktig) : samfunnene på begge sider av det nye jernteppet.

Lev Dodins Åpne brev til Putin:

Å si jeg er sjokkert ville være et understatement. Som et barn av Andre verdenskrig, har jeg aldri, selv ikke i mine verste mareritt, forestilt meg russiske raketter rettet mot ukrainske byer og landsbyer, som tvinger ukrainske innbyggere til å søke tilflukt i bomberom eller å forlate landet. Som barn pleide vi å leke at vi forsvarte Moskva, Stalingrad, Leningrad og Kyiv. Det er umulig for meg å forestille meg et Kyiv som forsvarer seg selv og sine nære omgivelser fra russiske offiserer og soldater. Hjernen kleber seg til skallen og nekter å se, høre eller utmale seg disse scenene. 

Dødsfallene verden over de to siste årene burde ha vært en påminnelse for oss alle, enten vi lever på den ene eller andre siden av en hvilken som helst grense, om hvor skjørt og verdifullt livet er, og om hvordan vår verden kollapser i det øyeblikket vi mister en av våre nærmeste. Men det var det ikke. I disse dager dør både verdenen til de som har mistet dem de elsker, og verdenen til de som har drept mennesker som andre mennesker elsker. 

Nåde, barmhjertighet, empati svekker ikke viljen til politikere og statsmakter. Det er umulig å diktere hvem folk skal frykte og når de skal gjøre det, hvem de skal ha medlidenhet med og når. Hittil har det ikke eksistert en eneste stat som har lært seg å kontrollere menneskers følelser. Kunsten og kulturens oppgave har alltid, og spesielt etter grusomhetene i det 20. århundre, vært å få mennesker til å oppleve andres smerte som om den var deres egen, og å forstå at det ikke finnes noen ideer, heller ikke de største og skjønneste, som rettferdiggjør å ofre menneskers liv. Nå kan det sies: kulturen og kunsten har nok en gang mislykkes i å oppfylle en slik misjon.

Jeg er 77 år, og jeg har ikke vanskelig for å forestille meg hva som nå kommer til å skje: et skille mellom rett og galt. En jakt på indre fiender, en jakt etter ytre fiender, forsøk på å gjenreise fortiden, forsone seg med nåtiden og omskrive fremtiden. Alt dette har allerede skjedd i det 20. århundre. 

I disse dager har vi opplevd å se fremtiden. Det var i disse dagene at det 21. århundret begynte. Sammen har vi gjort denne æraen mulig. Vekket det som har ligget i emning. Det 21. århundret har vist seg å være enda mer skremmende enn det 20. Hva gjenstår det å gjøre? Be, angre, håpe, bønnfalle, forlange, protestere, håpe? Sannsynligvis alt det som vi ikke har gjort til nå: elske hverandre, forlate hverandre slik vi selv forlater våre synder. Ikke tro på ondskapen og ikke forveksle ondskapen med godhet.

Jeg er 77 år gammel og i løpet av livet har jeg mistet mange jeg har elsket. I dag, når det flyr bomber av død og hat over hoden våre, isteden for fredsduer, kan jeg bare si én ting. Stopp! La oss gjøre det umulige: la oss gjøre det 21. århundre til det vi drømte at det skulle bli, og ikke det som vi har gjort det til. Jeg gjør det eneste jeg kan gjøre: jeg bønnfaller deg om å stoppe! Stopp.

Jeg bønnfaller

Lev Dodin

Lev Dodin er russisk teaterregissør, og forhenværende sjef ved Maly-teatret i St. Petersburg. Han har mottatt en rekke utmerkelser, blant annet Den europeiske teaterprisen. 

Oversatt fra engelsk av Therese Bjørneboe

(Publisert 07.03.2022)