Nytten av å forstå hverandre

Hvorfor gikk det som det gikk? Det er spørsmålet denne forestillingen prøver å finne svar på. Fortellingen starter med begynnelsen, ved å

dette livet eller det neste

av Demian Vitanza

Dramatisering: Miriam Prestøy Lie og Idun Vik

Regi: Miriam Prestøy Lie

Dramaturgi: Elin A. Grinaker

Scenografi: Helle Bendixen

Østfold Internasjonale Teater, Fredrikstad, 11. mars 2022

Neste forestillinger Moss (18.3), Askim (24.3) og Halden (26.3)

skildre en ikke helt uvanlig norsk barndom preget av mangelen på en farsfigur. Faktisk er fraværende fedre en gjenganger i livene til mange av de norske Syria-farerne. Ikke det at den fiktive hovedpersonen Tariq legger skylden på faren, han mener heller det er mange små hendelser og omstendigheter som forklarer valgene han tok. Som tolvåring ble han for eksempel sendt på internatskole i Pakistan for å ta inn språket og kulturen. «Skolen var en etterligning av britenes kostskoler, ikke sant, men i pakistansk militærstil», sier Tariq med sin karakteristiske evne til å skape treffende bilder. Hva gjør det med en liten gutt som er vokst opp i Norge å bli usatt for militær disiplin og fysisk straff?

«Det som samla oss var at vi ikke var norske»

Selv om Tariq var skoleflink på internatet, sklir han ut på ungdomsskolen, han finner det vanskelig å passe inn. Tariq lurer på hvorfor det ble til at de nærmeste vennene hans var utenlandske. «Kanskje like barn leker best?», spør han seg selv. Men «vi var ikke var så like egentlig: Somaliere, albanere, colombianere, afghanere, eritreere…» Ikke alle utlendingene var muslimer heller. «Det som samla oss var at vi ikke var norske», mener Tariq, til tross for at både han og faren hans er vokst opp i Norge: «Det var pappa som lærte meg folkeskikk. Ikke å stirre inn i vinduene til folk. Si takk for maten». Men hvor utenlandsk kan man egentlig si at kildepersonen er? Gjennom hele beretningen slår det meg gang på gang hvor norsk jeg føler Tariq er. Ikke bare på grunn av sitt helnorske ungdomsspråk, som forøvrig viser et stor fortellertalent, men også i måten han reagerer på. Når han endelig forbereder seg til å dra til Syria, for eksempel, gjør han som de fleste nordmenn ville ha gjort: han skaffer seg det beste ullundertøyet.

Utenforskap og rastløshet, om å finne sin egen plass

Etter hvert blir Tariq rådet av en lærer til å søke seg inn på sveising, i stedet for «allmenn» som han selv ønsker. Da begynner Tariq som mange andre ungdommer med festing og dop, og ikke så lenge etter tar han skrittet mot langing, en småkriminell karriere og mer vold. I en sterk scene som avviker litt fra romanen, ser vi at Tariq brutalt banker opp en «skikkelig sossegutt», han misliker umiddelbart. Etterpå spyr han: «Hva er det egentlig jeg driver med?», spør han seg selv. «Dette er jo ikke meg». Han er tjue «og på vei til ingenting». Det er omtrent på denne tiden at en onkel tar Tariq med til moskeen. Der finner han det samholdet han har savnet, og i bønnen finner han en spesiell ro. Fra det øyeblikket av fokuserer han på å bli et bedre menneske. På jobben på MaxiMat, går han inn for aldri å slurve; for selv om sjefen ikke ser det, ser Gud alt.

Muslimer under angrep og ønsket om å gjøre noe

I forestillingens «forsnakk» hevder Vitanza at kildepersonens vandring fra Østfold til Syria er snarere politisk, enn religiøs. Europeiske muslimer født rundt 1990 vokste opp med krigene i Tsjetsjenia, Kosovo, Bosnia, Irak, Afghanistan… Det er ikke så underlig at de følte muslimer var under angrep fra vesten. Den arabiske våren ga håp om endring, men da al-Assad slo ned opprørerne i Syria skjønte Tariq og vennene hans at de måtte gjøre noe. De begynte med å samle inn mat og penger, men følte fort at dette ikke var tilstrekkelig. Ønsket om å gjøre noe mer vokste. «Profeten var rettferdig, det var han, men han var ikke akkurat pasifist», sier Tariq. Han og vennene bestemmer seg for å dra til Syria. «Herfra vil du ikke vite om det jeg forteller er sant eller løgn», sier Tariq da han begynner på andre del av sin beretning: Månedene i Syria.

Det er viktig å ikke glemme at det ofte er utrolig mye idealisme og engasjement i folk som bestemmer seg for å dra til et annet land for å hjelpe folk i nød. Jeg som har vokst opp med nære bånd til Spania lærte meg tidlig ikke bare å beundre men også å være dypt takknemlig ovenfor de som reiste dit under borgerkrigen for å beskytte demokratiet. Spørsmålet er kanskje da hvorvidt man velger rett krig og rett side. Eller om å kjempe i krigen virkelig er den beste måten å bidra på. I Brødrene Karamazov skriver Dostojevskij at det er lettere å finne ungdom som er villig til å ofre livet for idealene sine, enn folk som er villige til å bruke fem-seks år for å studere. En som har studert medisin, tenker jeg, må jo være ganske nyttig i en krig.

Velfungerende oppsetning

Miriam Prestøy Lie og Idun Vik har bygget opp en solid dramatisk tekst som holder spenningen på scenen. Ravdeep Singh Bajwa har stor formidlingskraft når han gir østfoldklang og gate-kroppsspråk til kildepersonens fargerike og velformulerte vendinger. I forestillingen veksler han naturlig mellom urdu og norsk. Dessuten viser det seg at han har et finurlig språkøre når han etterligner både norske dialekter og tysk aksent, det er jo ikke uvanlig blant tospråklige personer. Og den funksjonelle scenografien til Helle Bendixen gir en grei ramme til fortellingen.

Jeg ser på Tariqs beretning som en gave for alle som prøver å forstå hva som ikke fungerer i blandingen av religioner og kulturer i Europa. Når forestillinger er over, sitter jeg igjen med mye innsikt, men også med en god del ting jeg gjerne vil snakke videre med kildepersonen om: likestilling, for eksempel, skolevesenet, demokrati. Jeg mener å ha sanset en viss stolthet over landet han vokste opp i men ikke føler tilhørighet til når han forklarer syrerne at i Norge respekterer legen sveiseren like mye som sveiseren respekterer legen. Dette likte syrerne godt. Kanskje det kan være et aldri så lite felles utgangspunkt? Kildepersonen har nå sonet sin dom og betalt prisen for sine valg, det er mer enn jeg kan si jeg har gjort med min del av ansvaret for at han ble utestengt og at det senere gikk som det gikk. Likevel har jeg tro på at vi kan komme hverandre nærmere. Jeg har også tro på at vi kan samarbeide for å støtte opp rundt ungdommen som vokser opp med dagens nye kriger. Denne oppsetningen er en del av den Kulturelle Skolesekken, og det er lagt opp til at forestillingene skal være utgangspunktet for debatt i skolene. Men det blir også mulig å se den utenfor skolene. Det anbefaler jeg alle som vil ta tak i disse spørsmålene å gjøre. Kanskje det også kan øke dømmekraften vår.

(Publisert 16.03.2022)

Bakgrunn:

• Under Den arabiske våren (2011), ble det gjort opprør mot regimet til president Bashar al-Assad i Syria.
• Konflikten utviklet seg først til en borgerkrig og så til en regionalkrig, hvor flere stormakter har vært involvert.
• Blant opprørerne mot Assad er det jihadist-grupper som Den Islamske Stat (IS). Opprørerne kontrollerte store deler av Syria i flere år.
• Fra 2019, har Assad mer eller mindre tatt tilbake kontrollen over landet.
• Mange mennesker har reist til Syria for å delta i krigen, de fleste fra arabiske land. Cirka hundre mennesker reiste fra Norge.
• Blant Syriafarerne som returnerte til Norge, har rundt ti mennesker fått fengselsstraff.
• En av de innsatte fortalte historien sin til forfatteren Demian Vitanza, som skrev historien hans i romanen Dette livet eller det neste (2017). Nå har romanen blitt til teaterforestilling.