Velkommen til helvete!

Med forestillingen Blikk har regissør Mine Nilay Yalcin tatt utgangspunkt i fenomenet “blikking” og følgene det fikk på Hersleb

Blikk

Manus og regi: Mine Nilay Yalcin

Dramaturg: Christine Helland

Produsent: Anja Kjærnli

Kostyme: Synne Føreland

Lysdesigner: Clement Irbil

Tekniker: Linda Nikolaisen

Kloden Teater, 16. mars 2022

videregående skole i 2018, da flere jenter barket sammen i fire masseslagsmål etter å ha stirret eller blitt stirret på på en provoserende måte. Det er et mobbeverktøy som går under radaren til de fleste voksne og som kan virke relativt uskyldig. De fem skuespillerne Hina Zaidi, Amalie Eggen, Madeleine F. Røseth, Lisa Birkenes Thun og Julia Sørensen gir oss et innblikk i fenomenet og tråkker opp veien fra blikking til faktisk vold. De holder seg til den kjente melodien i ungdomslitteraturen som lyder: “Å være ungdom er for jævlig.” Med det maler de et mørkt bilde av ungdomsskoletiden og dens luner.

Fra elevrådsrepresentanten til røykegjengen

Outsideren Yanan, spilt av Hina Zaidi, er en drømmende og batikk-kledd åttendeklassing med håp om et inkluderende felleskap, langt forbi barneskolens melkelukt og buksetiss. Det hun møter første skoledag, er imidlertid en hardkanta gjeng, i alt fra juicy couture til grafitti-tees og tatoveringsleeves. Ved siden av denne merkelige mashupen av 2000-tallets stilarter, byr anslaget på steil rapmusikk, stirrekonkurranser og lang stillhet. Det er noe sjarmerende med skuespillerne, som spiller så naivt, usikkert og menneskelig. Kostymene til Synne Føreland rører ved en nostalgisk nerve hos meg som vokste opp i nevnte tiår. Det hekter meg på følelsen av å være ung og dum. Det nedstrippa scenerommet fremstår derfor som en tidskapsel. Denne spesifikke plasseringen i tid gjør meg allikevel usikker på om det vil hekte på dem som faktisk er ungdommer i dag.

Da jeg arbeidet som skoleverver for Natur og Ungdom var trikset å ta kontakt med elevrådsrepresentantene i hver klasse for å nå ut på skolen. I storefri fant vi derimot veien til røykehjørnet, bommet en sigg og vervet “de kule”. Tanken var å nå de forskjellige grupperingene på deres egne premisser. Den samme taktikken opplever jeg at outsideren og jentegjengen har til hensikt i Blikk. Kloden Teater har gått for å nå ut med en bred appell, da ensemblet minner om skolevarianten av popbandet Spice Girls. Slik som bandmedlemmene ble satt sammen for å treffe flest mulig i målgruppen, portretterer Blikk karakterer med bakgrunn fra ulike samfunnslag, som har funnet sammen i en tilsynelatende usannsynlig ondskapens akse i den fiktive skolegården.

Jeg tror mange kan finne seg minst én å relatere seg til i det identitetsforvirrede figurgalleriet. Spennet mellom hvor barnslig og hvor voksent jentene oppfører seg, fører til at forestillingen blir en blanding av realisme og karneval. Miksturen får frem en absurd humor i alvoret. Den underliggende problematiseringen av hvordan ungdomsskolesystemet er programmert. At man plasserer ungdommer fra vidt forskjellige barneskoler under samme tak uten videre tilrettelegging, og med det skaper en pubertal og heftig cocktail.

Fra hoff til heksekor

Alt av tempo og driv i forestillingen er lagt på skuespillernes skuldre. Det er ingen hjelp å få scenografisk, med unntak av en enslig kommunal benk som rulles fram og tilbake på scenegulvet. De sporadiske lydeffektene lager komikk av slåsscenene, og lysdesignet til Clement Irbil hjelper ensemblet i å løfte de raske sceneskiftene. Handlingen avbrytes nemlig til stadighet av at jentegjengen blir til demoniske hekser og snakker på engelsk om hvor ulidelig lenge det er igjen av skoletiden. Hvorfor alt går på engelsk hver gang vi tas med ned til dette blodrøde LED-helvete, forstår jeg ikke helt. Men de plutselige hoppene ned i infernoet etablerer en marerittaktig indre monolog om hvor utveisløs ungdomstiden kan oppleves. Om heksekoret hadde snakket på norsk, tror jeg det hadde truffet litt dypere. Grepet blir et heller parodisk sjangerpåfyll i en forestilling som allerede er spekket av fortellergrep.

Det er med andre ord mye som skal få plass i de drøye to timene på Kloden Teater. Et gjennomgangstema i forestillingen er behovet for oppmerksomhet og hva oppmerksomhet skaper av trøbbel for hovedpersonen Yanan. Alfahunnen i jentegjengen kalles for Hennes Majestet, og det holdes hoff for denne tøffe jenta, som krever alles øyne rettet mot seg. Hver gang Yanan kommer for sent til timen eller nekter å gjøre som dronningen befaler, tas hun for å bevege seg inn på gjenglederens territorium. Altså å utfordre oppmerksomheten alfahunnen krever. Den tiltagende spliden i vennegjengen og de eskalerende intrigene gjør at makta som etter hvert rår i Blikk, bestemmes av hvem som roper høyest. Lydnivået stiger og forestillingen mister noe av den sjarmen som oppstod i stillheten fra starten. Her går historien over i å følge en spenningskurve som engasjerer gjennom direkte konfrontasjon, slapstick og høygir, fremfor den bakoverlente mimikken i begynnelsen. Slik får ensemblet vist at de mestrer begge deler.

Fra blikking til klikking

En utfordring med de høylytte og rocka innslagene er at jeg blir mer fascinert av «de kule jentene» enn den jordnære og poetiske Yanan. Hun får en mindre rå og fremoverlent plass i oppsetningen og blir dermed ikke like medrivende som de andre dansende og banale jentene. Det gjør også at jeg i det stille og skamfulle heier litt på de «slemme» i denne sammenhengen. At Yanan til slutt tar på seg bomberjakka og ikler seg råskapen som først var rettet mot henne, oppleves ikke som en god løsning. Det blir litt som Sandys forvandling i Grease. Når stykket avsluttes etter at all blikkingen har kulminert i et skikkelig alle-mot-alle-slagsmål, gir det lite trøst og få løsninger på ukulturen. Jeg lurer derfor på hva jeg skal forstå med fenomenet jeg har blitt gjort oppmerksom på. Det virker heller ikke som en helt gjennomtenkt idé å vise forestillingen til dem det gjelder, om forandring eller fredsbevarende infoarbeid er formålet.

Budskapet?

Om hensikten er å motivere sterke, uavhengige og stolte jenter som bryter med trendene, svømmer motstrøms og hever seg over klikkene, er jeg usikker på om budskapet «Ta igjen med samme mynt» er helt heldig. Heller ikke om Yanan er en sterk nok karakter til å genere motivasjonen hos de unge. Å se skuespillerne klikke i vinkel og druse hverandre i grusen gis mye fokus og gjør at forestillingen får et preg av klikkagn over seg. Jeg er derfor usikker på hva Nilay Yalcin ønsker å vekke i ungdomspublikummet. Det er en engasjerende forestilling hva gjelder tempo, men den makter ikke å ta tyren ved hornene og å si så mye om vold og mobbing i skolegården. Blikk forblir et humoristisk, men unnvikende skråblikk på et alvorlig tema.

(Publisert 18.03.2022)