Kostelig eventyrblanding

I denne samleversjonen av eventyrene «Rapunsel», «Jack og bønnestengelen», «Askepott» og «Rødhette og Ulven» går det ikke særlig bra til slutt. Ved å

spinne videre på det kjente stoffet har Stephen Sondheim (musikk og sangtekster) og James Lapine (libretto) laget sin egen versjon som både er mer realistisk, dystopisk, og mange ganger morsommere enn originalforelegget. Runar Gudnason fra rapgruppa Side Brok har gjendiktet verket til et slagferdig og nyanserikt nynorsk, som sitter utmerket både innholdsmessig og rytmisk. Det er en fest å lytte til, noe som ikke minst også skyldes glimrende musikalsk fremføring både av band og skuespillere.

En av oss

I motsetning til i de tradisjonelle eventyrene, hvor heksa er ren ondskap, viser Into the woodsoss en heks med ganske menneskelige trekk. Fortellerteknisk har hun også rollen som protagonist i rammefortellingen (og ikke som ellers, antagonist). Da hun som ung ble forhekset av sin egen mor skal Heksa ha blitt så stygg at ingen mann ville ha henne, og dermed ble hun gående barnløs. Ettersom dette delvis var naboen, Bakerens, skyld, hevnet hun seg ved å stjele datteren hans, Rapunsel. I alle år har hun holdt Rapunsel fanget i et tårn, livredd for å miste henne. Rapunsel har vært tilfreds med livet i tosomhet med mamma, men er nå i ferd med å oppdage verden der ute. Nysgjerrig slipper hun en dag en ung prins opp i tårnet, og blir gravid med tvillinger.

Fortellingen er intrikat og komplisert, og det er uråd å gjøre rede for hele her. Men Heidi Gjermundsen Broch, i rollen som Heksa, gir liv og dybde til en tenåringsmor noen hver kan kjenne seg igjen i. 

Skogen i huset

Scenograf Erlend Birkeland har plassert et stort, toetasjes hus midt på scenen. Ut av dører og vinduer vokser skogen frem, i form av eføy og bladverk. I andre akt er huset fullstendig overgrodd så bare skogen står igjen. Rundt ligger rester av bakerens hus, som en blodtørstig kjempe har jevnet med jorden. Å ha skogen i huset er et smart og fleksibelt grep som gir mange ulike romløsninger som handlingen kan utspille seg i. Innimellom senkes et svart sceneteppe som skjuler huset og skogen, og en stor fullmåne projiseres på teppet. Denne enkle varianten er også svært effektfull, og gir oss fokus på skuespillerne og handlingen på scenen. 

Aristokratiske parodier

Maria Gebers kostymer varierer også mellom det enkle og det helt overdådig barokke, der bekledningen til vanlige folk som bakeren og bakerkona, Jack og moren hans er nøktern, mens overklassen representert av prinsene, Askepotts stemor og stesøstre visuelt sett fremstår som aristokratiske parodier.

Askepotts stemor er i tillegg spilt av en mann, Paul Åge Johannessen, som gir henne et umiskjennelig komisk Tårnfrid-preg. De to prinsene (Pål Christian Eggen og Joakim H. Ousdal) synger i første akt en herlig selvmedlidende duett om smerten og sorgen de opplever som forelsket i henholdsvis Askepott og Rapunsel. Godt etablert med hver sin viv gjentar de i andre akt den samme duetten, etter å ha støtt på Tornerose og Snehvit og igjen falt pladask. Det er riktig fornøyelig fremført.

Den nøkterne enkelheten blandet med komisk overdrivelse skaper en sjarmerende og sympatisk musikalestetikk. Slik styrer regissør Ole Anders Tandberg elegant klar av det pinlig pompøse som ellers ofte kan prege sjangeren.

Effekter og inkonsekvens

Vetle Bergan i rollen som Jack klatrer ikke; han svømmer opp den usynlige bønnestengelen hengende i to vaiere. Det fungerer aldeles utmerket. Heksa har innebygget pyroteknikk i de lange fingrene som skyter små ildblaff når hun forhekser. Det fungerer akkurat, men neppe nok til å skremme noen. 

Når den kvinnelige kjempen kommer ned på jorda i andre akt, er det ansiktet til Rødhette (Ina Svenningdal) som forstørret projiseres på scenografien og en fordreiet stemme som snakker. Man kunne lett gå med på at Ina Svenningdal nå spiller en annen rolle, nemlig kjempen, var det ikke for at ansiktet til Rødhette tidligere i forestillingen har vært projisert opp på scenografien på akkurat samme måte. Hvorfor gestalter Rødhette kjempen, hva er forbindelsen her? Men dette er også den eneste uklarheten eller inkonsekvensen jeg har merket meg i denne vilt intrikate intrigen. 

Det er et strålende godt ensemblespill, og fantastiske enkeltprestasjoner på løpende bånd. Når jeg ikke har nevnt alle, er det fordi det er så mange av dem. La meg heller slå fast at samtlige gjør en glimrende jobb.

Fiksjon og virkelighet

Premieren ble et pandemiår forsinket. De brutale krigshandlingene som pågår i Ukraina akkurat nå tilfører en utilsiktet aktualitet til stykket og kjempens nådeløse herjinger i andre akt. Selv om ikke dette kommenteres eller reflekteres eksplisitt i regien, er det nærliggende som publikum å lese den pågående krigen inn som enda et lag i realismen. Into the woodsslutter ikke der andre eventyr slutter, men fortsetter inn i vanskelighetene. Karakterene opplever store tap, og lærer mye underveis. Lærdommen oppsummeres i fyndige visdomsord, som: «Ei holete skei kan bere ein potet»; «Ein kniv som er skarp i dag, kan vere sløv i morgon»; «Det som er vanskeleg å få er godt å ha».  Jeg blir minnet om dette når jeg dagen etter leser et intervju i Dagbladet med en ung ukrainsk flyktning i Norge som sier: «Noen ganger vet man ikke hva man har før man mister det. Dette har lært oss at vi hadde alt vi kunne ønske oss.»

(Publisert 04.04.2022)