Krigsvignetter på Royal Court

Bad Roads

av Natal’ya Vorozhbit

Oversatt av Sasha Dugdale

Regi: Vicky Featherstone

Lysdesign: Matt Harding

Lyddesign: David McSeveney

Sceneansvarlig: Emma Cameron

Direktestrømming: Black Apron Entertainment

Tilgjengelig på Royal Courts nettside til 9. april 2022

Da Russland invaderte Ukraina 24. februar, tok dramatiker Natal’ya Vorozhbit med seg penger, identitetspapirer og to ringer, og stablet moren, datteren og katten Dyusha inn i bilen. Så rømte de landet. Nå lever de som flyktninger i Wien. 1. april arrangerte Royal Court Theatre i London en opplesning av Vorozhbits stykke Bad Roads, som ble skrevet spesielt for teateret i årene etter Russlands annektering av Krim. Den nedstrippede oppsetningen var ment som en støtteerklæring til Ukraina, og publikum ble oppfordret til å donere penger til et utvalg veldedige organisasjoner.

Solidaritetskampanje

Tidligere på dagen arrangerte Royal Court, som en del av solidaritetskampanjen «In Solidarity», opplesningen On the War – ti korte monologer og skuespill skrevet av dramatikere tilknyttet Theatre of Playwrights Kyiv, i samarbeid med blant annet Münchner Kammerspiele og Maxim-Gorki-Theater i Berlin. Unge britiske, amerikanske og ukrainske skuespillere fremførte de oversatte tekstene, mens informasjon om dramatikerne ble projisert på bakveggen. Tekstene var blitt skrevet bare den siste måneden, og på hver sin måte skildrer Oles Barleeg, Natalia Blok, Andrii Bondarenko, Oleksii Dorychevskyi, Julia Gonchar, Anastasiia Kosodii, Lena Lagushonkova, Olha Matsyupa, Oksana Savchenko og Liudmyla Tymoshenko hvordan det opplevdes å være under angrep. Flere av dramatikerne har arbeidet med teater for migranter, som Theatre of Displaced People i Ukraina, før de selv ble tvunget til å flykte.

I de korte stykkene forbanner de «føkkings Putin» og det faktum at barna deres nå vet hva ballistiske missiler er. Noen forsøker å forklare krigen til psykisk syke slektninger, andre ser mennesker som kjører i kolonne i motsatt kjørefelt for å komme seg ut av byen. Mange bekymrer seg for kattene sine, som de ble tvunget til å forlate. Én så frem til premieren på sitt nyskrevne teaterstykke den 25. februar. «Hva er det motsatte av kjærlighet?», spør Anastasiia Kosodii i sin monolog. «Det er det ukrainerne nå føler for alle russere».

En ukrainsk Sarah Kane

Natal’ya Vorozhbits Bad Roads ble første gang satt opp på Royal Court i 2017, regissert av teatersjef Vicky Featherstone. Det ble godt mottatt, og Vorozhbit, som tidligere har samarbeidet med Royal Shakespeare Company, ble av The Guardians anmelder Michael Billington sammenliknet med den britiske dramatikeren Sarah Kane. Stykket er oversatt til engelsk av Sasha Dugdale, og åpner tilsynelatende selvbiografisk, med en kvinnelig journalist som introduserer seg som Natal’ya. Hun skriver om Russlands nylige annektering av Krim-halvøya og kampene som foregår ved flyplassen i Donetsk. En ung soldat tilbyr å ta henne med til fronten i Donbass, og den 40-årige Natal’ya blir umiddelbart betatt.

Soldatene har i det hele tatt en sterk tiltrekningskraft i Vorozhbits stykke – tenåringsjenter sikler etter uniformskledde kommandører, og når soldatene dør er kisten omkranset av gråtende kvinner. På vei til Mariupol (et sted som siden stykket først ble skrevet har fått en helt ny betydning i vår kollektive bevissthet) lurer Natal’ya på om det i det hele tatt er greit å tenke på kjærlighet når noen et eller annet sted blir bombet og kanskje får beinet revet av? Landskap er blitt lagt øde, trivelige hotell ved Azovhavet er omgjort til militærleirer. Likevel er mannen ved siden av henne alt hun tenker på. Senere kysser de hverandre mens himmelen lyses opp av artilleriild. «Jeg vet ikke hva du ville gjort om du fant ut at jeg fortalte et publikum i et teater om oss! Ville du skutt meg?»

Forvrengt hverdag

Hva betyr det å være i krig? Vorozhbit dro selv til fronten etter krigsutbruddet i 2014, og snakket med menneskene der. I stykket glir Natal’yas merkelige, prøvende, litt amputerte affære med soldaten etter hvert over i andre møter mellom mennesker, for det meste kvinner, representert gjennom korte vignetter av forvrengt krigshverdag. Alle har de på én eller annen måte fått kjenne konsekvensene av Russlands brutale annektering.

Unge jenter forteller historier om barndommens rolleleker med kamerater som nå er døde i krigen. En mann og en kvinne kjører i mørket med det som viser seg å være en hodeløs kropp i bagasjerommet – liket av kvinnens elsker. Hun mottar etterhvert tekstmeldinger fra den avdødes telefon, forfattet av bødlene hans («finn hodet mitt, Luda»). En ung jente krangler med bestemoren sin om hvorvidt hun skal tro på soldat-kjærestens hengivenhet. «Han knuller deg bare, og så går han videre», forkynner bestemoren, mens hun tygger og spytter fuglefrø. En ukrainsk journalist blir tatt til fange og torturert seksuelt av en traumatisert russisk soldat. Til slutt overmanner hun ham med kvinnelist, og slår ham i hjel med en murstein.

Kvinneskjebner

De ulike vignettene plukker opp hverandres løse handlingstråder, og hele tiden veksler stykket mellom lettbenthet og blodig alvor; selv en ren opplesning av manus gir en følelse av stadig tiltagende uhygge. Kvinneskjebnene er rå og usentimentale – her er det ingen plass til sarte følelser. Sex er uten unntak opportunistisk, smertefullt eller ufullbyrdet. Det drikkes mye og gråtes sjelden. Den siste vignetten finner sted før krigen, men kjennetegnes likevel av det samme klaustrofobiske ubehaget. En kvinne kjører over og dreper en kylling, og blir forsøkt utpresset av det gamle ekteparet som eide den. Det hele utvikler seg til en slags surrealistisk gisselsituasjon som gir inntrykk av at alt ikke bare var solskinn før annekteringen i et samfunn med store forskjeller mellom fattig og rik.

Den enkle opplesningen av stykket, som fant sted i en av Royal Courts minste saler med skuespillerne sittende i en halvsirkel på scenen, var preget av finstemt, antydende spill fra Anne Lacey, Mike Noble, Rory Keenan, Denusia Samal, Dawn Sievewright, Eileen Walsh og Alan Williams. Vorozhbits monologer og dialoger er kjappe, tidvis litt lettvinte, men alltid bitende, og etter 24. februar nok en gang kvalmende aktuelle.

(Publisert 05.04.2022)