Olav Waastad, Marian Saastad Ottesen, Birgitte Larsen og Maria Kristine Hildonen i «Kakefabrikken». Regi: Runar Hodne. Torshovteatret 2022. Fot: Øyvind Eide

Om endring, latter og kake

«Kakefabrikken» leverer langt fra sofistikert satire, men skuespillernes timing, improviserte situasjonskomikk og stereotypier tatt på kornet gjør mye for å redde inn en ellers ganske tynn og pregløs farse.

Publisert Sist oppdatert

Kakefabrikken er et bestillingsverk fra 2013, da Det Kongelige Teater i København ba Christian Lollike skrive en farse. At det nettopp er en

kakefabrikken

av Christian Lollike

Oversatt av Camara Lundestad Joof

Regissør: Runar Hodne

Scenograf: Alice Tomola

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesigner: Mathias Lundgren

Lyddesigner: Bendik Toming

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Ingrid Haugen

Med: Peiman Azizpour, Olav Waastad, Marian Saastad Ottesen, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Birgitte Larsen, Maria Kristine Hildonen

Premiere på Torshovteatret 23. april 2022

farse kan være et oppklarende utgangspunkt å kjenne til. Lollike omtales gjerne som dansk teaters enfant terrible, provokativ og flere ganger prisbelønt. I Norge er han kanskje aller mest kjent for Manifest 2083 – en forestilling med ambisjoner om å komme inn under huden på Utøya-morderen – som ble vist på Dramatikkens hus i 2012. I 2017 sto han bak den kritikerroste samtidssatiren Revolusjon på Nationaltheatret, som bygget på tekster av kunsthistorikeren, kulturkritikeren og marxisten Mikkel Bolt.

Om man leser Kakefabrikken på samme måte, som en samfunnskritisk satire, faller den fort igjennom. Harseleringen med samtidige fenomener som New Public Management, slankehysteri, fremmedfrykt og politisk korrekthet fremstår banal, forslitt og forutsigbar. Det er mulig den ville virket mer aktuell på oss i 2013, og det kan også hende den ikke treffer helt fordi den tar utgangspunkt i en dansk virkelighet, som ikke rammer oss på samme måte. Den viktigste grunnen tror jeg likevel er at forestillingens sjanger denne gangen ikke er satire, men farse: Som farse er den ikke subtil eller intellektuelt utfordrende, den er overdreven, usannsynlig og stereotypisk. Det eneste farsen krever av oss er at vi er villige til å le. Og der er publikum litt ulike. Premieren igjennom var det mange som humret, men de helt store latterbrølene var forbeholdt noen få. Her handler det altså kanskje først og fremst om å treffe det riktige publikummet.

Mektig stuffing

Teamet på Torshov gjør nemlig en mektig farse ut av det noe magrere tekstlige forelegget. For å ta det siste først: Handlingen er lagt til en kakefabrikk i en dansk småby. På randen av konkurs har de invitert inn en bedriftskonsulent, Faxholm, (Sigurd Myhre) med såkalt endringskompetanse. Han anbefaler at de legger om driften til utelukkende å produsere sunne slankekaker. Sunnheten skal også gjenspeiles i personalet, som settes på kollektiv slankekur. I tillegg ansettes en ny produktutvikler, Zeinab (Ole Johan Skjelbred), som bærer nikab. Ved siden av verdifull mangfoldskompetanse besitter hun etter eget sigende også en hellig, himmelsk kakeoppskrift uten sukker, smør og olje, som bedriften kan nyttiggjøre seg i sitt nye prosjekt. Lageret, hvor ØB (Maria Kristine Hildonen) serverer hjemmebrygg hver fredag, omdisponeres til bønnerom. Det er selvfølgelig ingen av de opprinnelig ansatte som synes noe særlig om den nye kursen. De mister aldeles humøret, hvorpå løsningen til Faxholm blir å ansette en lattercoach (Peiman Azizpour). Lattercoachen både innleder og avslutter stykket, for riktig å understreke at meningen med det hele er å kunne le av det.

Olav Wastad og Sigurd Myhre (bak), og nikab-bekledde Ole Skjelbred (foran). Foto: Øyvind Eide

Når denne historien likevel blir ganske morsom skyldes det stuffingen som tyter ut i alle lag og ender. Kostymene, i Ane Ledang Aasheims design med Wibke Schuler som maskør, hensetter oss til overgangen mellom 1970 og 80-tallet der de presenterer oss for en åndsforlatt gjeng med fluffy hockeysveis, dress med midjekort jakke, Bjørn Borg-pannebånd, altfor stor blazer med skulderputer, lilla leppestift, kreppa puddelhår og gjennomsiktige plastpumps med strassdekor. Bendik Tomings musikk- og lyddesign følger opp med et tidsriktig bakteppe av easy listening heis- og dansemusikk.

Dialekter og stereotypier

Skuespillerne går inn i materien med hud og hår og armer og bein. Det er mye intens og outrert fysikalitet, spesielt i samspillet mellom ekteparet Niels (Olav Waastad) og Else (Marian Saastad Ottesen). Den som likevel utmerker seg som en stereotypiens mester er Maria Kristine Hildonen i rollen som ØB. Med brei Hedmarks-dialekt gestalter hun til perfeksjon Kakefabrikkens selverklærte moroklump, han som sier «Jøss, er’e karneval?» første gang han treffer Zeinab.

Bruk av, og veksling mellom, ulike dialekter er et utbredt komisk virkemiddel i forestillingen. Sally (Birgitte Larsen) snakker en type trønderdialekt, Zeinab er fra Haugesund/Stavangerområdet, mens Niels i en og samme scene er innom en rekke, i alle fall fem, ulike dialekter. Dialektene er karikerte, og det varierer i hvilken grad de er overbevisende fremført. Men ettersom dette er en farse hvor hele poenget er å få oss til å le, er det kanskje ikke så nøye. Kanskje er det tilogmed etter hensikten at det ikke skal være helt korrekt. I alle fall har manus, i Camara Lundestad Joofs bokmålsoversettelse, innslag både av nynorsk og komisk tøysenynorsk (ØB: «Køddjar du med meg?»)

Det eneste i denne forestillingen som ikke er overdrevet over-the-top er scenografien til Alice Tomola. Den består av en hvit, polstret plastmatte som dekker midten av scenegulvet. Mot slutten av forestillingen fjernes en del av plasten og innmaten blåses opp til et rundt ballongtelt, som en kakedeig som hever seg. Inn her forsvinner sjarlatanen Faxholm når endringsoppdraget er fullført: Poff, så er han borte.

(Publisert 26.04.2022)

Powered by Labrador CMS