Dans som feiring, dans som protest

På den video-fokuserte delingsappen TikTok, florerer det snutter av mennesker som danser den samme koreografien til det samme

CRIA

Regi: Alice Ripoll

Dansere: Gabriel Tiobil, Kinho JP, VN Dançarino Brabo, Nyandra Fernandes, May Eassy, Rômulo Galvão, Sanderson BDD, Thamires Candida, GB Dançarino Brabo, Ronald Sheick

Lys: Andréa Capella

Kostyme: Raquel Theo

Funk musikk-regi: DJ Pop Andrade

Støttet av: Casa do Jongo, Centro Coreográfico da Cidade do Rio de Janeiro, Rafael Machado Fisioterapia

Black Box teater, 6. mai 2022

refrenget i en bestemt låt, om og om igjen. Den rommer et mylder av såkalte challenges, utfordringer som går ut på å kopiere en kort dansesekvens, samtidig som du gir den et eget personlig preg. En av utfordringene kalles #suafavela, der unge folk, kledd i avklippet jeansshorts, bikini eller bar overkropp, danser danchina – en dansestil fra favelaene i Rio de Janeiro. De står på fortauet eller hjemme i stua, foran venner, foreldre eller undrende forbipasserende. De veksler mellom å jukke og rulle med hoftene i takt med musikken og å pantomime teksten med hendene: «fortell faren din at jeg ikke er ute etter pengene dine, jeg har allerede den rikdommen som er deg», lyder teksten. Ordet penger, dinheiro, illustreres ved å gni pekefinger og langfinger mot tommelen. «Hvis du vil gifte deg, vil jeg òg, la oss leke kjærlighet, bare du og jeg». Å gifte seg, casar, mimes ved å ta av en imaginær ring på fingeren og kaste den. De slår på hoftekammen med knyttnevene, krysser hendene og gjør støtebevegelser med skrittet inn i håndflatene. Det er mye kropp, lange blikk og vekselsvis miming til deler av teksten og biting i underleppa. De knappe 15 sekunder lange klippene har fått flere hundre millioner avspillinger.

Låten tilhører de to brasilianske guttene Mc Brununho og Vitinho Ferrari, som synger at de har forelsket seg i en blond jente med blå øyne, por essa cinderela, en fra Rios sørlige sone; et grenseområde mellom fattig og rik. Men faren hennes vil ikke at de skal omgås, fordi guttene er neguim moro num barraquim: folk som bor i skur. Låten heter «Sua Favela»: jeg er favela, eller jeg er favelaen. En antydning om at de prekære sosiale områdene i utkanten av brasilianske storbyer ikke bare er et geopolitisk område, men også en kultur og en identitet. I forestillingen CRIA forsøker Alice Ripoll også å si noe om den sosiopolitiske situasjonen i Brasil gjennom typiske afrolatinske dansestiler fra de brasilianske favelaene. På Black Box sine hjemmesider forteller Ripoll at dansefester i favelaene er blitt forbudt under president Bolsonaro, men at det på ingen måte forhindrer dansen fra å leve videre. Spesielt har sosiale plattformer som Instagram og TikTok gjort det mulig å spre disse dansene til et større internasjonalt publikum.

Overskuddsdans

Det er mange nye ansikter på Black Box teater i kveld; en annerledes og mer spent atmosfære enn det pleier å være. Man kan høre norsk, engelsk og portugisisk om hverandre, og folk står allerede i kø for å komme inn på hovedscenen, selv om det er et kvarter igjen til innslipp. Inne på scenen er det en enkel inndekning med fire ben på hver side. Det blir mørkt i salen og et orange-rødt lys varmer midten av gulvet. Så starter musikken: ‘Bum, cha, cha – bum, cha. Bum, cha, cha – bum, cha’, tunge afro-latinamerikanske basstrommer i to- og tretaktspill; trioler som dundrer gjennom salen. 80-talls Miami-bass møter afrikansk diaspora i Brasil og skaper elektrisk musikk det er vanskelig å sitte stille til. Publikum lar ikke vente på seg og begynner å juble og ululere – call and response; musikken anroper, og den forlanger en respons.

Danserne entrer scenen fra sidevingene, inn fra en side ut på den andre. Først én etter én, så i duo og trio. De danser danchina – som ser ut som en blanding av samba, twerking, voguing og capoeira – og passinho, som er små, raske steg på stedet, som danses synkront mellom to eller flere utøvere. Det går i et imponerende tempo, fra mindre bevegelser til større fysiske utslag, og energien faller aldri. Det er så intenst at jeg tidvis glemmer å puste, og av en eller annen grunn tenker at det er jeg som må holde ut og spare på energien. Vi befinner oss i en iscenesatt baile funk, en favela-fest. Det er gøy å se på, men som et scenisk prosjekt er CRIA uklar: for hva er det vi i publikum skal forstå gjennom å se på utøverne danse seg til utmattelse?

På et punkt stanser musikken og utøverne fortsetter dansen i stilhet. De forsøker å få kontakt med oss, gjør seg til, spiller beruset, geiper for å få oss til å le. De synger og snakker til oss, til hverandre, stort sett på portugisisk eller med et tullespråk, noe jeg opplever som fremmedgjørende, ikke av oss, men av dem. Spesielt en scene der en transkvinne har en lengre solo der hun snurrer rundt på halvtå mens hun ramser opp ting hun liker. Hun veksler mellom å snakke i lyst toneleie, når hun snakker om feminine ting, og mørkt toneleie når hun snakker om det seksuelle; hun blir en «gøyal kvinne». Det kan godt være at utøveren her «er seg selv», men det er det vanskelig for oss i publikum å vite og det leder meg til å tenke på hvordan man som minoritet ofte tyr til humor og spiller på (egne og andres) fordommer for å nærme seg majoriteten, og eventuelt ikke gjøre noen ukomfortabel. Det er fint at de lengre dansepartiene brytes opp med mer direkte kontakt, og det gir utvilsomt en enorm respons akkurat i kveld, men det kjennes som en tapt mulighet til å fortelle oss noe om utøverne, som ikke bare er til for å skape komiske effekter.

Elitefiseringen av funk

At minoritetskultur blir demonisert av hvite er på ingen måte en ny praksis i Brasil (eller resten av verden): Under Vargas-diktaturet på 1930- og 40-tallet ble «sambistas» forfulgt og arrestert, og det å danse samba var synonymt med å være en kriminell, en «malandro». Sambaen har dype røtter i Brasils koloni- og imperialisme-historie, der afrikanske slaver blandet ulike afrikanske dansestiler, sanger og instrumenter, for å skape det som nå har blitt Brasils mest ikoniske og anerkjente dans- og musikkstil. Det kom kanskje ikke som en overraskelse at Brasils moralske (og økonomiske) forfall, ifølge Bolsonaro, lå lokalisert ett eller annet sted i Rios utkant, nærmere bestemt, i favelaene.

Men dette handler ikke om hvorvidt svart kultur burde totalforbys eller ikke, for som med alt annet, kommer det veldig an på hvilken innpakning den presenteres i, og hvem som tjener penger på det. Det har over lang tid foregått en kommodifisering av funk i Brasil, og konflikten oppstår idet melaninrike mister retten til å praktisere den selv, der de hvite, elitære institusjonene tilegner seg den og får lov til å bruke den bevisst som et trekkplaster for turister. Det er ikke uvanlig at de større kommersielle baile funk-arrangementene er utilgjengelig for folk som bor i favelaene, enten fordi de ikke har råd til inngang, transport, eller rett og slett ikke slipper inn på grunn av hudfarge.

Marginalisert dans som kulturkanon

Funk som en etnisk og sonisk smeltedigel med opphav i arbeiderklassen, har lenge brutt med de akseptable normene til den brasilianske eliten. Det er en sjanger som utfordrer forståelsen av landets nasjonale, musikalske identitet; selve definisjonen av hva det vil si å være brasiliansk. På den måten kan CRIA sees på som et ønske om å ta eierskap til det vi i Vesten kanskje overfladisk forbinder med Brasil.

Som det meste som blir lagt ut på internett, blir budskapet i låten «Sua Favela» fragmentert og vannet ut jo mer dansen kopieres og deles. Borte er hverdags- og klasseproblematikken i favelaene, og det som står igjen er en blek og formalistisk versjon av de opprinnelige dansene som vi blir presentert for på scenen. Som en «ode til lidenskapen» leverer CRIA, og vel så det, men jeg savner en bedre kontekstualisering i møte med et hvitt og vestlig teaterpublikum. For store deler av forestillingen er nettopp det vi fra før av stereotypisk forbinder med Brasil, og på den måten blir vi ufrivillig «han turisten» som har betalt 100 real for å oppleve «autentisk» baile funk i Rio de Janeiro.

(Takk til Mavi for samtale og portugisisk oversettelse.)

(Publisert 13.05.2022)