Den problematiske offentligheten

I Sandnes Kulturhus oppleves rommet som dunkelt. Salen er innrammet av svart molton. I rommet er det tre mikrofoner med et svart

Talk about it!

Koreograf: Linda Birkedal

Komponist/musiker: John Derek Bishop

Medskapende dansere: Nina Wollny, Rina Rosenqvist, Ane Iselin Brogeland

Lysdesign: Tobias Leira

Kunstnerisk samtalepartner: Kenneth Varpe

Teknologi og koding: Servando Barreiro

Co-produsert av RAS (Regional arena for samtidsdans)

Premiere 20. mai 2022 på Sandnes Kulturhus

klede over. Nina Wollny, en av utøverne, beveger seg over gulvet med en rastløshet i kroppen. Hun veksler på å utføre store, intense bevegelser med sammenfoldede hender, og å puste ut. Et parti består av å gjenta frasen «hmmm» – nærmest som en verbal koreografi. Hun pauser foran en av mikrofonene, bøyer hodet over den, og begynner å riste. Lyden av håret som børster inntil kledet blir forsterket i rommet, og i tillegg hører jeg lyden av pusten hennes. Koreografien og lydene gir en opplevelse av anstrengthet, som om hun forsøker å si eller gjøre noe – men det vil ikke la seg oversette verken fysisk eller verbalt.

Molitrix er et scenekunstkompani basert i Stavanger, ledet av danseren og koreografen Linda Birkedal, og har i tidligere produksjoner tematisert relasjonen mellom subjekt og digital teknologi. Selv om kompaniet har produsert forestillinger siden 2000, er Talk about it! første produksjon jeg ser av dem. I tillegg til Wollny, har Birkedal med seg Rina Rosenqvist og Ane Iselin Brogeland som medskapende dansere.

Tematisering av offentligheten

I forestillingen veksles det fra sekvenser hvor én utøver står i fokus, til sekvenser som får blikket mitt til å bevege seg mellom alle tre utøvere, som utfører ulike handlinger og koreografier samtidig. Den intime, knitrende lyden av hår og pust avløses av at de svartkledde danserne kaster seg snurrende rundt og rundt gjennom rommet – som om de spinner rundt sin egen akse. Det gir en annen opplevelse av anstrengthet, en følelse av at hver enkelt jager etter noe. Det er en rastløshet som preger flere av de koreografiske bildene – noe som forsterkes av lysdesignet som ofte kaster svak belysning bakfra på utøverne og fremhever de urolige silhuettene.

Mens danserne snurrer over gulvet hører jeg noe som jeg kun klarer å beskrive som statisk regn over anlegget. Det er en tørr, svak lyd, som likevel oppleves som insisterende. Birkedal trekker ofte inn elektronisk musikk i sine forestillinger. I Talk about it! er de ulike lydsporene komponert av John Derek Bishop. Musikken og lydene som spilles av i de ulike sekvensene bidrar ofte til å forsterke den sanselige opplevelsen – om det er elektrisk knitring, en tung bass-beat eller fragmenter av overlappende snakking (som virker å være live-samplede der og da).

Det mørke rommet

Senere i forestillingen er salen nesten mørklagt og utøverne bruker mobile lys til å gå rundt på scenen for å lyssette objekter eller hverandre. Et stoffstykke som ligger i en haug på gulvet belyses av en av dem, mens hun går rundt i en sirkel. Men objektet oppleves ikke som ladet. Det har ikke hatt en spesiell funksjon tidligere i forestillingen, og handlingen virker dermed noe umotivert.

Det får meg også til å reflektere over det mørke rommet, og hva det visuelle formidler i lys av hva Talk about it! handler om – sosiale medier og det offentlige rommet. Store deler av forestillingen er preget av den dunkle atmosfæren, som kommer av svak eller lite scenelys. I tillegg dominerer den sorte fargen det visuelle uttrykket, som også oppleves minimalistisk. Sammen med flere av bevegelsessekvensene som gir uttrykk for vanskeligheter ved å ytre seg, maler dette et bilde av det jeg opplever som en offentlighet som er mørk og krevende å være en del av. Dette er en skildring av offentligheten som er samfunnsaktuell, siden vi står ovenfor store utfordringer, slik som f.eks. økt polarisering og hets, som fører til at færre ønsker å uttrykke sine meninger i et større rom. Det abstrakte uttrykket i forestillingen gjør meg imidlertid usikker på hvilke deler av offentligheten de forsøker å kommentere, og hvorvidt Talk about it! trekker frem de mer positive aspektene ved sosiale medier og en demokratisk offentlighet – for eksempel hvordan digitale flater kan være en viktig plattform for å belyse sosial urettferdighet.

Manglende avgrensinger

Det er forholdsvis lite samhandling å se på scenen. Det er få koreografier eller handlinger som gir en tydelig interaksjon utøverne imellom. Det gir en opplevelse av at de er «alene sammen» – de er i samme rom, men danner ikke et fellesskap. Hvis dette er et eksplisitt poeng knyttet til ytringer i sosiale medier, kunne det muligens ha blitt forsterket gjennom det visuelle og dramaturgiske. I salen blir jeg nemlig sittende å lete etter tematiske tilkoblingspunkter i det jeg ser på scenen foran meg. En utfordring jeg møtte på her, er at tematikken i Talk about it! strekker seg for vidt.

I programteksten på hjemmesiden til RAS står det at forestillingen vil undersøke både ytringer i sosiale medier, og videre fysisk deltagelse i det offentlige rommet – f.eks. å demonstrere for en sak. «Molitrix undersøker dette i lys av drivkraft som en igangsetter, og er interessert i å finne ut av hva det er som får oss til å ytre oss i det offentlige rom uten å nødvendigvis ta konsekvensene av det».[1] Videre skrives det at dialog og konfliktløsning også er en del av tematikken. Her skisseres et undersøkelsesområde som strekker seg over mange store og komplekse problemstillinger. Det gjør at det er utfordrende å se hvordan det tematiske egentlig gjenspeiles i det som vises på scenen. Som tilskuer savner jeg en tydeligere avgrensing og en mer konsentrert tilnærming til å undersøke ytringer i det sosiale og offentlige rommet.

Verdien av å insistere?

I en liten monolog som Rosenqvist fremfører, snakker hun om verdien av det å «insistere». Om å tørre å stå for noe i møte med andre, selv om det bare gjelder for noen sekunder. Det er ikke en spesielt lang tekst, men den evner å si noe personlig om utfordringen ved å være et individ i møte med det sosiale rommet – uavhengig om det er fysisk eller digitalt. Hun beskriver behovet for å ha en egen mening – noe jeg kan kjenne meg igjen i. Det å navigere en uoverskuelig samtid, med kriser som krever handlekraft, utløser også dette behovet i meg.

Samtidig antyder monologen også utfordringer ved insistering. Nemlig at man låser seg fast i et standpunkt og i sin egen mening, noe man ikke så sjeldent kommer utfor i kommentarfelt på sosiale medier. Det er her forestillingens tematikk først og fremst kommer til syne for meg, og bidrar til å åpne et refleksjonsrom. Det finnes med andre ord flere potensialer i forestillingen, hvor de er på sporet av å gi sanselige tilskueropplevelser og mer nyanserte, reflekterte innganger til det tematiske. Utfordringen er som sagt at det uttalte undersøkelsesområdet kan se ut til å romme mer enn det selve forestillingen kan.