Et sorgarbeid

Lufta er stinn og det er tjukt av folk i foajeen når jeg ankommer fem minutter før forestillingsstart. Allerede dette uvant tette nærværet av

Flowers for Torgeir

av og med Roberta Carreri

Scenografi, lys- og videodesign: Stefano Di Buduo

Tekster av W.H. Auden, Pablo Neruda, Drummond de Andrade, Roberta Carreri og Torgeir Wethal

Musikk av Alice Carreri Pardeilhan, Olafur Arnald, Amalia Rodriguez, Adolfo Ernesto Echeverría Comas, Erik Truffaz, Joseph P. Webster og Wojtek Mazolewski

Kostymer og rekvisitter: Roberta Carreri og Karoline Banke

Dramaturgi: Anne Middelboe Christensen

Produsent: Roberta Carreri og Nordisk teaterlaboratorium

Norgespremiere 5. mai 2022, spilles til 7. mai på Grusomhetens teater.

varme, pustende mennesker føles eksotisk, som å reise tilbake i tid. Inne i salen får jeg det nest siste setet, på bakerste rad. Han som kaprer det siste, ved siden av meg, sier litt irritert at han synes noen av de unge kunne ha satt seg på putene fremme. «Er det noen unge her da?» spør jeg. Jo, det er visst noen. Men de aller fleste er gamle nok til å ha opplevd Odin Teatret live både på 80- og 90-tallet, noen sikkert så langt tilbake som 60- og 70-tallet.

Merkevaren Odin

For selv om det flere ganger understrekes at dette ikke er en produksjon signert Odin Teatret – i så fall måtte den vært instruert av Eugenio Barba, og det er den ikke – er både Roberta Carreri og Torgeir Wethal såpass tett assosiert med kompaniet at en Odin-aura uvegerlig omgir verket. Wethal, som forestillingen er en hyllest til, var med å stifte teatret i Oslo i 1964, og virket som skuespiller i kompaniet frem til han døde i 2010. Carreri har vært tilknyttet Odin Teatret som skuespiller siden 1974. I tillegg til å jobbe sammen var Wethal og Carreri gift i 28 år.

I en ettersnakk etter forestillingen forteller Carreri åpent at verket er et sorgarbeid hvor målet er å holde minnet om Torgeir levende, både hos henne selv og hos publikum. Dette innebærer noen helt spesielle forutsetninger, hvor opplevelsen av verket vil variere avhengig av i hvilken grad publikum allerede sitter med minner om Torgeir og teatret han var en del av. Det er altså på mange måter et teater kun for de innvidde. Med det mener jeg at bare de som har anledning til å fylle ut referansematerialet vi presenteres for med personlige minner vil være i stand til å realisere verket i dets fulle potensial og målsetning, og gjøre minnet om skuespilleren levende. For oss andre fortoner det hele seg mer som en offentlig minnestund, hvor vi kan kjenne på savnet og tomheten etter nok en bemerkelsesverdig personlighet vi aldri rakk å bli ordentlig kjent med.

Animert interaksjon

Scenografien består av en Tripolina trådgardin som fungerer som projeksjonsflate for film, bilder, animasjon og tekstutdrag. Gardinen omslutter scenen som en buet bakvegg, og den er delvis transparent slik at Carreri kan bevege seg fritt både bak, foran og gjennom den under forestillingens gang. Opptak fra tidligere Odin Teatret-oppsetninger med Wethal i ulike roller spilles av underveis. I åpningsbildet, fra forestillingen Andersens drøm, kommer Torgeir trekkende på en stor gyngehest. Det snør, og når Carreri rusker litt i gardinen oppløser hesten seg i hvite sommerfugllignende fragmenter. Det er et svært vakkert bilde.

Tekstutdragene består av aforismer og korte filosofiske betraktninger om livet som Torgeir har etterlatt seg på lapper, servietter og i notisbøker. Carreri kommenterer, henvendt til ham, men for oss. På et tidspunkt byr hun ham opp til dans, og danser med bildet av ham.

Det som blir igjen

Fire ganger kommer hun inn med blomster, som etterhvert utgjør omrisset av en grav. Det er fullkomment logisk at blomstene ikke er ekte, hvordan skulle de kunne være det? Likevel var det noe sånt jeg hadde sett for meg, et hav av levende blomster. Det illustrerer samtidig forestillingens uløselige paradoks: Hvordan mane frem en skuespiller av Wethals format gjennom fragmenter av tekst, bilder, film og animasjon? I likhet med Carreri selv hadde Wethal utviklet en teknisk virtuositet som gav ham en absolutt mental og fysisk tilstedeværelse på scenen. Forestillingen kan ikke makte å gjenskape denne, men kanskje – hos noen – minnet om den.

Og kanskje først og fremst hos Carreri selv: Hun forteller i samtalen etterpå at bildene og filmene som brukes i forestillingen av Torgeir i ulike roller er hentet fra produksjoner hun også selv spilte i. Å arbeide frem forestillingen, og siden reise rundt med den, har vært og er en prosess som gir sorgen mening. Spesielt å ta med Torgeir med tilbake hit til Oslo, hvor han opprinnelig kom fra.

Den brasilianske forfatteren Drummond de Andrade har skrevet et dikt om at det alltid blir litt igjen etter noe(n), (engelsk tittel «Residue»), som Carreri resiterer på italiensk. Fra alt blir det litt igjen, men bare litt. Fraværet etter det som var vil alltid være mye større. Som de fleste teaterinteresserte nordmenn sikkert har spurt seg selv, i ergrelse: Hva kunne det ikke ha betydd for norsk teater om Oslo kommune ikke hadde latt Odin Teatret seile sin egen sjø og ende opp i Holstebro i Danmark, den gangen i 1966? For oss som inderlig gjerne skulle ha kunnet reise tilbake i tid, for real, og oppleve skuespilleren en gang til, live, er det derfor like fullt en begivenhet om det så er en eller to av teatrets legendariske scenekunstnere som endelig opptrer i Oslo. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.

(Publisert 05.05. 2022)