Et stillferdig motmæle

Svarte og hvite tekstiler ligger på gulvet i dempet belysning. Lyset går av og på i en langsom puls. Tre figurer ligger på gulvet og vi kan

knapt se dem før de sakte reiser seg opp. De ligner et slags urmennesker, med nakne hårete kropper og hårete ansikter. Stille de står tett sammen og så begynner de å fortelle historien om Bartleby.

Et kreativt arbeidsfellesskap

Kunstnertrioen Espen Klouman Høiner, Signe Becker og Camilla Vatne Barratt-Due har tidligere gjort Vi, folket (anmeldt her i april 2019) og Den skinnende byen (anmeldt i januar 2022). Og den tredje forestillingen, Bartleby, har som de foregående, Amerika som et slags bakteppe. Sammen har de funnet fram til et rolig og dempet uttrykk, der scene, bilde og lyd utfyller hverandre i en samstemt helhet. På grunn av omstendighetene de siste to årene, har Bartleby blitt utsatt tre ganger, men på det fjerde forsøket skulle det heldigvis skje. 

Tilbaketrukket og underlig

Herman Melvilles (1819-1891) novelle Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street, ble publisert i 1853 og er skrevet som en nedtegnelse, som en ufullstendig biografi over kopisten Bartleby. Novellen er både absurd, komisk og dypt alvorlig. Fortellerstemmen tilhører Bartlebys arbeidsgiver og innehaver av et advokatkontor, og hans møte og erfaringer med denne stille, men vanskelige arbeidstakeren. Jeg-stemmen forteller egentlig mye mer om sin egen tvilrådighet, fortvilelse, sinne og empati i møtet med Bartleby, enn om hans liv og levnet. Kopistens eneste selvstendige handlinger i novellen ligger i svaret på alle forespørsler og ordrer: «Jeg foretrekker å la være». Ingen vet noe om ham og selv forteller han ingenting om seg. 

Dempet motvilje

På scenen er lyset dempet, og beveger seg langsomt gjennom hele forestillingen. Scenografien består av lange svarte og hvite tekstiler og brukes gjennom forestillingen til å bygge romfølelse, enten det ligger på gulvet eller det blir heist opp og lager vegger. Samtidig er det også et materiale skuespillerne kan hanskes med. Synet av kostymene, av hårete urmennesker, framkaller kanskje tanken om prehistorisk vold, men skuespillerne framfører ordene rolig og velvillig og står tett sammen i sine hårete kostymer. Lydbildene og musikken er like neddempet som spillet og lyset. Dramatiseringen til Klouman Høiner ligger tett opp mot originalteksten, både i språk og struktur, om enn i forkortet utgave. Teksten tar stor plass i forestillingen og framstår som viktig. Det vi ser på scenen derimot, er ikke et advokatkontor på Wall Street for 170 år siden, men et gjennomtenkt møte mellom novellen og teatret. Når fokuset ligger på den fortalte fortellingen om Bartleby, kan ensemblet søke i teksten etter bilder, lyder og uttrykk på en annen måte, enn den illustrerende: Sceneteksten og scenebildet både gir til og tar fra hverandre, samtidig som at avstanden mellom uttrykkene åpner et rom for publikums egne opplevelser og tolkninger. 

Språket i novellen og Bartlebys stillferdige framtoning i den, blir gjenspeilet i hele bredden av det sceniske uttrykket. Det er bølger, puls og pauser, i lys, lyd og spill. Denne forestillingen roper ikke, den er uten paroler og foretrekker å være lavmælt. Langsomheten i forestillingen er konsekvent gjennomført, og framføringen av teksten er i hovedsak frontal, mild og imøtekommende. Skuespillerne beveger seg rolige rundt på scenen, og noen ganger synger de i ordløse harmonier. I første halvdel står de tre tett sammen og forteller, og i korte pauser kommer små gester og uttrykk, med fin komisk virkning. Isak Holmen Sørensen og Jon Lockert Rohde veksler på å være fortellerstemmen og holder sammen fra begynnelse til slutt. Mira Dyrnes Askelund som Bartleby, trekker seg bort fra de to andre, etter hvert som hun «foretrekker å la være» å gjøre noe. Hun er på galleriet, forsvinner ut av syne, vandrer rundt, før hun igjen kommer ned på gulvet til slutten. 

Noe grunnleggende menneskelig

I Bartleby møter vi fortellingen om en person som ikke vil oppfylle forventingene til seg, som er uten noe som helst motiv, være seg personlig, moralsk eller ideologisk. Espen Klouman Høiner sier om teksten, at «… en så enkel historie om en kopist som helst vil foretrekke å la være å gjøre de tingene han blir bedt om, kan være så tidløs, så eksistensielt dyptloddende og så ustyrtelig morsom – må jo sies å i seg selv være en litterær bragd i seg selv.» Den stillferdige Bartleby sier ikke et tydelig nei til omgivelsene, men foretrekker å la være å delta. Likevel er det noe radikalt ved valget hans, der han bryter mot det som oppfattes som norm eller normalt. I Bartleby blir vi stadig konfrontert med Bartlebys avvisninger, og hans gjentatte svar vendes som et spørsmål til oss: Kunne dere være så snille og akseptere at jeg foretrekker ikke å gjøre det dere vil?

Forestillingen er svært godt gjennomført i alle ledd; regi, lys, scenografi, kostymer, musikk framstår som en klanglig helhet, og de tre skuespillerne fullbyrder inntrykket med finstemt og samstemt spill. I hendene på Espen Klouman Høiner, Signe Becker og Camilla Vatne Barratt-Due er ikke Bartleby en spilt fortelling, men en gjenfortalt fortelling, slik som Herman Melville skrev novellen, som en nedtegnelse om et liv ingen egentlig kjente til. Som det sies i prologen: «Der inne i det innerste finnes tilværelsen før livet. Der ute i det fjerneste finnes tilstanden etter livet. Det levende befinner seg et sted midt imellom.»