Musikalsk queer-performance

Den amerikanske drag- og performance-kunstneren Taylor Mac ble i 2020 tildelt Den internasjonale Ibsenprisen. Grunnet

A 24-Decade History of Popular Music

Av og med Taylor Mac

Musikk: The Taylor Mac Band
Sang: Taylor Mac
Piano: Ted Hearne
Trommer: Bernice Brooks
Gitar: Viva DeConcini
Trompet: Greg Glassman
Kontrabass: Gary Wang

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent Alan Pierson

Edvard Grieg Vokalensemble

Kostymedesign:
Machine Dazzle

Grieghallen 25. og 26. mars 2022

koronapandemien ble den fysiske tildelingsseremonien og planlagte forestillingen med Mac erstattet av digitale arrangement. En destillert versjon av Macs 24-timers forestillingen A 24-Decade History of Popular Music fra 2016 ble invitert til Festspillene i Bergen i 2021. Denne ble også avlyst og utsatt til 2022 som Festspillenes åpningsforestilling dette året.

Forstillingen i Grighallen er et to timers utdrag av den 24 timer lange musikalske performancen A 24-decade history of popular music, som består av ca. 240 sanger hentet fra 240 års amerikanske historie fra 1776 til 2016. I den opprinnelige forestillingen skiftet Taylor Mac fra det ene overdådige drag-kostymet til det neste, i alt 24, som speilet de enkelte tiårene han behandlet i forestillingen. For det meste har oppsetningen vært fordelt over fire kvelder á 6 timer. Sangene, som er den bærende strukturen i forestillingen, er bearbeidet og fremføres ut fra et queer (skeivt) perspektiv og følges opp av Macs skarpe samfunns- og sosialkritiske kommentarer, med fokus på konvensjonelle kjønnsrollers absurditeter, og patriarkalsk undertrykking av kvinner og skeive gjennom amerikansk historie.

Forestillingen i Grieghallen inneholdt 14 sanger. Med seg på scenen hadde Mac sitt eget band samt Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av amerikanske Alan Pierson. I et par av de siste numrene medvirket 8 profesjonelle sangere fra Edvard Grieg Vokalensemble. I forbindelse med det første sangnummeret formulerer Mac forestillingens program som «a radical faerie ritual sacrifice» hvis hovedformål er «queering» og latterliggjøring av patriarkalske kjønnsnormer og ditto oppførsel.

Publikumsinvolvering

Allerede i den første sangen involveres publikum i form av en kvinnelig publikummer som hentes på scenen for å bidra til sangen med rytmiske pustelyder. Etter hvert utvides dette til å omfatte alle i salen. Taylor Mac kommenterer publikums motstand mot deltakelse med kommentarer som: «I also hate audience participation». Men etter hvert, gjennom de følgende numrene hvor nye publikummer, og på stadig nye måter, aktiveres og hentes på scenen, lykkes han med å skape en avslappet stemning og deltakelses-villighet hos det ellers nokså stive festspillpublikummet. Etter et nummer hvor vi alle skal kaste fargede bordtennisballer på Mac og hans kostymemaker Machine Dazzle, mens de løper omkring i salen og på scenen, utbryter Mac fornøyd: «Even Queen Sonja threw a ping-pong ball at me» (Sonja satt som æresgjest midt på første rad). Etter hvert overga alle seg og lot seg villig «queere» av Mac.

Det er især mannfolkene i salen som utsettes for Macs «queering». Bergens kjente tidligere ordfører, Herman Friele, lot seg som den første (egentlig ganske modig) utstille alene på scenen, mens Mac småsarkastisk fra salen kommenterer ham som en typisk patriarkalsk mann. Senere ble tre menn plukket ut av Mac blant publikum fordi de så så typisk maskuline ut i deres påkledning. Slik latterliggjøres de, men gjøres også til objekt for Macs homofile ømhet for menn. «I would even go and watch BRANN with you!», utbryter han hengiven. I et senere nummer hentes alle menn i salen i alderen 14-40 opp på scenen til en re-enactment av en skyttergravscene med soldater fra første verdenskrig. Først bandasjeres mennene av to kvinner fra publikum og deretter instrueres de av Mac til å søke trøst gjennom fysisk nærhet hos hverandre, slik at det blant de 50-60 oppstilte mennene på scenen oppstår en rekke fysisk intime tablåer – rørende og vakkert!

Sangnumre og dramaturgi

Forestillingen er enkelt utformet. For det mest står Mac alene og synger på scenen med sitt band og det tallrike filharmoniske orkesteret bak. Forestillingen er bygget opp som et kabaretaktig forløp av sangnumre, mens Mac kommenterer sangene med skarpe queer-perspektiver, kommuniserer og leker med publikum og jevnlig tar seg turer ut i salen, enten for å hente ut enkeltpublikummere eller rett og slett for å synge og snakke ute blant folk. Forestillingens eneste visuelle effekter er Macs overdådige og utspekulerte drag-kostymer, samt en noe blinkende lyssetting som ikke var spesiell god. Mac er ingen stor, men en habil sanger. Og i den opprinnelige forestillingen er nok ikke det musikalske det viktigste. I forestillingen i Grieghallen var det musikalske uttrykket nok betydelig styrket med symfoniorkesteret, som dessverre også ofte gjorde det vanskelig å få med seg Macs skeive tekstfortolkninger. I flere sangnumre viste Mac seg imidlertid som en både lyrisk og politisk skarp fortolker av gamle så vel som nyere amerikanske sanger, slik som «When Johnny Comes Marching Home» (fra den amerikanske borgerkrigen 1861-65) eller Bob Dylans «A Hard Rain’s a-Gonna Fall». Vakkert ble det også da han ble supplert av Edvard Grieg Vokalensemble i «Jesus Christ the Apple Tree». Denne baptist-hymnen, fra slutten av 1700-tallet, benytter Mac til et sterkt, men også tvetydig, angrep på kristen moral og spesielt den dobbeltmoralske fordømmelsen av fysisk kjærlighet, som Mac formulerte gjennom episke innbrudd i den vakre korsangen.

Mac er først og fremst en politisk agitator gjennom syngingen. Han utstiller og vrenger på sangenes iboende heteronormativitet og kvinneundertrykkende uttrykk. Han er best som sanger når han kan gi sangen et klart politisk uttrykk som i sluttsangen, Patti Smiths «People Have the Power», som han får hele bergensfiffen til å synge med på!

Ekstravagante kostymer

Taylor Macs kostymer er et kapittel for seg. De er laget av hans faste kostymedesigner Machine Dazzle, som selv opptrer i drag på scenen når Mac skal skifte kostyme. I løpet av forestillingen var det tre kostymeskift. I den opprinnelige 24 timers forestillingen var det 24 kostymeskift, hvor kostymene på en både ekstravagant og subtil måte kommenterte den historiske sammenhengen de fremførte sangene stammet fra. I kortversjonen i Bergen hadde kostymene ikke samme kommenterende effekt, fordi forestillingen ikke var historisk bygget opp, men besto av sanger fra flere ulike epoker. Derfor er det vanskelig å lese ut noen kommentarfunksjoner av kostymene. Derimot var selve kostymeskiftene gjort til egne performancer med Machine Dazzle som en nøye koreografert medspiller til Mac i avkledning og påkledning av ham, effektivt, elegant og spektakulært. Kostymene har utspring i drag-tradisjonen, men overskrider både i sitt estetiske uttrykk og de innlagte referansene ldragens ofte stereotype kvinnelighetsparafrasering.

Queer teori som performancekunst

Taylor Macs forestillinger er som queer teori omsatt til performancekunst. Queer-teorien oppsto som akademisk teori på slutten av 1980-tallet, blant annet gjennom filosofen Judith Butlers teori om kjønn som en performativ konstruksjon. I løpet av 1990-tallet vokste og ekspanderte queer teori sterkt innen akademisk humaniora. Og teorien(e) fikk også stor betydning som teoretisk grunnlag for den nye LHBT­+-bevegelsen som utviklet seg på denne tiden – med avsett i tidligere bevegelser og organisasjoner for homoseksuelle. Taylor Macs scenekunst har utspring i denne utviklingen og illustrerer hvor lett queer teori lar seg omsettes til performance- og scenekunst. Mange av queer teoriens grunnleggende begreper og poenger er faktisk, av Butler og andre, hentet fra teatret og teaterteoriene og gjort om til filosofiske teorier og kategorier. Derfor er veien tilbake til scenekunsten også kort. Det illustrerer Taylor Mac med sin politiske dragkunst.

Samtidig kan nærheten mellom queer teori og scenekunst, som Mac formulerer direkte, også få en selvbekreftende effekt som skaper et lukket kretsløp mellom kunst og ideologi. Sett «utenfra», om man ikke er fortrolig med skeiv teori, skeiv subkultur og skeiv scenekunst, kan dette trolig fremstå som eksotisk og underholdende – og kan kanskje også stimulere til større åpenhet og aksept av skeive i samfunnet. Men det kan også gi et forvrengt bilde av homoseksuelle og skeive. Et homofilt eller skeivt liv er ikke nødvendigvis et liv med flamboyant drag. For meg, som homofil mann, er og har den viktigste kampen vært den som fører til likestilling og respekt for mennesker uavhengig av seksuell legning og kjønnsidentitet. Det regner jeg med Taylor Mac vil være enig med meg i. Samtidig er han en stor scenekunstner, verdig en Ibsenpris.

(Publisert 26.05.2022)