Nå burde bestemor være jævlig stolt av deg, Guldbrandsen!

Jeg har pynta meg litt. Jeg skal jo på premiere på Nationaltheatret. Det er vår og fredagsstemning. På scenen en sekstitallssofa med broderte puter og et lite teakbord med en masse rot. Folk skravler i vei mens vi fyller opp setene. Det er så vidt vi legger merke til at Guldbrandsen er kommet inn på scenen. Bustete hår, en litt gammelmodig kjole, tykke strømper og flate sko. Hun ser mest ut som om hun er gått feil der hun slentrer inn. Men hun lurer ikke oss. Hun blir tatt imot med brakende applaus.

Publikum i sin hule hånd

Ikke det at Gulbrandsen lar det gå inn over seg. Hun tar det på sparket og prater i vei. Som den mesteren hun er, tar hun seg god tid til å utforske salen. Prater med folk, vet akkurat hvor langt hun kan gå og stopper rett før stupet. Det er modig gjort. I det siste har vi jo snakket oss mette på hvordan det kan gå med en stand-up komiker som ikke vet å holde seg. Men Guldbrandsen har full kontroll. Hun forteller om første gang hun var på Nationaltheatret. Hun var fem år. Med rød silkekjole og stramme fletter. Det var bestemora som hadde tatt henne med dit. Men det var ikke noe barnestykke de så, ikke noen hyggelig, om enn «lettere fascistisk» oppsetning av Reisen til julestjernen, for eksempel. Nei da. Det var Hedda Gabler. Og da Hedda til ungens forskrekkelse skyter seg rett i hodet, snur bestemora seg tilfreds i setet og spør: «Hva lærte du nå?».

Gina i OBOS-leilighet på Oppsal

Det ble den første av utallige Ibsen-forestillinger med bestemora. De kom seg ned fra OBOS-leiligheten på Oppsal til prakten på National. Og vi ler godt med de uhøytidelige beretningene som går rett i margen på stykkene. Hedda sett med fem år, med tolv, med seksten… Og ikke bare Hedda, men også Gina, som sliter livet av seg for å holde ting samlet rundt datteren og det likevel går som det går. Og kjære Nora, som faktisk elsket Torvald, i hvert fall til han viste seg å ikke være den helten som hun hadde håpet. Og Guldbrandsen fletter Ibsen så fint inn i bestemoras historie, i moras og i sin egen. Og vi ler høyt, for det er ikke bare morsomt, men også skarpt og kritisk og litt rørende.

Meninga med Ibsen

Det er en rød tråd som går gjennom hele forestillingen, et spørsmål. Hvem er nå disse folka som i over hundre år har stått i kø for å

Hold kjeft, det er Ibsen!

av og med Liv Gulbrandsen

Samproduksjon mellom Nationaltheatret og Feelgood&iStage

Nationaltheater, hovedscenen, premiere 29. april 2022

komme inn og se på Ibsen? Disse folka som låner Ibsens bøker på bibliotekene og lager store utropstegn med blyant i margen? Vi veit jo at Ibsen er big bussiness. Guldbrandsen babler i vei om Ibsen-industrien, akademikere, museer og monumenter. Vi er jo klar over at Ibsen er kanonisert. Lenge ble vi fortalt at det var en gjeng med unge menn som drev fram Ibsen. Kritikere og teaterfolk, George Bernard Shaw og William Archer, Antoine og Lugné-Poe, Otto Brahm og Max Reinhardt… I senere år har det likevel gått opp for de fleste at hvis du skal få med deg meninga med Ibsen, kommer du ikke unna kvinnelige skuespillere som fant roller det var verdt å spille. Elizabeth Robins, Gabrielle Rejáne og Eleonora Duse hevet seg over skuespillerinneryktet og satset både evner og egne penger for å sette opp Ibsen. Riktignok er det heller ikke dem denne forestillingen dreier seg om. For hvem var det som sto i kø for å se dem?

Fjorten søstre fra en gård i Vestfold

Jo, det var bestemora til Guldbrandsen, det, og de tretten søstrene hennes, og titalls med kusiner, og hundrevis av tremenninger. Kvinner som strømmet til byene da de så seg nødt til å flytte fra gård og bruk. Og først var de tjenestejenter, og så jobbet de på fabrikker eller kafeer, og etterhvert fikk de seg leiligheter på Oppsal eller på Schous plass. Og når de hadde litt fri, og hadde spart opp noe penger, pyntet de seg og tok turen ned til National for å se, nok en gang, hvordan det gikk med disse Ibsen-kvinnene de kunne kjenne seg igjen i. Kvinner som er fanget i ulike, men like umulige situasjoner, og som likevel ikke gir opp, og søker en vei ut, om det så må være å skyte seg i hue. Riktignok trenger jo de fleste ikke å gå så langt her til lands. Vi har jo OBOS.

Sånn, a là Seierherrene til Roy Jacobsen, driver Gulbrandsen oss gjennom tiår etter tiår av dette landets historie. Stolt og flott (og tilsynelatende slurvete) har hun stormet hovedscenen på Nationaltheatret og slengt Ibsen tilbake til dem som egentlig skal ha ham. Og til slutt reiser hele salen seg. Riktignok reiser publikum seg tils tadighet i norske teatre. Men i kveld reiser vi oss alle som en. Denne forestillingen satt.

(Publisert 01.05.2022)