Tåken i Rosmersholm

Ibsens stykker er jo ikke akkurat enkle, men Rosmersholm kan ta knekken på en stakkars kritiker. Det virker på meg som om Ibsen

Rosmersholm

Av Henrik Ibsen

Regi: Mari Vatne Kjeldstadli

Scenografi/lysdesign: Norunn Standal

Komponist/lyddesign: Ingvild Langgård

Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland

Med Ragnhild Meling Enoksen, Henrik Rafaelsen, Ulla Marie Broch, Isabel Toming, Lars Funderud Johannessen og Eirik Langås Jørgensen

Kilden Teater, Intimsalen, premiere 30. april 2022

bestemte seg for å sette elementer fra sine tidligere verk i fritt spill for å se hva som kom ut av det. Kampen for personlig frigjøring i Et dukkehjem, konflikten mellom samfunnets støtter i En folkefiende, spøkelsene som innhenter de levende i Gengangere, idealene som bukker under når de settes ut i praksis i Vildanden… Resultatet er et stykke som tolkningsevnen stanger mot. Det er noe flyktig over hele dramaet, noe som drar seg unna hver gang du tror du kommer inn på noe. Regissør Mari Vatne Kjeldstadli har uttalt at hun blir spesielt trigget av «det uforløste og det hun ikke helt får tak i» i Rosmersholm. I sin iscenesetting har hun ikke prøvd seg på noen overtydelig tolkning. Oppsetningen er like ugjennomtrengelig som stykket selv.

Forbudt kjærlighet

I begynnelsen av stykket møter vi enkemannen Johannes Rosmer som har slått seg til ro i et platonisk forhold med Rebekka West, sin avdøde kones selskapsdame. Forholdet er ikke lett. Der Rosmer er veik, forknytt og livredd for fysisk kontakt, er Rebekka varm, sterk og hensynsløs. Likevel prøver de å komme hverandre i møte i en felles jakt på et friere liv. Rebekka undertrykker sitt «vilde, ubetvingelige begær» og sin «modige vilje», og den tidligere presten Rosmer frafaller sin kristne tro og slutter seg til hennes liberale holdninger. Men den skjøre harmonien mellom dem viser seg å være bygget på løgner, og faller i grus så snart de engasjerer seg i den lokale «borgerkrigen» ledet av den konservative rektor Kroll og den liberale redaktør Mortensgård. Skylden tar overhånd og det hele ender fryktelig galt for Rosmer og Rebekka.

En intim scene

Scenograf Norunn Standal har satt opp et helt hus i Intimsalen på Kilden Teater. Publikum går inn i den solide trestrukturen og setter seg på de harde trebenkene som løper langs veggene og som får meg til å tenke på en kirke, et forsamlingshus eller kanskje en rettsal. Det oppstår en tett atmosfære, som blir forsterket av en lett tåke og et uavlatelig regn som sildrer over det gjennomsiktige taket og nedover veggene rundt oss. I midten en tom scene der tragedien kommer til å utspille seg.

Det intime rommet og nærheten til publikum gir anledning til dristige regivalg. Det skaper mye uro at skuespillerne beveger seg ustanselig omkring i rommet, sannsynligvis for at de skal kunne iakttas fra alle vinkler, og særlig ubehagelig blir det når de høye hælene til Rebekka og en kvinnelig rektor Kroll klapper gjennom rommet. Kjeldstadli bryter også ned «veggen» mellom skuespillere og publikum, men ikke på en konsekvent måte. I begynnelsen av stykket kan vi ikke annet enn å le brydd når Kroll spør «Det er vel ingen som hører oss nå?», for vi sitter jo så tett på. Mot slutten utbryter hun imidlertid at det er flaut å snakke om alt det fæle som skjer «foran disse menneskene som sitter her». Dette er en av de få gangene det er tilføyet noe til Ibsens tekst, og det fungerer faktisk godt. Det gjør også sterkt inntrykk de få gangene Rebekka ser rett på oss idet hun reagerer på noe som blir sagt, som om hun søkte forståelse mellom angrepene fra Kroll. Dette kunne man spilt mer på.

En ubestemmelig setting for mellommenneskelige konflikter

Oppsetningen er ikke forankret i noen konkret tid, til tross for at noen elementer drar dramaet mot samtiden. Spesielt musikken og kostymene til Synne Reichelt Føreland peker mot vår egen tid, men det kunne vært når som helst mellom åttitallet og i dag. Selve teksten ligger nær Ibsens, selv om den er kuttet betraktelig ned, rengjort, så å si, og det er tatt visse grep for å modernisere språket. Den mest radikale intervensjonen har vært å forvandle rektor Kroll til kvinne, uten at dette gir klare holdepunkter i nyere debatter. Dramaet utspiller seg i et abstrakt og drømmeaktig rom som fremhever de mellommenneskelige konfliktene. Og det er i stor grad skuespillerne som holder spenningen oppe, da særlig de kvinnelige. Konfrontasjonen mellom Rebekka (Ragnhild Meling Enoksen) og den krigerske Kroll (Ulla Marie Broch) byr på store øyeblikk. Og at gammelmodige madame Helseth er spilt av unge Isabel Toming, styrker fortroligheten mellom henne og Rebekka. Rosmer er det vanskelig å trenge inn i, men det oser sorg av Henrik Rafaelsen og det gir et menneskelig preg til den kjølige karakteren, selv om det også forårsaker kanskje utilsiktet latter når han hevder han har «store anlegg til å være glad».

What a wicked thing to do, To make me dream of you

For meg er det først og fremst musikken, særlig de to låtene som er framført av skuespillerne selv med god hjelp av to musikere fra Kristiansand symfoniorkester, som gir innblikk i oppsetningens tolking av Rosmersholm. Begge handler om desperat kjærlighet i en fiendtlig verden. I første del er det «Wicked game» som preger spillet, en låt som mange kan huske fra David Lynchs Wild at Heart (1990): «The world was on fire and no-one could save me but you, Strange what desire will make foolish people do». Etter pausen kan vi nesten føle hvordan Rolling Stones’ «Wild horses» dytter Rebekka og Rosmer mot avgrunnen: «Faith has been broken, Tears must be cried, Let’s do some living, After we die». Jeg vet ikke om man blir noe særlig klokere på Rosmersholm gjennom denne oppsetningen, men det er lett å bli berørt av den tette atmosfæren i det vesle huset.

(Publisert 06.05.2022)