Vårscenefest i Tromsø, 2022. Foto: Jamie M. Bivard

Vårscenefest – å heve stemmen

(Tromsø): Årets Vårscenefest satte det samiske på agendaen, og inneholdt et vidt spenn av uttrykk, fra det frekke og politiske til det poetiske og terapeutiske. For en norsk tilskuer var det både opprørende og opplysende å forstå mer av de traumene fornorskningspolitkkken har påført Sápmi, skriver vår anmelder Camilla Eeg-Tverbakk.

Årets vårscenefest i Tromsø hadde samisk scenekunst på agendaen. Målet var å samle et lag med kunstnere fra hele Sápmi, på tvers av

Vårscenefest 2022

Brev til kommisjonen, av og med Siri Broch Johansen og Kristin Solberg, Small Projects 29.04.22

Ghosts/ Biktasat Now you see us Now you don’t, regi: Kátjá Rávdná Broch Einebakken, Mydlandgården 30.04.22

The View, av og med Makka Kleist, Rådstua 28.april

Doajvvo/ Håp, regi: Leammuid Biret Rávdná, Rådstua 29.april

Væringer/ Beings Withs, av og med Kristin Nango, Holt Økopark 28.april

Rit de Passage, Unnatural Klimaterra, av og med Anitta Suikkari og Hilde Skancke Pedersen, Hevetesveita 29. april

Blodklubb, av og med Ferske Scener, Mydlandgården 30.april

Flokken, koreografi: Ola Stinnerbom, regi: Stein Bjørn, Rådhusparken 30.april 2022

landegrenser. Med den pågående krigen i Ukraina bød det på problemer. Festivalen viste likevel forestillinger og prosjekter som gav stemme til en bredde av samiske kunstnere og aktivister. Ved siden av forestillingsprogrammet var det også en rekke samtaler og dialoger i Lavvoen som var satt opp på Stortorget i Tromsø. I denne anmeldelsen fokuserer jeg primært på de sceniske prosjektene.  

Festivalens styreleder Ida Løken Valkeapää oppsummerte festivalprogrammet med ordene: mot, styrke, sårbarhet og sjenerøsitet. Det var et stort spenn mellom det poetiske, humoristiske, frekke, politiske, og til tider terapeutiske. Som norsk deltaker har det vært opplysende og opprørende å forstå mer av de traumene som fornorskningsprosessen har påført Sápmi, og hvordan kolonialiserende mekanismer fortsatt gjør seg gjeldende. En kan si at det er på høy tid at festivalen har et samisk fokus, for som kurator for den samiske paviljongen i Venezia Liisa Ravna Finbog pekte på, så er samiske urfolk i Norge hjemløse på sitt eget landområde: byen Tromsø er i seg selv et kolonialistisk prosjekt hvor ‘andre har tatt over’, og det slår meg hvordan den ruvende statuen av Kong Haakon utenfor Rådhuset peker på nettopp det.

Kommisjonen

Det er mye som skal bearbeides i relasjonen mellom den samiske og norske befolkningen. Sannhets- og forsoningskommisjonen gjør en jobb og har fått ett års utsettelse på å levere sin rapport, til Juni 2023. På kommisjonens hjemmeside (https://uit.no/kommisjonen) kan samer, kvener og skogfinner dele sine historier om traumer knyttet til fornorskningsprosessen gjennom generasjoner. Historiene er mange! Vi nordmenn må lytte, gjøre jobben med å tilegne oss kunnskap for å forstå smerten og uretten bedre, og ikke minst for å forstå vår egen rolle og kolonialismens og rasismens mekanismer. Vi må anerkjenne at Norge er en kolonimakt, og at det fortsatt er kolonialistiske mekanismer som er i spill. Ikke minst når det gjelder det ‘grønne skiftet’ i nord, og den samiske retten til land og vann.

Sterke stemmer

I visningen av prosjektet Brev til kommisjonen, som er under utvikling som del av Art Lab (et prosjekt under Davvi Senter for Scenekunst, https://www.davvi.org), tar dramatiker og skuespiller Siri Broch Johansen og skuespiller, joiker og teatersjef Kristin Solberg oss gjennom personlige historier knyttet til tap av det samiske morsmålet og kampen for å gi språket plass i egen kropp.


Brev til kommisjonen

Ta språket tilbake. Det er et poetisk kampskrift, et aktivistisk vitnesbyrd som fremføres med dyp oppriktighet, fortvilelse og sinne. Broch Johansen har gitt ut bok med sine brev til kommisjonen, og i denne visningen går hun og Solberg videre i å dele sine erfaringer med å kjempe frem plass til det samiske språket for sine barn i et norsk skolesystem. Sceneteksten tjener på å bli hørt i et rom hvor enkle handlinger og koreografiske bevegelser gir rom og kropp til ordene. Det er så mye som skal sies, og noe av utfordringen er kanskje rent dramaturgisk å holde igjen og velge ut. Stoffet er dokumentarisk som mye annet under festivalen og utfordringen er mange ganger å få nok distanse til stoffet slik at et rom for dialog mellom scene og sal kan settes i bevegelse. Her balanserer særlig Broch Johansen hårfint. Gjennom sin sceniske erfaring og kompetanse skaper hun et rom for å dele sorgen og smerten. Det finnes potensiale i dette materialet til å utvikle bevegelse og stillhet, og la teksten og ordene hvile. Videobildene med klipp fra innslag på NRK om samiske stedsnavn, er strengt tatt ikke nødvendige og lukker for poesien i sitt forøk på å fore publikum med enda mer informasjon.  


Ghosts/ Biktasat Now You See us Now you don’t. Foto: Jamie M. BIvard

Siri Broch Johansen er også sentral i forestillingen Ghosts/ Biktasat Now you see us Now you don’t. Her samarbeider hun med tre unge samiske kunstnere, Fanny Bjørn, Kátjá Rávdná Broch Einebakken og Kristin Tvare, som alle har skrevet en del av teksten som fremføres. Prosjektet ble utviklet i forbindelse med den internasjonale Ibsen Awards-festivalen i Skien i 2019, hvor oppdraget var å ta utgangspunkt i Ibsens Gengangere. Forestillingen handler om hvordan en som same kan velge å være usynlig, eller synlig, gjennom å kle av og på seg ‘et samisk skinn’ som dreier seg om kulturelle markører som klær eller språk. Forestillingen har en stram dramaturgi, hvor de fire aktørene er på scenen med hver sin koffert med klær. Disse spres i løpet av den korte forestillingen, rundt på gulvet, og de fire kvinnene skifter konstant mellom vestlige og samiske klær, samtidig som fire monologer fremføres, noen på norsk og noen på samisk. Det er et enkelt men fint regigrep av Kátjá Rávdná Broch Einebakken. Og Siri Broch Johansens sang på slutten beveger oss – nærmere – hverandre.

I begge disse forestillingene er teksten det bærende elementet som klarer å løfte personlige erfaringer og fortellinger inn i en større politisk og kulturell, samisk sammenheng. Tårene som renner, både på scenen og i salen, peker på scenekunstens helende kraft gjennom det fysiske møtet i konkrete rom. Dette blir ikke terapeutisk eller privat på noen måte, men det personlige setter de menneskelige møtene i perspektiv av at enhver virkelighet er delt, selv om makten ikke er det. Som norske bærere av kolonimaktens overgrep, må vi anerkjenne at rommet er kolonialisert, først da kan vi virkelig lytte.  

Synsvinkler


The View. Foto: Jamie M. Bivard

The View er en soloforestilling av og med den legendariske grønlandske skuespilleren, og nå dramatikeren, Makka Kleist. Hennes monolog er en fiksjonalisert fortelling som bygger på mange grønlenderes erfaringer da de ble tvangsflyttet fra sine bosettinger, hvor de hadde levd i generasjoner, til nybygde leilighetsblokker (Block P) i Nuuk som en del av en urbaniseringsprosess, på 1960-tallet. Utgangspunktet er den aldrende kvinnens fortelling om livet før – og etter – flyttingen, hvor utsikten over havet forsvant og ble byttet ut med utsynet til naboens leilighet. Denne historien om nordisk kolonialisme har sterke paralleller til det som skjedde i Norge. Kleist er en fantastisk forteller som jobber med tekst og videobilde på sofistikerte måter. Den aldrende kvinnens fortelling gir publikum anledning til både å le og gråte, og hun turnerer vår oppmerksomhet inn og ut av de dramaturgiske kontrastene på en virtuos måte. The View gir et tydelig bilde av hvordan kolonialismen dreier seg om å tre sitt eget syn (view) ned over andre, og hvordan dette er en mekanisme som har røtter tilbake til kristendommens misjonsbefaling. Likevel, påpeker Kleist, lever utsynet videre i den tvangsflyttedes minner. Historien fra Grønland er en historie som vi sør i Skandinavia ikke kjenner detaljene i. På samme måte som vi ikke gjør det når det gjelder de samiske erfaringene nord i Norge. Forestillingen ble utropt til årets monolog av den danske avisen Information etter at den ble vist på Det kongelige teateret i København i januar i år. Det var første gang en grønlandsk scenekunstner sto på den scenen med sitt eget materiale!

Uten filter

Doajvvo/ Håp snakker også om traumer som dessverre holder seg høyst levende gjennom generasjoner. Det dreier seg om overgrepssakene i Tysfjord som ble avdekket mellom 2011-16, knyttet til det samiske og læstadianske miljøet der. I forestillingen får vi høre vitnesbyrdet til Ronja-Katrin Larsen gjennom hennes egenkomponerte sanger og tekst, om hvordan traumet til hennes mor har forplantet seg og påvirket hennes egen barndom. Det er vondt å høre på, og det ser også ut til at det er krevende å fortelle om. Som publikum kan vi ikke annet enn å høre og gi medfølelse. Som scenisk konsept ligger denne forestillingen for nærme det terapeutiske rommet. Larsen har ikke nok distanse til stoffet, og det fører til at det ikke finnes rom for publikum i dette møtet. Det er ikke rom for oss å veve våre egne liv og erfaringer inn i møtet med det dokumentariske stoffet. Spørsmål som dukker opp hos meg er hvorfor hun velger scenen som arena for å fortelle, og hvem hun egentlig gjør det for? Det er umulig å kritisere andres sorg og smerte, men som scenekunst er bildene som projiseres på bakveggen for illustrerende og for insisterende private. Teksten mangler den dynamikken som Makka Kleist håndterer så suverent. Det sterkeste elementet er musikken og sangtekstene, som antyder mer enn å forklare. Det er også sangen som peker mot håpet og gleden som Larsen også vil fortelle om. Som scenekunst trenger prosjektet å løftes ut av det private, gi rom for dialog i større grad ved å vise til at overgrep skjer i alle samfunn. Tysfjord er et eksempel, men dessverre ikke det eneste.

Festivalen utenfor scenerommet


Rit de Passage/ Unnatural Klimaterra. Foto: Jamie M. Bivard

Festivalen presenterte flere prosjekter utenfor den tradisjonelle scenen. Prosjektet Væringer/ Beings Withs og Rit de Passage, Unnatural Klimaterra tar oss med ut i naturen. Den første, av og med Kristin Nango, er en vandring i snødekt bjørkeskog med hodetelefoner og en mild stemme som fører oppmerksomheten forsiktig i retning av et møte med omgivelsene, trærne, mosen og bekken. Det er et perspektiv som en er godt kjent med i Sápmi, hvor det ikke er et skille mellom «menneske» og «natur», men hvor vi er en naturlig del av alt levende. Opplevelsen var en oppfordring til å ta seg tid til å lytte og legge merke til dette som vi er del av, og nettopp delta på en respektfull måte. Rit de Passage, Unnatural Klimaterra omhandler også vårt forhold til naturen. Dette var en innendørs installasjon av og med Anitta Suikkari og Hilde Skancke Pedersen: en arktisk kommentar til hvordan forurensning, grov utnyttelse av naturen og klimaendringene påvirker planeten og våre kropper. Publikum beveget seg gjennom en tunell av plastsøppel, plastfolie, plasthandsker, munnbind, tau, snorer m.m. Ikke særlig interessant estetisk, men det var vel heller ikke intensjonen. I en smal gang omgitt av plast dukker plutselig en skikkelse opp i et lite innhugg i veggen. Suikkaris kropp viklet inn i plast på sammen måte som vi hører at dyr i havet kan fanges av plast. Hun forsøker å få luft og å bevege seg, men er fanget. Sluttbildet er et romantiserende drømmebilde av en syngende samisk mor med sitt barn i et hvitt landskap. Kanskje å forstå som en tapt fortid.

Festen


Blodklubb. Foto: Jamie M. Bivard

Blodklubb var festivalens avsluttende prosjekt, og står formmessig i sterk kontrast til en forestilling som Doajvvo/ Håp. Også Blodklubb bringer personlige fortellinger til torgs, om møtet mellom det samiske og norske, men i en mer kompleks og flertydig kontekst. Rammen er en bar og en fest, litt som en firmafest med leker som skal utvikle samhold i bedriften. Som i den samiske kulturen, så tar man det man har for å få til det man har bruk for. Her blir vi invitert inn i Blodklubben, som har avholdt klubbmøter to ganger før i sceniske sammenhenger. Klubben ledes av representanter fra det Tromsø-baserte kompaniet Ferske Scener, og vi har gleden av å bli underholdt av hardcore bandet Ondt Blod som desidert høyner stemningen. Prosjektet handler om å undersøke spørsmål knyttet til genetikk og kultur, med det samiske som omdreiningspunkt. Publikum deles inn i fire grupper etter å ha blitt servert nettopp blodklubb og vin eller øl: de høye lyse – de høye mørke – de lave mørke – de lave lyse. Hver kategori representeres av en av kunstnerne: Kristin Bjørn – Sigbjørn Skåden – Bernt Bjørn – Kristina Junttila. De forteller hver sin historie som spenner fra den høye lyse som representerer nordmannen, øvrigheta, kolonisten som elsker friheten i cowboymyten – den høye mørke som er samen som forlater sin kultur til fordel for globaliseringens markedsmekanismer – den lave lyse som er den nordiske, flerkulturelle akademikeren som omfavner alle folkeslag – den lave mørke er den som strekker seg etter sammenhenger og et vi som viser til hvordan alt er nettverk av forbindelser. Vi blir oppfordret til 7 minutters forberedelser til å skape et ritual for fellesskapet som peker fremover mot et nytt «vi». Denne kvelden var det de lave mørke som vant, avgjort av et gråhåret dommerpanel. Blodklubb er en klubb for alle med blod, og en kunne se for seg at neste klubbmøte har et posthumanistisk fokus hvor også dyrene inviteres inn. I dette prosjektet fremstår Ferske Scener som en slags nordnorsk arvtaker til Baktruppens performative prosjekt: genreoverskridende, utfordrende og lekende med kvalitetsbegreper og dramaturgi, estetiske sett å bruke det som er tilgjengelig som et tilbud med en leken grunnholdning, mens tekstene er skarpe og har politisk brodd. Blodklubb gir håp for at det er mulig å møtes, og feste, på tvers av kulturelle skiller og preferanser. Det kunne definitivt være nyttig for søringer også å inviteres til klubbkveld ved en passende anledning.

Et ‘vi’ i praksis

 


Flokken. Foto: Jamie M. Bivard

 

Flokken er en hendelse, et danseteater eller en performance som nettopp sirklet rundt statuen som ble nevnt innledningsvis, i fysisk forstand. I sirkel rundt kong Haakon løp en flokk samiske kunstnere (medlemmer av Sámi Lávdi, http://lavdi.org/en/) som om de var en reinflokk. «Det dyret i naturen som er nærmest mennesket, er lappen», ble sagt gjennom en ropert mens Niels Henrik Blind joiket flokken sin. Dans er bevegelse, performance er handling, og hendelsen var en event hvor mennesker ble dyr og dyr ble mennesker. Kanskje flokken vi tilhører i større grad må forstås som å inkludere både mennesker, dyr og natur? Flokken, som har lært av reinsdyrene, hvordan vi trenger hverandre, leker med hverandre, kjærtegner hverandre, slåss og lurer hverandre. Koreografien var ved Ola Stinnerbom, som også gjennomførte en verdensrekord i å danse på hender under festivalen, og regi var ved Stein Bjørn. Det var masse humor i denne flokken og det var et etterlengtet innslag i en ellers intens festival med sårbart opprør og aktivistiske stemmer. Etter smerten og sorgen åpner det seg et rom for selvironi. Eller kanskje selvironi er en måte å komme gjennom smerten og sorgen, som samtidig inviterer tilhøreren, betrakteren, inn. Joiken til denne flokken bar dem gjennom og ut i et større landskap, hvor kong Haakon ble stående igjen – stiv som en stokk i snøføyka.

Denne anmeldelsen er en forkortet utgave av omtale av festivalen som kommer i neste nummer av Shakespearetidsskriftet.

(Publisert 04.05.2022)