Wimsete greier

Hovedsenen på Dansens Hus er omgjort til en øde motorvei. Den strekker seg på tvers av scenen, har hvit kantlinje på hver side og en

traces

Av Ultima Vez / Wim Vandekeybus (regi, koreografi)

Medskapende utøvere: Alexandros Anastasiadis, Borna Babić, Maureen Bator, Davide Belotti, Pieter Desmet, Maria Kolegova, Kit King, Anna Karenina Lambrechts, Magdalena Oettl, Mufutau Yusuf

Musikk: Trixie Whitley, Shahzad Ismaily, Ben Perowsky, Daniel Mintseris

Gitar: Marc Ribot

Dramaturg: Erwin Jans

Scenografi: Wim Vandekeybus, Tom de With

Lysdesign: Wim Vandekeybus, Francis Gahide

Design av bjørnekostymet: Jan Maillard

Dansens Hus, 21. mai 2022

stiplet midtlinje. Endene på veibanen bøyer seg oppover og fortsetter mot taket, og minner om en skateboardrampe. Den ligger kant i kant med en mørk og tett barskog trykt på tepper som henger slik at utøverne kan forsvinne inn og ut av den. Det er natt, og et monokromatisk lys fra taket som skal forestille veilamper gir rommet noe foruroligende.

Brått i det fjerne høres et redselshyl; en kvinne, barfot i brun snekkerbukse, kommer løpende inn fra siden. Hun snur seg febrilsk rundt som om noe(n) følger etter henne, og skriker alt hun kan et par ganger til før hun forsvinner. En mann entrer scenen, også barfot, i lurvete grå dress med et tresverd. Kvinnen kommer løpende inn igjen, ser mannen og skriker til. Han begynner å jage henne rundt i rommet. Lyden av en bil som kommer nærmere gjør at de stopper midt på veien og ser i retningen lyden kommer fra. En trapes med billys slippes fra taket og mannen kasteruller seg ut av veibanen. Kvinnen blir stående, og raden med lys pendler inn i henne samtidig som lyden av bilen raser forbi over høyttaleranlegget. Hun blir liggende. Mannen reiser seg og går bort til kvinnen, pirker i henne med sverdet, løfter henne opp og bærer henne foran på scenen. Han heller den livløse kroppen hennes ned mot gulvet og hun møter det som en beruset katt; mykt og klønete på likt. Hun blir liggende, han forlater scenen. En svært naturtro svartbjørn kommer labbende inn fra skogen. Den kikker seg rundt og får øye på den døde kvinnen. Den går bort og snuser på henne. Vi er i det flamske danseteatrets verden, der sexy slapstick, elektrisk gitar, imponerende virtuositet og kroppsvold skal forherliges (og forenes) i et slags situasjonsteater uten narrativ.

Natur og kultur

Lydbildet er tunge droner, bassgitar og fuzz-pedallyd; en blanding av blues, soul og rock. Flere utøvere entrer scenen, fra skogen, ut av en dekkhaug og en tre-kontainer. De forsøker å jage bjørnen, mislykkes, den går til angrep og spiser dem osv. Utøverne kommuniserer seg imellom på et europeisk hybridspråk. Siden vi ikke skjønner hva de sier, overspilles intensjoner gjennom kroppsspråket. Det er mye risting på hodet, peking, stamping i gulvet og rive seg i ansiktet. De kjefter og ler, jager hverandre, kaster hverandre i luften og lander som om gulvet var lagd av futonmadrass.

En av utøverne i blå catsuit observerer galskapen fra utsiden. Hun går bestemt inn mot midten og danser en kampsport-sjaman-dans, med bredbeint posisjon og løpende fingre nedover lårene. Hun gir bevegelsene lyd med pusten, flekker tenner, slår og sparker i luften. Bjørnen trekkes mot kvinnen, den blir roligere. Hun klapper bjørnen på hodet og geleider den inn i skogen. Den pastorale maktens forførende kraft; bjørnen trengte bare omsorg, noen som forstår. I neste scene kommer utøverne ut fra skogen i bar overkropp med hvitmalte armer. De strekker armene i været som gevir, galopperer rundt, utfordrer og stanger armene inn i hverandre som territoriale hjort. Forholdet mellom menneske og natur i Wim Vandekeybus univers er sigarettpapirtynt: mennesker er jo bare fortapte dyr med sko på beina og likestillingsfantasier.

Maktkamp

Musikken blir mer taktfast med markante basstrommer som jager utøverne inn i en slags ritualistisk folkedans. Utøverne stiller seg på to rekker og krysser hverandre, roper og hoier med stampende hæler. En hånd i lufta og en på hofta som en abstrakt flamenco. En gravid kvinne kommer løpende inn, avbryter dansen og føder en teddybjørn. Har hun fått barn med bjørnen? Mulig. På Dansens hus sine hjemmesider forteller Vandekeybus[i] at han har blitt inspirert av den rumenske villmarken, eller villskapen, romfolket og bjørneritualer. Hvert år i månedsskifte desember/januar i en liten dal midt i den rumenske landsbygda, ikler kvinner og menn (iruzi) i alle aldre seg ekte bjørneskinn. De danser og spiller musikk for penger, brennevin og terninger med grisefett: et førkristen-rituale for å jage bort onde ånder fra året før.

TRACES er et lite utsnitt av et veisamfunn som eksisterer på utsiden av sivilisasjonen. Der naturtilstanden rår, der relasjonen mellom dyr og menneske, lek og alvor er uklart, men ikke så viktig å skille heller. Kvinner løftes av menn etter halsen og skrittet samtidig, men på en «kul» dansemåte, med masse pasjon, så ler de av det – sammen, og kysser hverandre ømt på halsen. Du vet, sånn som mann-kvinne-relasjoner ofte er (eller burde være?): en uunngåelig og endeløs maktkamp.

Dansen og egenarten

På 1980-tallet dukket plutselig Flandern opp på det internasjonale samtidsdanskartet, som senere blir referert til som den «flamske bølgen». Det begynte med Anne Teresa De Keersmaeker, som raskt fikk verdensomspennende anerkjennelse med Fase (1982) og Rosas danst Rosas (1983). Så gjorde Jan Fabre seg kjent med De macht der theaterlijke dwaasheden(1984). I 1987 annonserte en annen debutant, Wim Vandekeybus sin ankomst med What the Body does not Remember, som etterlot et stort publikum av internasjonale danseentusiaster målløse av undring.

På den tiden var det ballettens bevegelsesformspråk som var toneangivende for hva dansekunst var i Belgia: man hadde Den kongelige flamske Balletten på den ene siden og Maurice Béjarts Ballet of the 20th Century på den andre. Det tok ikke lang tid før det oppsto konflikt mellom de nyankomne, frie kompaniene og de etablerte institusjonene. Stridspunktet dreide seg mest om tilgjengelige økonomiske midler, for selv om kunstnerne i den flamske bølgen opplevde overveldende anerkjennelse både i og utenfor Belgia, var subsidiene magre. Samtidig som det fantes et behov for å identifisere noe som typisk flamsk, noe som ikke tilhørt den franske ballettradisjonen.

Det «kule» utenforskapet

Så lenge jeg kan huske har Ultima Vez romantisert det som ulmer i ytterkanten av samfunnet. Estetikken er sørstats trailerpark, sumpmark, banjomusikk og arbeiderklasse. Det er pickuper, varm øl og lave forventninger. Det er voksne menn med whiskyånde, som lener seg litt for nærme og sier: jøss, så stor du har blitt siden sist. Det er den dritten man flykter fra som Vandekeybus trekkes mot. TRACES derimot handler om naturen, og romfolk, de mest rettighetsløse, sosialt uaksepterte og utskjelte etniske minoritetsgruppene i Europa. Det handler ikke om deres politiske situasjon, men deres nærhet til naturen; deres ønske om å ikke slå seg til ro eller tilegne seg storsamfunnet.

Det er vanskelig å spore romkultur i denne homeopatiske løsningen, spesielt med tanke på at det er mye av den samme koreografien, kroppslige intensiteten og estetikken Vandekeybus har presentert tidligere. Jeg opplever at en stereotypisk framstilling av romfolk som lever i pakt med naturen, og som derfor, utemmet av det moderne samfunnet, er mer «fri», brukes som et påskudd for å lage et to timers danseshow. Majoritetsbegjæret etter utenforskapet og det marginaliserte blir en umusikalsk eufemisme for et mer autentisk og ansvarsløst liv, særlig hvis du er kvinne og blir dratt over gulvet etter hodet.